- Dessverre tok det lang tid før omgivelsene forsto verdien av det vi holdt på med

Denne dagen hadde jeg festivalgründer Toffen Gunnufsen på intervju-menyen, min tidligere sjef og venn gjennom 10-12 år i Quartfestivalen. En mann som høsten 2006 fikk nok av bråket rundt Quart, og pakket snippsekken.

Turen gikk til Arendal og Tromøya, hvor han startet Hovefestivalen. Etter syv-åtte utrolige år østpå, har han nå kastet blikket vestover på nok en sørlandsperle, nemlig Grimstad. Der skal han prøve å etablere den gjenoppståtte sjarmklumpfestivalen Skral Festival, og har fått på plass headlinere som Røyksopp, Mew og D'Angelo.

Vi hadde vært nære en gang, Toffen, jeg og resten av den lille administrasjonen i Quartfestivalen. Som noen sikkert vil huske, kuliminerte det hele i en tung arbeidskonflikt hvor alle ble oppsagt på nyåret i 2005. Alle, med unntak av Toffen.

Quart ble aldri det samme igjen, det gjorde heller ikke vårt vennskap til Toffen.

Da jeg dro til byen for å treffe min gamle sjef og venn, følte jeg det derfor en smule beklemmende. Selv om vi begge har lagt gamle feider bak oss, var det som om jeg måtte spise lunsj med en ekskjæreste jeg ikke hadde sett på en stund — hvor bruddet hadde vært av den ubehagelige sorten.

- Jeg var naiv

— Selv om Skral bare er en brøkdel så stor som Hove, så blir det jo satans mye å gjøre likevel. Jeg er jo fankern så naiv, brummet Toffen i kjent stil da vi i relativt kjapp gange beveget oss mot festningen sammen med fotograf Thomas. Thomas kastet noen bekymrede blikk opp på de regntunge skyene som ség altfor fort mot oss, tydeligvis med intensjon om å ødelegge den relativt vakre solskinnsdagen og dermed også de gode lysforholdene for vår fotograf.

Jeg for min del var mer bekymret for blodsukkeret til Toffen. Han er så mye lettere å prate med når han ikke er sulten, og hans nylige brumming hadde en undertone av irritasjon.

- Ja, det er vel mer enn bare booking på deg nå? konstaterte jeg spørrende. - Nå må du vel i tillegg engasjere deg i alt fra plassering av toaletter, gjerder og ladestasjoner, til produksjon, bandservice og publikumsinformasjon?

— Ikke minst HMS, stemte Toffen i. - Og faens oldemor.

Vi lo begge hjertelig av hans fargerike, og for oss som kjenner ham, velkjente uttrykk. Han har noen av dem, og de kommer når du minst venter det.

— Som jeg sier, jeg var innmari naiv som trodde dette skulle være mindre omfattende.

- Likevel, din spisskompetanse er jo å inneha en fullstendig oversikt over alt av detaljer et slikt arrangement innbefatter. Du har gjort dette i 20-25 år nå. Det må jo være litt ok å se det komme til sin rett igjen, etter noen år i en litt mer passiv rolle på Hove?

— Ja, du kan jo se det sånn også.

Han løftet den velkjente, lyse luggen og myste mot restene av sola.

— Nå begynner det fanden meg å regne hvert øyeblikk. Vi får se å kjappe oss. Hvor var vi hen? Jo, ja, men det er utrolig flinke folk som er med der borte, så jeg er jo ikke akkurat alene. Dessuten er det nok denne naiviteten min som gjør at jeg fortsatt orker dette her. Jeg er nemlig helt sikker på at vi får det til!

- Er du sulten?

— Litt, kanskje. Skal vi stikke ned til Martin og Rune på Pieder Ro?

Som sagt, så gjort. Da kyllingsandwichen var bestilt, lot jeg mine assosiasjoner stille neste spørsmål.

- Visste du at vi ved noen anledninger ba journalistene som skulle intervjue deg tidlig på morgenen, om å ta med et rundstykke eller et wienerbrød i tilfelle du var sulten?

— Sier du det? Hoho!

- Ja, du kunne jo bli rimelig grumpy hvis blodsukkeret var lavt. Er du sånn ennå?

Madonnas toalett

— Jo da, men jeg er nok verst på morran.

- Når vi først er inne på dine primale behov… husker du for lenge siden da du ringte oss fra et bryllup i en av Madonnas representasjonsboliger i L.A. og sa: ”Ved dere hvor æ æ hen nå? Nå sidder æ på dassen te Madonna å drider.”

