I en slik situasjon mener en del kommentatorer, som f.eks. journalist Eva Myklebust i Fædrelandsvennens lørdagskommentar 29. august, at vi trenger «mer EU». Kronargumentet er at EU har vært et fredsskapende prosjekt, som har gitt oss 70 år uten krig i Europa.

Det er et faktum at det ikke har vært krig i Vest-Europa siden andre verdenskrig, og at EEC / EU har eksistert i samme tidsrom. Men det betyr ikke at EU nødvendigvis er årsaken til freden. Man kan like gjerne hevde at det er freden som har gjort EU mulig. Andre forhold som kan ha vært vel så viktige er NATO-samarbeidet og USAs sikkerhetspolitiske dominans. En felles fiende i øst (Sovjetunionen) har også bundet landene i vest sammen.

Fravær av krig

Hvis man skal diskutere om EU har vært et fredsprosjekt, må man ha et videre perspektiv enn fravær av krig. Mellomstatlig samarbeid — handel og kulturell utveksling - bidrar til fred. Det må imidlertid ikke gå på bekostning av andre fredsskapende elementer som demokrati og økonomisk-sosial trygghet. De fleste er enige i at det er et «demokratisk underskudd» i EU. Ved valg til EU-parlamentethar valgdeltagelsen vært jevnt synkende, i enkelte EU-land nå under 20 %. Samtidig har mer makt blitt overført fra nasjonalstatene til EU-systemet. Befolkningen får en følelse av maktesløshet og fremmedgjøring for politiske prosesser. Når det gjelder økonomisk og sosial trygghet scorer EU særdeles dårlig, med massearbeidsløshet og et utrygt arbeidsmarked. Faglige rettigheter svekkes til fordel for næringslivsinteresser.

Hva så med EU som fredsprosjekt i forhold til fattige land i sør? Gjennom Verdens handelsorganisasjon har EU presset på for at fattige land skal åpne sine grenser for handel. Samtidig tviholder EU selv på sterke tollmurer rundt sitt indre marked. EU prioriterer økonomisk vekst i euroområdet framfor internasjonal utvikling, og bidrar til å opprettholde en internasjonal økonomisk orden som låser fattige land i fattigdom.

Felles forsvars— og sikkerhetspolitikk

I Lisboa-traktaten (2007)står det at unionen vil arbeide mot en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Medlemslandene forplikter seg til å øke sin «militære kapasitet». Det betyr vel i praksis å ruste opp? EU har allerede etablert utrykningsstyrker på 1500 mann som skal kunne settes inn hvor som helst i verden, uten at det kreves noe mandat fra FNs sikkerhetsråd. Det er planer om en egen EU-hær på 60 000 soldater. Flere ledende EU-politikere har gitt utrykk for at unionen ved hjelp av disse styrkene skal kunne stå sterkere i internasjonal handel og politikk.

EU har et stort ansvar for Ukraina-konflikten. De tilbød en handelsavtale med Ukraina i 2013 som Ukraina ikke kunne godta uten å komme i konflikt med Russland. Da landets president Janukovitj avviste avtalen, støttet EU i stedet kuppet som styrtet den demokratisk valgte regjeringen og sendte landet ut i borgerkrig.

Avlive myten

Det er på tide å avlive myten om EU som et «fredsprosjekt». Fravær av krig i Vest-Europa kan ikke tas til inntekt for et fredsskapende EU. EUs demokratiske underskudd og katastrofale økonomiske politikk har skapt økende misnøye, fattigdom og konflikter i Europa. EU hindrer økonomisk utvikling i fattige utviklingsland, og har militære ambisjoner som ikke bidrar til fred og nedrustning.