— En dag i slutten av mai var været så fint at jeg bestemte jeg meg for å ta en tur ut. Da jeg kom ut slo varmen mot meg. Du vet hvordan det er når du har fløyet til Syden og flydøra blir åpnet. Først da kom jeg på at jeg ikke hadde vært ute siden januar, sier Nils Christian Moe-Repstad.
I sommer har ryktene gått om det store verket kristiansandsdikteren nå kommer ut med. Fædrelandsvennens anmelder Emil Otto Syvertsen triller terning seks og kaller boka "enestående".
Dikteren selv møter vi på kafeen i Sørlandets Kunstmuseum hvor han forteller hvordan boka ble til:
— Dette har kostet meg to og et halvt år som eremitt. På slutten gjorde det vondt i hele kroppen, og jeg jobbet inntil 16 timer i døgnet med tekstene. Jeg tror det har blitt bra, og jeg føler egentlig at det er noe livsverk-aktig over denne boka, sier han.
Viet til litteraturen
Arbeidet med livsverket satte da også både liv og helse i fare for forfatteren.
Stupeulykken for 25 år siden tok nesten livet av Nils Christian Moe-Repstad som den gang var 19 år og en lovende alpinist. Siden har han vært kontinuerlig medisinert for å holdes i live. Lam fra livet og ned har han viet livet til litteraturen. Det er når han anstrenger seg over perioder at immunforsvaret svekkes.
— Jeg har blitt ganske hardhudet etter hvert, men det var virkelig et par kvelder jeg la meg til å sove hvor jeg lurte på om ja..... Assistenten min er også hardhudet, men han sa det samme: Det var noen ganger han kom inn til meg om morgenen og var usikker på om jeg faktisk pustet.
Latin-Amerika
Utgivelsen av «Wunderkammer» markerer 20-årsjubileet hans som forfatter, og særlig de siste årene har ryet vokst for hver utgivelse. I fjor opptrådte Moe-Repstad på den prestisjefylte Poetry Festival i Rotterdam, og nå oversettes den forrige boka, «19 forgiftninger» (2014), til spansk for å gis ut i Latin-Amerika.
— Jeg ble invitert til å dra til Sør-Amerika på opplesningsturné, men det kan jeg ikke. Det hadde vært altfor slitsomt til at jeg kunne klart det, slår han fast.Moe-Repstad har tidligere understreket at han ikke har vært bitter for det som hendte ham da han var 19 år gammel.
— Men nå som jeg begynner å bli eldre tenker jeg mer og mer på alt jeg går glipp av. Det er så jævla mange ting i livet jeg føler at jeg rett og slett blir snytt for, og vi lever jo bare denne ene gangen, sier han.
Litteratur viktigere enn helse
Nils Christian Moe-Repstad er for eksempel ikke skrudd sammen slik i hodet at han vil la andre hjelpe seg ut på tur.
— Jeg kan ikke la meg frakte rundt på kjelke som en pakke. Hvis jeg ikke kan gjøre ting fullt ut lar jeg heller være.
— Hadde det ikke vært bedre enn ingenting?
— Nei. Nei! All respekt til dem som gjør det, men det gir meg ikke noe. Det er ikke meg, sier han.
— Dermed er det litteraturen jeg sitter igjen med. Den er livet mitt, og det blir veldig viktig for meg. Dette handler ikke om et dødsønske, men det å lage god litteratur blir viktigere for meg enn mitt eget helbred. Det ligger et stort alvor i dette for meg.
Noe av intensiteten i arbeidet med «Wunderkammer» skyldtes at forlagsredaktør Bendik Wold i forlaget Flamme skulle skifte jobb. De to har arbeidet godt sammen gjennom flere bøker.
— Det ville være en katastrofe å bytte redaktør midt i en slik prosess, mener Moe-Repstad.
Ikke et farvel
Og da han endelig var ferdig med jobben, la han seg rett ned i tre uker.
— Tidligere har jeg hatt for vane å hvile kanskje to-tre dager etter at jeg var ferdig med ei bok. Men det hadde ikke gått denne gangen. Nå kjenner jeg at jeg er klar for neste kapittel med intervjuer og lansering.
Hvis du leser diktene i «Wunderkammer» kan du lure på om den er skrevet av en dikter som vil ta farvel med verden. På slutten beskriver han hvordan hukommelsen opphører.
— Nei. Den er et verdensbilde, og til verden hører også den delen med. Det begynte med at jeg leste Italo Calvinos «Amerikanske forelesninger» i det som har blitt mitt årlige eksil på Las Palmas. Jeg ville prøve noe lignende: å skrive noen enkle, fine dikt på tre linjer hver. Av og til kan det være forløsende å sette en så tydelig begrensning på det man gjør, humrer han.
Mange referanser
For å holde orden på diktene som fortsatte å strømme på, ble de ført inn i 27 kataloger med hver sine navn.
— Jeg har lest en del om matematikeren Benoit Mandelbrot. Han hadde en revolusjonerende teori om at alt i naturen går opp i tall, selv om det kan se kaotisk ut til å begynne med. Tenk deg at du ser inn i et bjørkekratt: Det virker rotete, men hvis du kommer nær nok vil du oppdage et gjentagende mønster, forklarer han.
— Det er en referansetung bok, og du kommer stadig med navn og henvisninger som man må ha lest en god del for å kjenne til. Krever du mye av leseren?
— Nei, boka skal kunne leses rett fram uten at man behøver å henge seg opp i disse detaljene. Jeg er ikke opptatt av den typen nærlesning, og du skal kunne få noe ut av diktene selv om du ikke vet nøyaktig hva disse navnene betyr, sier han.
Skrumphoder
Tittelen på verket, «Wunderkammer» har han hentet fra skikken med å samle på groteske rariteter som var vanlig i overklassen sent på 1800-tallet.
— Det kunne være snakk om ting som skrumphoder fra Amazonas og brostein med blod fra ofrene til Jack the Ripper. På samme måte er det en del merkverdigheter å finne i boka. Det er både fortellinger og encyklopedisk stoff, og jeg liker også selv å lese ting jeg kan lære av, forteller dikteren.
Han mener det er et menneskelig særtrekk at vi samler både ting og erfaringer som vi kan lære av.
— Og jeg er lei av å høre denne klisjeen om at mennesket aldri lærer av historien. Selvsagt gjør vi det, selv om vi gjør mange av de samme feilene igjen og igjen. Vi lever på flere måter i en ekstrem tid. Jeg skriver et sted at vi er i de «ubetydelige avhandlingers tidsalder». En avhandling om encellede krepsdyr i Arktis får i våre dager plutselig stor betydning på grunn av klimasituasjonen. Og det er mye evolusjon i boka. Jeg har tenkt at det kanskje i virkeligheten er de feigeste som overlever, og ikke de sterkeste slik vi er vant til å tenke. Kanskje tok vi steget opp på land for å komme oss vekk fra farer som levde i havet, spør han.
Selv viker Moe-Repstad altså ikke unna farene som er knyttet til å jobbe hardt med poesien:
— Men noe sånt som denne boka gjør jeg aldri igjen. Da er jeg redd skrivingen ville tatt knekken på meg. Men det gjør den jo sikkert en dag uansett.