Det er noen som snakker sammen i denne byen nå. Noen med handlekraft og muskler og penger på bok. Og konkrete planer i kontorvesken. Noen bereder grunnen for omveltninger i Kulturkristiansand og de blir historiske. Det vil ta oss inn i en ny epoke og det blir irreversibelt, som de fleste andre store og kostbare prosjekter. Umulig å snu. Det er nå togene går. Idet planer legges fram, er det grunn til å tro at det meste er bestemt. Eller i hvert fall sjekket realismen i, om det er mat nok for et solid vedtak.
Det er den gigantiske og generøse kunstgaven fra Nicolai Tangen som rokker ved hele byens kulturbilde, beveger miljøer og institusjoner. Mye handler om Sørlandets Kunstmuseum. Blir de kvitt sin eiendomsmasse i sentrum, og ønsker de seg ned på Silokaia, kan et nytt stort kultur— og kunsthus se dagens lys fra de gamle siloene. Like ved byens andre storstue, Kilden. Et virkelig tungt kraftsenter i byen, fantastisk plassert, som en helt egen kulturby, i byen. Og Nicolai Tangen har kanskje gjort de SKMU-ansatte vennligere stemt for en flyttesjau med en milliongave for å sikre samlingen mer kunsthåndverk. En million på bordet pleier å lette stemningen på mange slags møter.
Sentrum tynnes litt ut ved et flytte av SKMU. Men kan man erstatte kulturvirksomhet med annen kulturvirksomhet blir det ikke et tap - kanskje snarere en vinn-vinn situasjon. For mange. Cultiva som har en uttalt barnestrategi de endelig kan gjøre noe med, sentrumshandelen som ønsker seg mer kok av folk i gatene, SKMU som vil nå nye og større lokaler og ikke minst - det vil gavne barna selv.
Et Barnas Hus kan bli et energisenter i Kvadraturen. Hvis det driftes med godt og aktiviserende innhold. Hvordan og med hvilke penger er imidlertid fortsatt i det blå. Men det er ingen dum ide å løse museet fra bygningen på den måten. Cultiva har en pengesekk og strategi som matcher ideen. Da er Nicolai Tangen-samlingen på Silokaia et betydelig steg nærmere realisering, og avtroppende ordfører Arvid Grundekjøn kan fortsette praten om hvordan man skal forvalte kunsten med andre bysborgere. Med handlekraft og muskler og penger på bok. Det er viktig å vokte den demokratiske forankringen, veien er dekket med gode intensjoner, men alle instanser må høres. For det er sånn med tog at når de først starter, kan de være vanskelige å stoppe. Men endestasjonen er løfterik. Det står en virkelig oppgradert kulturby og venter i mål.
