Kjell Nupen fikk beskjed om den alvorlige kreftsykdommen i desember. Onsdag morgen forlot han oss.

Han fikk ikke lang tid før sykdommen satte punktum for hans liv og virke. Men han virket til det siste. Et ruvende menneske og en sterk og stor kunstner har nå forlatt oss. Alles tanker går til hans nærmeste. Hans familie. Hans tallrike vennekrets. Alle hans bekjente, kolleger, samarbeidspartnere. Men denne nyheten vil prege enda flere, langt utover hans nærmeste sirkel. For Kjell Nupen berørte mange. Han døde bare 58 år gammel. Men for et liv han har levd. For et virke.

— Det er hyggelig at publikum er interessert i det jeg holder på med.

Det var Kjell Nupens nøkterne og beskjedne kommentar når rekordsalgene poppet opp som nyhetssaker i lokale og nasjonale medier. Han var ikke komfortabel med å snakke om egen suksess. Ikke komfortabel med å snakke om penger. Og smilte bare lurt og skjevt når pressen stilte spørsmål om helikopterfirma og hans tilsynelatende slentrende og bohemske liv på Hånestangen. Med celebre gjester, pengesterke kunstsamlere, kulturkjendiser og ikke minst — majesteter.

Han snakket imidlertid gjerne om jakten på det perfekte bildet. Det perfekte uttrykket. Han mente at han hadde det et sted inni seg. At han bar på det. Men at det kanskje ville ta et livsløp å finne det. Men som flere har påpekt mange ganger - publikum mener at han fant det perfekte uttrykket for lenge siden.

Publikum mener at han fant det perfekte uttrykket for lenge siden.

Nupen har også hatt sine kritikere, bevares. Noen skeptikere og noen misunnelige kolleger har prøvd å døpe kunsten hans «verdipapirer» og «dronningmat». Det har ikke publikum brydd seg noe om, og Kjell Nupen har hatt flere venner enn fiender langt inn i de innerste og tyngste kunstsirkler. Hans engasjement for kolleger har også varmet. Spesielt gjennom sitt arbeid med Nupen-stipendet hvor formålet har vært å løfte fram unge, lovende kunstnere.

Kjell Nupen debuterte som kunstner i en politisert samtid, på 70-tallet. Etter endt utdanning ved Statens Kunstakademi og Staatliche Kunstakademie i Düsseldorf, stilte han for første gang ut på Høstutstillingen i 1974.

Men etter en politisk periode hvor han selv definerte seg som en rapportør eller observatør — kunsthistorien mener han fant sin plass i den kritiske realismen - begynte han på 80-tallet å lage sin egen vei. Han ble mer introvert og eksistensiell. Han dvelte ved landskaper og farger, ved natur. Med bratte fjellskar og flytende kystlinjer. Det handlet mye om tilhørighet og identitet, søken etter det, eller fraværet av det. Kanskje var det dette motet, dette motet til å ta tak i de store spørsmål og de store stemninger som traff oss med så slik kraft.

Det er få kunstnere forunt å ha en så stor tilhengerskare som det Kjell Nupen hadde. Han ble oppdaget av både kritikere og publikum tidlig i sin karriere og fanskaren har bare vokst. Hva nøkkelen var, i dette sjeldne vennskapet denne kunstneren hadde med sitt publikum, det er vanskelig å si noe klokt om. Men han lot oss bli kjent med ham. Han åpnet døren inn til sitt kunstnerskap og viste oss lavmælt rundt i en tematikk og i en fargepalett, et uttrykk vi fikk tid å lære oss å kjenne.

Vi vet ikke hva slags farge ultramarin er. Vi kaller det bare Nupen-blått.

Vi vet ikke hvor Otterdalsparken er. Vi kaller det bare Nupen-parken. Vi vet ikke hva slags farge ultramarin er. Vi kaller det bare Nupen-blått.

Da Kåre Valebrokk lanserte sin Nupen-biografi konstaterte den store kunstneren dette: - Faren er at du blir så selvopptatt at du til slutt misliker deg selv.

Vi håper at Kjell Nupen var fornøyd med seg selv på det siste. Fornøyd med sin kunst og sitt uttrykk. At han så hva han har betydd og ga selv en klapp på skulderen. Fra sitt enorme publikum har han i hvert alltid fått en varm omfavnelse.

Kjell Nupen døde altfor tidlig. Det er en trøst at han etterlot seg en full krukke.