— Ja, jeg husker det! Hehe. Det må jo være 17 år sida nå. Jeg hadde forvilla meg inn i den private delen av kåken hennes, og brukte toalettet der.

- Byttet de virkelig toalettet da de skjønte du hadde brukt det?

— Jeg kan ikke med sikkerhet si at det var derfor, men det kom en rørlegger og erstattet toalettet umiddelbart, ja.

Vi mimret lystig over et par andre toalett-episoder, som da han satt og gjorde sitt fornødne på avtredet på Café Sting i Stavanger i 1998 mens han booket Iggy Pop. Mimringen ble avbrutt av at sandwichen inntok rommet og tok all Toffens oppmerksomhet.

— Det var en god idé med litt mat.

- Festivalsesongen står for døren, og du har altså kastet deg over din tredje festival…

— Fjerde. Du må ikke glemme SuperSonic.

— Vel, den gjorde ikke akkurat uslettelig inntrykk på meg , flirte jeg.

• Dessverre tok det lang tid før omgivelsene fikk en forståelse for verdien av det vi holdt på med.

Fjortis-festival

— Hove ble ”dissa” for sitt publikums unge snittalder, et snitt som for øvrig lå rett rundt 20 år. Vi ble kalt for fjortis-festival av media, selv om kun 2,5 prosent av våre gjester var 16 år. Det er ikke mange. Likevel ble det så stort fokus på våre yngste gjester at det til slutt også skremte bort støtten fra Arendal kommune.

Fordi de var livende redde for skjenking av mindreårige på campen, etter noen idiotiske avisoppslag. Agderposten hadde faktisk ikke én eneste konsertkritikk fra Hove 2014, kun referat av politiets rapporter! Det er mildt sagt absurd!

Det kan gjøre meg så eitrende forbanna å tenke på. Enkelte sentrale personer i kommunen brukte disse oppslagene helt bevisst mot oss, og vi ble presset til å heve alderen på campingen til 18 år. Da valgte Live Nation å legge ned hele skiten, med det resultat at det i dag ikke er en eneste festival igjen for de yngste her til lands. Det er jo helt tragisk.

— Nå har du drevet festivalplanlegging i tre byer. Først i Kristiansand, deretter i Arendal og nå i Grimstad. Mens du bor i Lillesand. Er det forskjell på oss sørlendinger? Har for eksempel folk et annet lynne i Arendal enn i Kristiansand?

- En festival må selge øl

— Ja, det vil jeg definitivt si. I Arendal var de veldig positive da vi etablerte oss, og den politiske ledelsen likte tanken på å få en stor musikkfestival til byen. Alkoholen, derimot, er nesten tabu der borte. Uavhengig av hvilket parti man prater med. Det har nok sammenheng med at Arendal i mange år har hatt store rusproblemer blant sine unge, så det er jo forståelig at man er forsiktige. Likevel må de være realistiske og skjønne at en festival må selge øl, og at det til tider kan føre med seg noe bråk blant publikummerne. Selv om det var minimalt. Det var tross alt 10-15.000 som besøkte oss daglig. Omfanget av narkobeslag og skjenking av mindreårige var så lavt at til og med politiet var imponert. Dette er rene fakta, fakta som Arendal valgte å se bort ifra. Konsekvensen var at Sørlandet mistet sin siste store festival.

- Var det ikke slik i Kristiansand også? Eller skilte vi oss ut på annet vis?

Den Jesus-greia

— Det er klart, vi hadde vår periode på Quart da vi fikk mye skit på samme grunnlag - små beslag, få arresterte, men kjempeoverskrifter i Fevennen. Likevel var det ikke der skoen trykket mest, tror jeg. I Kristiansand er det nok mer den Jesus-greia. Alt skal liksom bli gjort uten å fornærme Vår Herre. Du husker sikkert da kulturutvalget i Vest-Agder fylkeskommune ville trekke de 30.000 vi fikk i støtte da vi booket Marilyn Manson?

— Jepp.

— Ikke sant? Sånne artister kunne vi ikke ha på programmet. Det fant de ukristelig.

— Uten at de kom så veldig langt med det. Jesus har vel egentlig vært en av Quarts beste venner når alt kommer til alt. Han ga oss mer gratis PR enn noen andre.

Toffens hjertelige latter fylte rommet.

• I Kristiansand er det nok mer den Jesus-greia.

