KRISTIANSAND: Å gå opp trappene på La Sorella Del Vera er som å bevege seg tilbake i tid.
— Her har jeg ikke vært siden russetida , mimret Rosmarin. Men da het det Bella Napoli her. For ca fem år siden overtok eierne av Vera Pizza ( La Sorella Del Vera betyr Veras søster) rett rundt hjørnet disse lokalene. Det er grunn til å påpeke at restauranten bærer preg av et det må være noen år siden det var budsjettert med oppussingskroner. Skaistoffet i sofaene er revet opp, bildene på veggene er falmet, og menyene er så slitt i kantene at man ledes til å tro at det er lenge siden rettene har vært skiftet ut. Servitøren, som skulle vise seg å være en av medeierne i bedriften, leverte fra seg to menyer da Rosmarin og Estragon var på vei til bordet sitt. Ingen flere turer til gjestenes bord enn nødvendig er følelsen når man blir møtt slik.
Menyen er omfattende . Pizzaene dominerer, men i tillegg er det et bredt utvalg av pasta, et par risottoretter og en egen side med kjøttretter fra grillen.
– Tror jeg vil prøve kyllingbrystet , tenkte Estragon høyt.
– Jeg er i pizzamodus, kontret Rosmarin, som hadde blinket seg ut en frekk variant med chiliadvarsel i beskrivelsen. De bestemte seg også for å teste bruschettaen, som et hvert spisested med italiensk i navnet pleier å legge inn i forrettsmenyen. Tross en nesten tom restaurant tok det lang tid før servitøren kom bort til bordet. Han var klar til å ta bestillingen. Nei, grillen den var i stykker, kunne han fortelle, så alt utenom pizza og pasta var bare å glemme. Kanskje en ide å opplyse om det når menyene deles ut?
(artikkelen fortsetter under bildet)
Rosmarin endte opp med pizzaen Lucky Luciano, et navn hentet fra den amerikanske mafiøse underverdenen på 50-tallet, mens Estragon fikk fjærkrelysten tilfredsstilt gjennom en kyllingrisotto med champignon og reker.
Ventepausen ble lang før drikke kom på bordet. Estragon varmet opp med en øl til bruschettaen, og Rosmarin, som denne kvelden var sjåfør, bestilte Cola light. Dispenserbrus gir en egen følelse, og man kan vel slå fast at det er mest kafé— og kantinestemning over den smaken.
Forretten kom i utradisjonell form. Denne typiske italienske antipasto-retten serveres ofte med grillede skiver av loff eller grovbrød med hakkede tomater og gjerne basilikum, men denne varianten var mer som et stort grillet loffstykke med ruccola, små smakstomater og oliven dandert sammen med frisk parmesan. Om presentasjonen og selve bruschettaen minte lite om restaurantopplevelser fra Italia oppigjennom årene, smakte det likevel godt. Brødet var lett i konsistensen, og råvarene i denne forretten var gode og friske. Sammen med øl var dette et godt forrettsvalg.
Få ting gjør Estragon mer tilfreds i matveien enn en perfekt risotto. Svulmende arborioris, mettet av Cinzano, kyllingkraft og parmesan, som til slutt velter seg dekadent utover tallerkenen. Det var ikke så mye som minnet om dette her. - Curry-risotto er en ny vri. Lite som minner om Italia her, men det smaker jo ikke verst. Det til tross for at kyllingbitene var stekt litt tørre, og for andre gang denne våren støter anmelderparet på reker i lake. Det må da være bedre å fjerne alt som heter reke fra menyen enn å bruke dette produktet. La Familia, en piemontevin på boks, ble i letteste laget for den sterke kryddersmaken, men prisen på 65 kroner glasset er sympatisk selv for et ikke-fatlagret papprodukt.
Pizzaen til Rosmarin , en av de mest populære, ifølge servitøren, var sterk, men likevel ganske så smakfull.
– Det passer godt med noe spicy for å få opp varmen, for det er rimelig kaldt i lokalet her. Rosmarin ble sittende med ytterjakka på resten av kvelden. Kombinasjonen av marinert biffkjøtt og kylling fungerte godt i den sterke settingen. Bunnen var tynn og sprø som italiensk pizza skal være, og i følge egne ord i menyen, er La Sorella del Vera den eneste restauranten i byen hvor kokken baker sine pizzabunner selv.
- Det er positivt at de ikke bestiller bunnene sine, som er en lei tendens for tiden , påpekte Estragon.Ved neste oppussingsrunde hadde det vært et spennende løft med vedfyrt pizzaovn – såkalt pizza al forno.
Under et av de få kelnerbesøkene ved bordet fikk de to hevet inne en dessertbestilling. Det er nok ikke veldig dristig å antyde at dessertene ikke er et satsningsområde her. Tre desserter var alt, og de er ikke engang listet på hjemmesiden. Estragons banansplit (mimrer man ungdomsårene, får man gjøre det med stil!) bestod av krem fra spruteflaske (såkalt kremtopp), litt is og nettopp en banan delt i to. Sjokoladesaus på kryss og tvers kunne ikke redde avslutningen. Rosmarin smakte på sin varme eplekake.
— Den kaka kan neppe kokken ta mye av æren for, den smakte butikkjøpt . Nei, dessertene er nok ikke det som løfter inntrykket av et måltid her. Prislappen på drøye 700 kroner gjør imidlertid at man trygt kan si – på litt sørlandsk vis: Her spiser man greit for en rimelig penge. Servicen var dog under pari og trenger oppussing sammen med lokalene. Estragon konkluderte:
— Jeg synes ikke Vera sto tilbake for søsteren sin . Arrivederci!
Oksen fra Grimstad