Kjell Nupen går mellom fire gigantiske lysbord i glassverkstedet på Hånestangen i Kristiansand. Når han skrur av taklampene, siver et fortryllet blått lys gjennom mosaikken av glass til de enorme vinduene som i juni skal monteres i det 18-etasjers nye Forum Jæren på Bryne i Rogaland.
– Skjær av halve stripen og legg på litt rødt, så det blir mørkere, sier Nupen til sin glassmesterassistent.
Kjell Nupen er død
Han er en av fire ansatte i kunstbedriften til Kjell Nupen.– Det er nok litt uvanlig i Norge å ansette assistenter, men min tid er best anvendt med å kreere, som jeg er best til. Håndverksarbeidet har jeg ikke noen ambisjon om å blande meg opp i; den slags har jeg ikke kompetanse på. Assistentene har stor respekt for min tid og skjermer meg så jeg kan stå mest mulig ved staffeliet, forklarer Nupen.
HAN JOBBER PARALLELT med mange prosjekter innen ulike kunstarter, og maler til enhver tid på åtte-ti bilder samtidig. Det er først og fremst maler Kjell Nupen er, men siden 2001 har han også jobbet med glasskunst; og før det og siden både med skulptur, keramiske krukker og selvfølgelig med alle de ulike måtene som det går an å fremstille billedkunst på. Nylig leverte han fra seg et lite smykke av et kapell på Ansgarskolen i Kristiansand, som han selv var arkitekt for og skapte glassmalerier til. Oppskriften fant han i Salomos tempel i Det gamle testamente, som var tjue alen langt og like bredt og høyt, som vil si 9x9x9 meter.
I 2011 monterer Nupen et over 300 meter langt kunstverk i Danmark, og nå på nyåret åpner han en stor utstilling i Oslo. Det går slag i slag; og hvor Nupen til enhver tid har utstilling, vet han ikke; sånt tar managerne i inn— og utland seg av. Han er trolig vel så kjent ute i verden som hjemme, og har stilt ut over store deler av kloden. NUPEN HAR STADIG tatt i bruk nye teknikker og uttrykksformer. Men tross variasjonen i angrepsmåter er prosjektet alltid det samme: en søken etter det perfekte uttrykk han vet han aldri vil finne. Derfor tar Nupen det helt rolig når et par norske anmeldere, i motsetning til eksempelvis Jyllands-Postens, har slaktet en av de siste utstillingene hans som dekorativ, tom, uten plass for refleksjon og ettertanke, forutsigelig og spiselig for det brede lag. De har ikke skjønt hva Nupen holder på med og ser ikke lenger enn overflaten, mener han selv, og peker på at det man ser ikke nødvendigvis trenger å være det man ser. Det er egentlig noe annet, under, lenger inne. Bildene har en overflate som forholder seg til noe figurativt i denne verden, men har samtidig en dypere klangbunn i noe eksistensielt, forklarer andre.
Kjell Nupen er et slags vidunderbarn, født i 1955 med et talent som han måtte slåss for å få uttrykke. Faren var bondesønn fra Ørsta, forsyningsoffiser på Gimlemoen i Kristiansand, og hadde overhodet ingen forståelse for at sønnen ville lære å påføre farger og streker på et papir.
SOM 14-ÅRING BRUKTE Kjell konfirmasjonspengene til å dra til København for å se fiolinkassa til Matisse. Han og kameraten Bentein Baardson avtalte å møtes på Statens Kunstakademi i Oslo, men da Baardson sammenlignet sine arbeider med Kjells, fant han ut at han heller fikk finne på noe annet. Men Kjell kom inn som landets yngste, 16 år gammel, uten pengestøtte hjemmefra, men med en selvtillit som var omvendt proporsjonal med fornuften. Han bodde i okkuperte nedrivningsgårder eller overnattet ulovlig under en benk på akademiet. For å overleve, jobbet han på brygga. Iblant sov han ute og samlet tomflasker.
Jeg har nok ikke annet papir å vise til enn en dårlig eksamen fra sjette klasse, samt skipsførersertifikat.
– Jeg måtte prøve å finne et rom hvor jeg var meg selv, som jeg kunne overleve i, forklarer han. Allerede i 1974 ble en akt han laget, innkjøpt til Riksgalleriet.