Dobbeltmoralsk

— Det er jo det komiske med denne byen. Da våre verste kritikere så pengestrømmen som kom i kjølvannet av oss, ble det stille fra den kanten. Sånt blir jo rimelig dobbeltmoralsk. Likevel synes jeg storbymentaliteten er merkbart større her i Kristiansand. Litt mer kontinentale holdninger, og etter hvert, ganske mye lettere å få støtte økonomisk til arrangementer. For eksempel så ville aldri en festival som Palmesus funka i Arendal. Der er de ikke så opptatt av vip-områder og høy champagnefaktor, de er mer rock’n roll. På mange måter så er jo ikke Palmesus en festival. Det er mer et beachparty, en folkefest der folk stort sett kommer for festens skyld, ikke for musikken.

— Som om Sommer på Torvet har flyttet festen sin til bystranda for en helg?

— Jo da, det blir litt den greia, men akkurat dét kunne nok funka i Arendal også. Palmesus er noe litt annet. Det er for de såkalte hipsterne, de trendy, de som vil se og bli sett. Likevel, selv om ikke Palmesus har en klar musikalsk profil, har de helt klart truffet noe annet hos Kristiansands befolkning.

- Hva med Grimstad?

— Grimstad har jeg altfor kort erfaring med foreløpig, men de virker svært positive til Skral. De savner jo festivalen sin som gjorde et godt inntrykk de årene den ble arrangert. Jeg regner med at de har høstet sine erfaringer ved å følge med på nabobyene, og er nok egentlig mest spent på hva som vil skje når det kommer så mye ekstra folk til sentrum under de to dagene.

Mye har endret seg

— Hva har skjedd med festival-Norge de siste ti årene?

— Mye har endret seg siden vi holdt på, det er i hvert fall sikkert.

- Hater du kanselleringer like høyt som før?

— Nei, jeg har fått et litt mer nyansert forhold til det. Det kan jo være en del penger å spare… hehehe! Neida, kanselleringer kan fremdeles gjøre meg eitrende forbanna.

- Og da fyker mobiler i veggen, mens tårene kommer og ukvemsord hagler?

— Hehe. Jeg blir nok ikke like sint… vel, i hvert fall ikke like ofte sint som før.

- Du er jo et følelsesmenneske?

- Hm… Ja, jeg er kanskje det? Selv pleier jeg å kalle meg engasjert. Det vet du også, at uten et ekte engasjement kan man bare glemme å ha en jobb som dette. Til det er stressnivået for høyt, usikkerhetene for mange og fallhøyden for stor.

- På Skral er i det minste fallhøyden noe lavere, er den ikke?

• Jeg hadde jo banken etter meg også, ettersom jeg personlig hadde garantert for 1,5 millioner.

Ideelt nivå

— Jo, det er helt ideelt å legge seg på det nivået som vi nå gjør på Skral. Headlinere som Røyksopp, D’Angelo og Mew er lettere å jobbe med og mindre kravstore når det kommer til størrelsen på scenen, lysrigger og liknende. Jeg har funnet ut at det beste er festivaler med 5000-7000-kapasitet. Legger man lista høyere, krever artistene fort så enorme produksjoner at hvis man vil unngå underskudd må man selge billetter til det nærmer seg smertegrensen de fleste steder i Norge.

- Er du enig i at ingen av dagens festivaler har greid å fylle tomrommet etter Quart? Jeg mener, den innflytelsen vi hadde som aktør i kultur-Norge var jo helt unik.

— Vi hadde som du sier en unik posisjon, og vi bygde opp en enormt sterk merkevare. Kanskje den sterkeste merkevaren som landets musikkbransje har sett noensinne. Likevel, ved siden av at vi var tidlig ute med et genialt konsept, så hadde vi en del fordeler våre etterkommere ikke har kunnet dra nytte av. Musikken var ikke like tilgjengelig på den tiden, og konserttilbudet i landet var marginalt sammenliknet med i dag. Vi hadde ikke Spotify, Wimp, YouTube eller andre ”streamere”.

Tilgjengeligheten til musikk var derfor betraktelig mindre og hungeren desto større. Med andre ord ble det vi serverte mye mer ettertraktet og eksklusivt. Dessuten lå Quart midt i bibelbeltet, noe som alltid skapte bråk og ga oss massiv dekning i media. Dessverre tok det lang tid før omgivelsene fikk en forståelse for verdien av det vi holdt på med. I dag er det bedre, og nå har hotellene i Kristiansand tilbudt alle byens musikkfestivaler rabatterte rom. Det er jo en kjempeutvikling!

Festivaler overalt

Den viktigste forskjellen fra før og nå er likevel den økende konkurransen. Nå er det festivaler rundt om i hele landet, flere av dem på steder man snaut kjenner til, med en kapasitet på mellom 5000 og 10.000. Har du for eksempel hørt om Tysnesfest?

- Eh, nei. Jeg vet ikke hvor Tysnes er en gang.

