KRISTIANSAND : – Jeg satt helt stille. Var fortapt i lyden. Da stiften hoppet av ropte jeg på mamma som kom og snudde platen, sier Erik Faber.

Han forteller denne historien fra barndommen i Voiebyen for å forklare hvor dypt musikken er forankret i personligheten hans. Allerede som treåring ble han fengslet av toner. Erik Faber hadde ikke vært Erik Faber uten musikk. Musikk er det han kan aller best. Resten av familien – på samtlige greiner av slektstreet – bruker hvit frakk i arbeidstida. Selv går han på scenen i dress.

Ikke rart utskuddet i familien har følt seg litt «syk» innimellom.

– Det er ikke mer enn et år siden jeg seriøst vurderte å kutte ut. Jeg rørte ikke gitaren på fire måneder. Jeg ville ha en vanlig jobb og en stabil inntekt. Jeg skuffet sikkert en del da jeg ombestemte meg, ler Erik Faber.

Dommedag.

I dag våkner han for tredje gang i karrieren opp til «dommedag». Musikkpoliti over hele landet har sluppet løs terningtyrannen, og fra sin tabloide angrepsposisjon stirrer tyrannen rett mot Faber. Håpet er at den stirrer med mange øyne.

– Jeg blir ikke skuffet, jeg blir forbannet, sier Erik Faber på spørsmål om hvordan han vil reagere på terningkast to. En enøyd mottakelse anser han som utenkelig.

– Hvis jeg mente at denne platen var verdt en toer, så hadde jeg selvsagt ikke gitt den ut.

Han har fått terningkast to tidligere. Men han har også fått sin skjerv med femmere. Slik har det egentlig alltid vært med Faber – lett å like, lett å angripe.

– Selvfølgelig er jeg åpen for konstruktiv, godt argumentert kritikk, men en overflatisk, dårlig anmeldelse er vond å svelge. Det blir som å gå bort til en nybakt pappa og si; «Ungen din er ikke særlig pen», og så labber du bare videre, sier 29-åringen.

Men: Han har merket en markant endring hos media i forbindelse med dette plateslippet. Når Fædrelandsvennen treffer Faber har han allerede gjort unna syv intervjuer samme dag. Og, kryss i taket, ikke én eneste journalist har dratt fram hans tidligere lynkarriere som fotomodell.

– Det er nesten litt uvirkelig. Nå spør journalistene om musikken, om låtene og om selve arbeidet med platen. Sånn var det definitivt ikke tidligere, sier Erik Faber.

Minuspoeng.

Faktisk følte han at han startet med minuspoeng da han i 2002 slapp platen «Beetween The Lines». Modellbakgrunnen ga definitivt ikke plusspoeng hos besserwisserne i bransjen. Dessverre hadde fint lite endret seg da «Century» kom i 2004. Men nå har noe skjedd.

Et eller annet sted på veien har janteloven og skepsisen tatt en u-sving og forlatt Erik Faber. Fem radiohiter og drøye 40.000 solgte plater har en egen evne til å viske vekk mistanker om mangel på talent.

– Som alle andre har jeg selvfølgelig et ønske om å bli respektert for det jeg holder på med. I vinter lagde jeg i en periode rare, kompliserte låter kun for å tilfredsstille mine kritikere. Bare tull, selvfølgelig, men jeg lærte mye, sier Erik Faber.

Heldigvis landet han med vettet i behold – og med begge beina godt plantet i et produkt som allerede er blitt betegnet som en hitparade. Hans første singel «Not Over» gikk rett til topps på VG-lista og radiolista.

Kanskje var det det han drømte om da han øvde munnspill med storebror Thomas som treåring, finspisset sjarmøregenskapene på danseskole, eller satt forsteinet foran platespilleren. Drømmen om å leve av musikken.

I så fall står Erik Faber fjellstøtt – midt i sin egen drøm.