Gjennom mer enn 800 sider med stram lyrikk åpner forfatteren opp for rom som gleder og skremmer, som fascinerer.
Etter 20 år som dikter og samlet sett 15 bøker som har vakt oppsikt av mange grunner, åpner Nils Christian Moe-Repstad nå opp sitt raritetskabinett og tar leseren med inn i 27 forskjellige rom. Med mer enn 800 sider må boka være bortimot en norgesrekord i lyrisk lengde. Til gjengjeld er det bare tre linjer på hver side, så ingen skal la seg avskrekke av volumet. Jeg anbefaler lesere å google ordet wunderkammer før lesningen. Klikk på bilder. Da åpenbarer det seg en verden av merkverdigheter, av skjønnhet og heslighet, av rare og bisarre ting, av skrekk og gru og av herlighet. Et wunderkammer var hva fyrster og rikfolk holdt seg med for noen århundrer siden. Her samlet de merkelige ting fra naturen, fra ekspedisjoner til eksotiske strøk, ting som vakte nysgjerrighet, og ikke sjelden ting som skapte skrekk. Vi snakker da om redselskabinetter. Tidligere tiders samlinger i slike kammer er i dag oftest overlatt til museer.
Det er gått 25 år siden stupe-ulykken som kom til å endre nittenåringens liv fundamentalt. «Jeg skulle aldri høre havet så tydelig som da jeg tømte det for oksygen/sandbunn i øynene; jeg hørte krabber snakke om en som skulle dø av vann/ i lungene, men visste at det ikke var meg, jeg var 19 og hadde forlatt havet». 25 år senere, etter å ha staket seg ut en vei som høyt respektert dikter ved å skrive nærmest med livet som innsats, og etter å ha skaffet seg enorm erfaring gjennom lesning av andre diktere, åpner Moe-Repstad nå opp for sine samlinger; erfaringer av smerte, av glede, av lengsel og drøm, av beinhard virkelighet og euforisk mot og overmot. Og sorg. «Om sorg var så rungende, eller så stille stemmen tillater/ville ikke engang klokkene hatt melodier, for sorgen/tillater ingenting, den er for vanskelig i munnen».
Slik er boka blitt et rom, et kammer, som øver en nesten uimotståelig dragning på leseren ved både de skjønne og det heslige, det gode og det vonde.
Under tittelen Kjell Nupen leser jeg dette: «Jeg tenker på hvorfor du lagde de jævla store krukkene i keramikk/ når de ikke har noen annen funksjon enn det estetiske: går de tett / i bunnen, kan man selvfølgelig bade eller drukne seg i dem».
Det er nesten ikke det fenomen i livet — og i døden - som ikke berøres her. Og mot slutten av boka leser jeg dette: «Om dere finner meg død, vil det være i nærheten av en gåte i papir / og et stoff som ligner mørk materie: det som er skrevet / og har sine titler, men heng et ark i vinduet og vent til det drypper», skriver dikteren, som på mange måter holder dommedag over seg selv: «Som navn betyr jeg noe, men identiteten i dag er blod fra slakten, i morgen/ forteller avisen at det var litteraturen, men litteraturen tok ikke livet mitt / det vakreste om morgenen er natten».
Jeg håper jeg med disse linjer, og ikke minst med sitatene fra boka, har vakt leserens nysgjerrighet. Wunderkammer er enestående i norsk litteratur. Den er krevende og givende. Den er en sjenerøs gest fra en ordets mester og et sterkt møte med et liv på kanten.