— De har i hvert fall en festival som trekker 6-8000. Malakoff i Nordfjordeid har 9000. Pstereo og Bukta har 6-8000 hver. Så i dag trenger man ikke forlate provinsen for å kunne se for eksempel Mew eller Beck live.

- Hvordan kunne det skje?

— Det har årsak i flere ting. Agentbyråene har skjønt at det faktisk er et marked i Norge, og satser tyngre enn før. Systemet har blitt endret slik at flere aktører kan selge inn artistene deres. Dessuten må banda turnere hele føkkings tida fordi de ikke lenger tjener penger på platesalg, så derfor spiller de land og strand rundt. Da får vi noe som på engelsk kalles saturation, eller en slags overflod i markedet, noe som fører til at man sjelden kan tilby publikum noen band eller artister eksklusivt. De fleste spiller andre steder i landet de påfølgende ukene, eller kommer tilbake til høsten.

Slottsfjell-festivalen

- Mange festivaler kommer og går, men Slottsfjell i Tønsberg har blitt en gjenganger. Hvorfor får de det til?

— Hehe. Slottsfjell har en finurlig bookingpolitikk. De booker nesten konsekvent bare det som har funka på andre festivaler året før.

- Bruker de andre norske festivaler som prøvekaniner?

— Hehe, ja, kategorisk. Det kan i hvert fall virke sånn. Bare følg med, det er helt speisa. I fjor kjørte de blant annet Phoenix, The Luimineers, Chvrches, Joey BadA$$ og tre-fire andre som vi hadde på Hove året før. De booka også noen av Øyas suksesser fra 2013, som for eksempel Haim. I år gjør de akkurat det samme - blant annet to av årets headlinere på Slottsfjell, Ellie Golding og Bastille, spilte hos oss i fjor, mens Jungle spilte på Øya.

- Noe integritetløst, men likevel en slags suksessoppskrift?

— Ja, det funker som faen, vet du! De har et sånn Helly Hansen-publikum, de som popper innom etter en tur på sjøen og tar seg et glass champis eller fem uten å være så altfor opptatt av hvem som står på scenen. Litt sånn som Club-Quart folka som aldri satt sine bein på Odderøya - bare tre ganger verre, smilte Toffen.

• Agentbyråene har skjønt at det faktisk er et marked i Norge, og satser tyngre enn før.

Politisk korrekt festival

— Da Øyafestivalen dukket opp i 1999, så ble jo de raskt våre erkefiender…

— Ja visst! Det var kjempegøy. Hehe, de fikk virkelig gjennomgå på nettsidene våre. De sidene savner jeg. Vi hadde det mye moro, gitt.

- Helt ærlig, hva synes du om Øya-festivalen i dag? Er de en viktig berikelse av kultur-Norge?

— Jeg vet ikke om de har hatt det like gøy på Øya opp igjennom, for å si det sånn. De har jo lett for å virke litt selvhøytidelige, disse indie-rockerne.

Det var et muntert glimt i Toffens øyne.

— De har vel egentlig formatert festivalen til å bli en politisk korrekt affære. Det er økologisk, men dyrt. Bookinga er safe, men solid, og programmet preges av den indierock-profilen de alltid har hatt. Det er en relativt velorganisert festival og en effektiv pengemaskin. Både mat og øl selges i stort tempo. Festivalområdet er oversiktelig og ikke for stort, med litt sånn piknik-stemning.

- Med 3,5 statlige millioner inn i kassa hvert år, fordi de har knutepunktstatusen. Er det rettferdige millioner Øya mottar, synes du?

— Egentlig kan man jo se all statlig støtte som konkurransevridning, enten man får det fra Kulturrådet eller fordi man har knutepunktstatus. Egentlig gir jeg litt bengen i hvem som får dem, for jeg tror ordningen forsvinner snart. Det jeg pleier å si er at jeg ikke er prinsipielt imot knutepunktstatus, men jeg mener midlene bør være prosjektstyrte. At man må bruke dem på drift og tilrettelegging, ikke på booking. Da vil en eventuell konkurransevridning få minst konsekvenser. Men sånt vil bli vanskelig å kontrollere.

Toffen tok den siste biten av sandwichen, tørket seg rundt munnen, krøllet servietten og la den på tallerkenen som han skjøv fra seg.

Det ble bare sånn

- Kommer du og Heidi til å få barn, eller har det toget gått, spurte jeg plutselig.

Vi er ikke vant med å prate om slikt, Toffen og jeg, så derfor syntes jeg det var på sin plass å spørre. Toffen ble en smule forfjamset, og for andre gang under intervjuet falt blikket hans sjenert i gulvet.