FØR HAN BLE FERDIG i Oslo, fikk Nupen reisestipend, og dro til Düsseldorf, hvor han ble tent av samtidens politiske kunstuttrykk. Også der levde han på sparebluss og bodde et år sammen med rotter og ulovlige innvandrere i en nedlagt fabrikkhall, som tidligere hadde vært produksjonssted for gass til Hitlers konsentrasjonsleire. Han gikk ned 20 kilo det året. Igjen dro han fra skolen uten å ha fått noe papir som bevis på sin utdanning.
– Jeg har nok ikke annet papir å vise til enn en dårlig eksamen fra sjette klasse, samt skipsførersertifikat, humrer sørlendingen.
Skjønt sørlending; selv føler han seg fortsatt hjemløs, til tross for en bred dialekt som ingen kan lure på seg. Som militærbarn levde Kjell i en getto med militærfolk, og ble aldri skikkelig rotfestet.
– Jeg er født i Kristiansand ved en tilfeldighet, og føler ikke noe sted som hjemme. Jeg har brukt store deler av livet på å bygge
en trygghet og høre til. Jeg stiller selv spørsmål ved at jeg bruker så mye energi på å høre til et sted uten å gjøre det. Jeg har alltid hatt stort behov for å finne min identitet, og jeg leter etter den ennå, sier han.
SØRLANDSLYSET OG SØRLANDSNATUREN dukker stadig opp som motiv i bildene til Nupen. Noen av dem har han gitt navnet «Hjemsted», mer eller mindre ironisk, ettersom alt er dødt og idyllen definitivt tatt av dage. Siden ca. 1980-tallet finnes det ikke et menneske i bildene hans, og naturen er blitt drenert for håp. Likevel beskyldes Nupen for skjønnmaling. Nupens største innsats som maler ligger i hans stadige reformulering av landskapsmaleriet, mener hans samarbeidspartner i flere år, forfatteren Paal-Helge Haugen.
Nupen knytter an til romantikkens landskapsfremstilling med følelsen av at det alltid ligger noen bortenfor, sier Haugen. I serien «Hjemsted» brukte Nupen lag på lag av transparente stoffer fra naturen utenpå bildene, som tjære og bjørkesaft, til å skape et flersjiktet maleri og en ny slags optikk der vi kjenner naturen som et ekko til overflaten, for å si det med Haugen.
Kunsthistoriker Svein Thorud mener det er en motsetning mellom den politiske kunsten Nupen laget på 1970-tallet, og den han har laget fra 1980-tallet, der han legger stadig mer vekt på maleriets allmenne estetiske verdi.
NUPEN SELV ER UENIG i dette, og mener samtidsbildene er like politiske, men ikke like åpenbare. Eksempelvis er bruken av kamuflasjemønster i hans nyere bilder ikke direkte uten kommentar til dagens virkelighet. Det er for øvrig heller ikke død natur. Og insisteringen på stillhet må da være noe av det mest politiske i dagens støyende samtid, mener Nupen.
I bildene hans fins ingen lyd, men i verkstedet summer radioen på P2.– Det er for å foregripe ensomhet. Det er en absurd atferd for å innbille meg selv at jeg hører til i verden, smiler han.
ETTER SÅ VIDT Å HA vært brukt til sitt tiltenkte formål, tjener treningssykkelen på det over 300 m2 store malerverkstedet som klesstativ, ved siden av bord etter bord med blikkbokser fulle av pensler og store kaker med stivnet maling. På gulvet ligger en rekke ubrukte lerreter som må bli lett rufsete før Nupen orker ta i dem. Det blir verre ogverre for ham å få et rent, hvitt lerret fremfor seg; det må ha farge og kruseduller på før Nupen orker gå i dialog med det.
Ofte ber han en av assistentene smøre litt maling på først, så han slipper den krevende, skrikende tomme flaten. Så legger han på lag på lag uten å ha skisser, men leter seg fram til et uttrykk han blir tilfreds med. Åtte måneder kan det ta før han blir fornøyd med blåfargen. Selv om han avviser begrepet Nupen-blå som et tabloid fenomen, boltrer han seg i nyanser av blått på krukker, i glass og på lerret.
NUPEN ER OMGITT av blått i stadig skiftende nyanser; i havet og i himmelen som går i ett utenfor huset hans i strandkanten, tegnet av hans danske venn Hans Feldthusen. Dit inn slipper Nupen ingen journalister, men forteller at han bor der med sin samboer gjennom 35 år, halvt finske Aino, og de har døtrene Fanny og Vilde på 18 og 20 år.
