— Kom og se hvor gærne vi kan bli på scenen, sier Chris Ross i Wolfmother.

Bassisten og tangentmannen i den australske trioen Wolfmother humrer og ler i telefonen mens han suser av sted på amerikanske veier i rekordfart. Alle kontinenter vil ha Wolfmother nå. Også nordmenn.

— Jeg vet veldig lite om Norge, sier Chris Ross. Det tilgir vi ham. Når du bor på den andre siden av jordkloden, og holder på å feste grepet på det svære amerikanske markedet, tilgir vi Chris Ross at han ser på Skandinavia som et land.

Men når vi begynner å snakke om hans favorittplater, faller enkelte biter på plass.

— Hvor er Motorpsycho fra? Spør Chris Ross.

— Fra Norge.

— Å jøss. En av de beste platene jeg har hørt er «Timothy's monster» med Motorpsycho. Jeg liker lydbildet deres, ideene deres og måten de spiller på, sier Ross.

— Hvor fikk du tak i den?

— I en platebutikk i Sydney, svarer han.

— Hva liker du ellers? Hva er dine tre favorittband?

— The Beatles er over alle. Så kommer The Who. På tredjeplass vil jeg rangere Pink Floyd, sier Chris Ross.

Sammen med bandkompisene Myles Heskett (trommer) og Andrew Stockdale (gitar og vokal), har han gjort Wolfmother til et av de mest omtalte nye rockebandene i år. Debutalbumet ble sluppet i oktober i fjor i Australia. Nå er den for lengst solgt til platina der. Det samme holder på å skje i mange andre land denne sommeren.

— Vi har flyttet til Los Angeles nå. Det holder ikke med all reisinga i lengden, sier Chris Ross, og forteller at de er i Portland, Oregon når Quart På snakker med ham. Han påstår at han nyter all fartingen og oppmerksomheten.

— Det er fint å se nye steder. It's cool. Vi ønsker ikke å være et hemmelig rockeband. Vi vil nå ut til flest mulig. Derfor er det fint med all oppmerksomheten vi får, sier Ross.

— Folk sammenligner musikken deres med The White Stripes og Black Sabbath. Liker du det?

— Det er helt ok. Bare vi ikke blir sammenlignet med Huey Lewis, sier Ross, etterfulgt av en lang og høy latter.

Han fortsetter:

  • Vi er inspirert av rock fra sent 60-tall og begynnelsen av 70-tallet. Vi har et klassisk rocksound pluss en del moderne effekter.

— Er dere bare en trio også på scenen?

— Ja. Jeg hopper fra orgel til bass underveis. Trioformatet krever mye av oss alle. Det er en utfordring. Men at vi bare er tre, gir oss også full kontroll, sier Ross.

Han har aldri hørt om Quartfestivalen, men lover at Wolfmother ikke går av scenen før de har gjort sitt beste.

— Vi er mellom 27 og 34 år. I vår beste alder. Men vi lever bare én gang. Kom og se hvor gærne vi kan bli. Så håper vi at publikum også kan ta av og bli litt gærne, humrer Chris Ross.