— Nei, barn har vi ikke fått, sa han forsiktig. Det ble bare sånn, hvis du skjønner. Tida fløy. Jeg synes ikke det er et sjakktrekk å bli far nå som jeg har passert 50. - Det hadde i hvert fall blitt tøft for deg hvis denne historien stemmer; jeg har nemlig blitt fortalt at du en gang ringte Heidi og spurte om du måtte ta av plastikken på pizzaen før du puttet den i ovnen…

— Ja, det er riktig, humret sjefen.

- Katter er utrolige dyr

- Da ville du nok slitt under pappapermen. Heldigvis finnes det andre ting enn barn. Katter, for eksempel. Du er glad i katter?

— Ja, katter er utrolige dyr! Vi har hatt katt siden vi flytta til Lillesand for snart 15 år siden.

- Jeg har hilst på et par av dem. Jeg husker særlig en du var glad i, en som det er knyttet en sagnomsust historie til. Den forteller om en gang da alle markedssjefene til Quarts sponsorer skulle til Kristiansand for å ha et fellesmøte med deg. Da de kom fram ble de fortalt at du ikke kunne komme fordi katten din hadde brukket lårhalsen. Stemmer det?

— Nei, det er ikke riktig.

• Jeg synes ikke det er et sjakktrekk å bli far nå som jeg har passert 50. Agenter har fortalt meg at artistene deres ofte synes det er litt daff stemning under konsertene der. 80 prosent av publikum kommer fra Oslo 3, noe som er rimelig spesielt. De er gamle også, 30 pluss, og blir sjelden revet med. De står heller og betrakter det hele med en litt kul mine. Kanskje de tramper litt forsiktig i takt, hvis du skjønner? Litt sånn halvblaserte. Kort oppsummert så synes jeg Øya virker som en velsmurt maskin, med en profil som minner meg om Norwegian Wood for hipsters. Den er sikkert kul å ha for Oslo-folk.

Ikke noe hyggelig

— Nei, den hadde ikke brukket lårhalsen. Det var en sene i hofta som var blitt revet av. Det så fryktelig vondt ut.

- Så markedssjefene måtte dra hjem med uforrettet sak?

— Ja visst! Det var alvorlig, ser du. Den døde dessverre under den påfølgende operasjonen. Det var ikke noe hyggelig.

- Med tanke på ditt forhold til katter, kan du forstå Pete Dorothy som kansellerte konserten på Øya for noen år siden fordi katten hans var gravid?

— Nei, det kan jeg ikke skjønne. Den går jo gravid i tre måneder, så det kan umulig ha vært presserende.

- Hvis den derimot hadde vært alvorlig syk…?

— Ja, da kunne jeg ha skjønt det godt.

- Hva med folk, Toffen? Er du glad i folk?

— Alt til sin tid, kom det bastant og ærlig.

- Du trenger ikke å svare på dette, men da du sluttet på Quart i 2006 ga du vel aldri en konkret forklaring på hvorfor. D et var fordi du savnet oss, ikke sant? Det var ikke noe gøy uten oss.

Lei hele dritten

— Hehe, jeg savnet vel egentlig gamle dager… Jaja, det inkluderte jo dere også, da. Hehe. Nei du, det var nok mer komplekst enn som så. Jeg var rimelig sliten etter å ha hatt Dagbladet etter meg i et år. Først tok de Trygve Eftestøl og Arild Buli, så føyk de etter meg. Så selv om både 2005 og 2006 funka som faen, ble jeg bare lei hele dritten. Belastningen ble større enn gleden, kan du si. Jeg hadde jo banken etter meg også, ettersom jeg personlig hadde garantert for 1,5 millioner. På toppen av det hele var vi så avhengig av støtte fra kommunen og Cultiva at jeg fryktet jeg ville bli en slags marionett for dem. Det hadde jeg ikke noe lyst til. Jeg husker jeg pratet med min bror om dette dilemmaet, og som han sa: «Nå er du 45 år, på tide å ta et valg for fremtiden.» Så da Svein Bjørge og Morten Sandberg viste meg deres plan for Hove, tok jeg til slutt et valg.

- Om ikke det ble et valg for fremtiden, så ble det i hvert fall et valg som fikk avgjørende konsekvenser for hele festivalkulturen på Sørlandet. Apropos fremtiden, hvor er du om fem år?

— I Grimstad, naturligvis, gliste generalen.

Skral Festival arrangeres på Groos i Grimstad den 14. og 15. juli.

Skral er bestevenner med Ugland

Skral festival inngår samarbeid med Ugland

Første band til Skral Festival er klart