– De vil nok si at jeg er selvopptatt, at veldig mye dreier seg om meg og mitt, og at jeg er for lite hjemme, sier faren. Han medgir at Aino synes han bruker vel mye tid i verkstedet, og at han tidvis kan virke fjern. Det går kjapt ti timer i døgnet der inne, og det er veldig lett å stikke innom verkstedet i helgene også, ettersom det ligger vegg i vegg med boligen. Oftest er det Aino som lager middag en gang utpå kvelden. Det er hun som kjører bilen også, ettersom Nupen ikke har sertifikat.
– Det ville vært uforenlig med min livsførsel, sier han, og trekker opp en flaske «Côte de nuits-village» 2005. – Livet er for kort til å drikke dårlig vin, smiler han.
Nupen har et halvfullt rødvinsglass i hvert av de to verkstedene han beveger seg mellom, og tar ett med seg i bilen når han skal vise Ansgar-kapellet.
– Men jeg hater å bli beruset, sier han.
NUPENS GODE VENN Bjørn Eidsvåg ler når vi tar det opp.
– Kjell drikker på langt nær så mye som han skryter av! Han går rundt med det samme glasset veldig lenge, sier han, og beskriver vennen som veldig pliktoppfyllende, uhyre arbeidsom og konfliktsky.
– Han er en stor mann som kan bruse med fjærene, men hvis han får motstand, da skjelver han. Inntil et visst punkt. For hvis han vil noe som er kunstnerisk motivert, da skyr han ingen ting. Da er han veldig retningsbestemt, sier Eidsvåg.
Fortsatt elsker Nupen yrket, og er glad han ikke har det som en del andre, som gruer seg for å gå på jobb. Når vi spør assistentene hvordan Nupen er å jobbe med, blir det først helt taust. Etter en stund sier en av dem: «Krevende». Så blir det stille.– Ja, helt galt kan det ikke være, for da ville de jo ha sluttet hele gjengen! Men jeg krever ikke mer av andre enn av meg selv. Jeg har vansker med å forholde meg til klokka, og har problemer med å forstå at ikke alle andre også har det sånn. Og jeg skjønner at jeg tidvis kan gå for langt. Jeg er fullstendig klar over at jeg er i stand til å jobbe folk i senk, men jeg kan blidgjøre dem etterpå med hyggelige ting som restaurantbesøk, flirer han.
KJELL NUPEN GREMMES heller ikke av å få inntekten sin offentliggjort for all verden i avisene.
–Når jeg omtales på finanssidene i avisene, er det tegn på at jeg gjør en god jobb og betaler skatt. Det er jeg er stolt av, og av at jeg holder folk i arbeid. Alt jeg gjør på verkstedet, alle avgjørelser, tar jeg ut fra kreative, ikke-kommersielle overveielser, men jeg ville vært idiot hvis jeg ikke så at jeg også er del av et større økonomisk system, sier Nupen.
Han medgir også at han er litt av en kontrollfrik, som helst skal vite hvor han skal fortøye Fjordterna i byen før han kaster loss hjemme. Han og Aino er rett som det er å se i vannkanten hos Bølgen & Moi på Fiskebrygga i Kristiansand, som Nupen samarbeider med.
Nupen er en livsnyter, som elsker godt tilberedt mat, gode viner og reiser, og han lar seg lett seg begeistre av andres kunst, forteller Eidsvåg. Men hvis noen plager familien ved restaurantbordet eller på telefonen, da er den ellers så sjenerte Nupen verken hyggelig eller sky, men blir usedvanlig tydelig, forteller han. Slikt kan forklare at Nupen også har ord på seg for å kunne opptre arrogant og uvennlig. KUNSTNEREN ER GLAD i å lese, både biografier, skjønnlitteratur og aviser. Fjernsyn ser han sjelden, men ble skrekkelig beveget da han så talen til Barack Obama da han vant presidentvalget. For å følge med, abonnerer Nupen på seks aviser og leser danske Information på nett. Og han har måttet skaffe seg briller.
– Lenge slo jeg 018 på telefonen, før jeg ville innse at jeg måtte ha lesebriller. Så forfengelig er jeg, smiler Nupen.
Men dem slipper han når han maler. Da føder det ene bildet det andre; glir over i hverandre og repeteres, der strømmen av bilder betyr mer for Nupen enn det enkelte bildet.
– Jeg vet hvordan jeg kan lage spektakulære ting, men forbeholder meg retten til å lage kjedelige. Jeg søker etter et absolutt uttrykk, som jeg selvfølgelig aldri når, og alle arbeidene er et stykke på veien for å nå det. Det er veien som er det viktige, sier Kjell Nupen.
Dronning Sonja sørger
- Nupen var en flott person
Malte blåfargen inn i sitt minne