ANDAKTSBOK

Ansvarlig redaktør: Øyvind Valvik

Forlag: Kristiansen SRM 2

En religionsforsker uttaler at hun er forbauset over den sterke negative reaksjonen. Min reaksjon er også negativ.

Jeg blir bare trist, trist over måten, tankeløsheten, forenklingen

Som kristen burde jeg selvsagt være glad for at noen ønsker å utbre evangeliet i byen vår. Men jeg blir bare trist, trist over måten, tankeløsheten, forenklingen av det som for mange mennesker er dypt alvorlig.

Jeg vet at det er godt ment. Det er mange gode mennesker som skriver i denne boka, mennesker av god vilje, mennesker som har nådd mange mål i livet, som lykkes og som kan være forbilder for andre.

Det er vel og bra at 31 mennesker i sin beste alder har det godt med gud. Men når kristne i 2000 år har strevd med troen, kjempet for den og med den, tvilt og tapt, eller tvilt og vunnet frem, så blir det så enkelt å si at «Gud er der midt iblant oss, og (at) vi kan lene oss på ham» eller «Jeg kan få legge hverdagen i Hans hender, og Han har lovet å være der med deg».

omslag tro

En skriver til og med følgende: «Jesus sa at han er den eneste veien til Gud. Han sa også at de som ikke tror på ham ikke kommer til himmelen. Det er 2,3 milliarder mennesker i verden i dag som tror på at Jesus kom for å redde verden». Han sier klokelig nok ikke noe om de øvrige 5 milliarder som altså ikke tror på Jesus og hvordan det går med dem. Men det er jo lov å ane. «Jesus elsker deg, han ønsker å være en far for deg», heter det i boka.Prøv å si det til et barn som er blitt slått og misbrukt av sin far. «Gud har gitt deg livet, skulle han ikke da også sørge for alt hva livet krever?», heter det. Prøv å si det til de som sitter i Markens og tigger. Da jeg gikk på søndagsskolen på 1950-tallet sang vi: «Jeg er liten, men jeg vil, alltid høre Jesus til, tenk han hører meg, og ser, når jeg ber». Det er som jeg hører gjenklang av denne sangen i boka, og dermed gjenklang av en forkynnelse som var gangbar for 50 år siden, men som ikke holder i dag.

Dette er ikke ei bok med «troshistorier». Det er frie vitnesbyrd slik vi kjente dem i Skolelaget på 1960-tallet. Vår tid krever et annet språk og et annet refleksjonsnivå i forkynnelsen.