— Hvorfor i all verden har de jazza opp fornavnet med en ekstra inneklemt e , undret Rosmarin.
Hun sto sammen med Estragon på folketomme Fiskebrygga og betraktet vertshuset Pieder Ro.
- Og de kaller seg et værtshus med æ , svarte Estragon, som ivret etter å komme seg inn i varmen. Spesielle ortografiske løsninger fikk være så sin sak, nå skulle det spises.
Matparet var langt fra de eneste som hadde funnet veien hit denne kvelden. Det er likevel sommerstid man kanskje skulle testet dette stedet, med yrende liv i uterestauranten. Men så lenge det er en helårsbedrift, er det ingen grunn til å ligge på latsiden i preseason , som det heter på fotballspråket.
— Han skynder seg ikke mer enn nødvendig med å traktere oss med noe å drikke , sa Estragon mens menyen ble lest og vurdert.
Hva synes du om Rosmarin og Estragons vurdering av Pieder Ro? Si din mening under artikkelen!
Servitøren var imøtekommende og hyggelig i sin framtoning, men ikke spesielt ivrig etter å fronte husets aperitiffer. Det viste seg også at det var lite fokus på kunnskap om den maten de etter hvert skulle bære ut. Svar på spørsmål om rettene måtte hentes på kjøkkenet. Omsider kom det både vann og et glass øl på bordet, og da ble det lettere å velge.
Menyen er spennende nok, det burde være noe å velge mellom for en hver smak. I tillegg til a la carte-menyen, fristes det med en dagens meny, bestående av to kjøtt- og to fiskeretter til rundt tohundrelappen. Dessertbord kan man også få for 119 kroner, men den buffeen så rimelig sliten ut rundt klokka ni på kvelden, så det ble dypdykk i menyen. Vinmenyen er bra, og det er også verdt å nevne at Pieder Ro skilter med ikke mindre enn 50 ulike akevitter.
- Kan det ha noe med det sagnomsuste sildebordet de er kjent for, mon tro ? undret Rosmarin.
Estragon valgte seg en kalvecarpaccio til forrett, hjort til hovedrett. Rosmarin sverget til salt sjø også denne gangen. Tigerreker og kveite med sitronskum skulle glede henne.
Til kjøttet fikk Estragon et glass av riojavinen Marques de Murrieta Ygay reserva fra 2006. Dette er en kjempefin vin, og 95 kroner glasset for slike godsaker er et pluss for stedet. Fiskeelskeren ble servert en tradisjonell burgunder i form av en Chablis domaine des malandes. Flott vin med mineral— og sitruspreg, også den sympatisk avregnet i forhold til pris per glass.Før forrettene dukket opp, ble det avlevert litt godt ferskt rugbrød ved bordet. Denne gangen av en ny servitør som virket mer enn noe annet klar for å komme seg hjem etter endt vakt. Stusselig også å registrere at Pieder Ro legger ved engangspakker med ’godt smør’ til brødet. Det er blant annet slike detaljer som skiller restauranter med og uten fingerspissfølelse.
Kalvecarpaccioen og tigerrekene ankom bordet, og begge rettene så tiltalende ut.
- Litt rart at et spisested 20 meter i luftlinje fra fiskebasaren har reker fra den thailandske gulf eller der omkring på menyen. Rosmarin hadde et godt poeng. Alt skal ellers være så sørlandsk. Til og med deler av menyen er på dialekt.
Og så er det scampi fra Asia og hjort, skulle det vise seg, fra New Zealand. Estragons forrett var nok det beste valget hva smak angikk. Riktig godt var det, og granateple var en spennende bestanddel, som sammen med en vinaigrette, løftet det milde, flortynne kalvekjøttet. Tigerrekene var ikke like spennende. Tilbehøret var nok mer smakfullt enn rekene, og benkeforslaget om å bytte ut scampi med sjøkreps, adresse Byfjorden, er herved levert kjøkkenet. Både grillet ananas, ørretrogn og sesamsjy var salt og godt og reddet Rosmarins forrett.
Hovedrettene på Pieder Ro er rause. De to Rosmarin og Estragon fikk servert var i alle fall nok til å bli mer enn mette av. Ytrefileten var på mange måter velsmakende, men kjøttet hadde dessverre den karakteristiske kornete konsistensen viltkjøtt kan få når det mørnes for fort med for høy temperatur. Men i samspill med sellerirotpure og en morkelsaus, var det likevel et godt viltmøte.
Å varmebehandle kveite kan fort medføre tørr fisk. Kveita er vanskelig sånn, Men kokken var varsom, og resultatet ble godt. Tross god smak, syntes ikke Rosmarin at fisken ble helt temmet av det milde sitronskummet. Det manglet en annen syrekomponent, rett og slett. Som tilbehør kom det tre typer poteter man kunne velge mellom. En liten dose fløtegratinerte og bakte amadine-poteter er nesten alltid godt. Pannestekte poteter med grillkrydder i en eller annen piffivariant ble smakt på og fikk stå helt i fred.
— De hører mer hjemme på gatekjøkken , kom det lakonisk fra Estragon.
Dessertmenyen ser interessant og innbydende ut på menypapiret. Både gratinerte bringebær, ostekake, og marinert appelsin er blant mulighetene. Estragon prøvde seg på ‘Husets brownies med pasjonsfruktkrem og popcornis’, mens Rosmarin gikk for de gratinerte bærene som var overtrukket med hvitvinsabayonne, servert med is.
Popcornis er bedre enn det høres ut som, og det er spennende med det salte innslaget i det søte. Også bringebærene var gode og var fint balansert med sabayonnen. Desserten på Pieder Ro var et godt avslutningskapittel på fortellingen om og fra Pieder Ro. Ute lå kveldsdisen over Gravane. Estragon og Rosmarin var glade for at de ikke skulle bo i fiskeskøyte i natt.
Hva synes du om Rosmarin og Estragons vurdering av Pieder Ro? Si din mening under artikkelen!