Paris dagen etter terroren. Foto: Christian Tunge

Fredag kveld var 40 mann fra det franske og skandinaviske fotomiljøet samlet til middag i en stor parisisk studioleilighet i det 11. arrondissement.

Christian Tunge befant seg bare et steinkast unna konsertsalen hvor det ble holdt gisler da terrorangrepet skjedde. Foto: Privat

Franske oster, champagne og brede smil, etter en god dag på kunstmessa. To jenter fra et dansk galleri setter derimot en raskt demper på festen. -Vi måtte løpe fra taxien midt i gata. Det er en mann med AK 47 som skyter utenfor. Vi så hvertfall ti drepte, sier en av dem.

Musikken stoppes, men vi hører ikke skuddene. På nyhetene skrives det om fotballkampen mellom Frankrike og Tyskland. Alt virker normalt.

Militærpoliti sperret veien

Etterhvert bestemmer jeg meg for å gå ned for og prøve å få en oversikt over situasjonen. Veien er sperret av militærpoliti med automatvåpen.

-Kom deg inn igjen nå! Vi har ikke tatt han, roper de uniformerte.

Oppe i leiligheten igjen har flere fått meldinger om et mulig terrorangrep. Sjokket i forsamlingen er selvfølgelig stort, men ingen viser tegn til panikk. Dette har vi vært med på før: de franske med Charlie Hebdo, de danske under København-skytingen og vi den 22. juli.

Det gikk nesten automatisk: først passet vi på at alle rundt oss var i sikkerhet, deretter ringte vi kollegaer og venner for å advare, så våre foreldre i hjemlandet. Minutter senere kunne vi huke av for at vi var i sikkerhet på en egen Facebook-app. Det var skremmende hvor gode vi var på dette.

Ta hverdagen tilbake

Fortsettelsen var også kjent: vi måtte «ta hverdagen tilbake». Selv om det virket rart, måtte festen fortsette.

Paris dagen etter terroren. Foto: Christian Tunge

Vi kunne ikke sitte i mørket å være redde. Musikken kom på igjen og de fleste tok seg et glass vin. De neste timene, fram til klokka fire på natta, fikk vi pålegg av politiet om å holde oss innendørs. Konsertsalen der gislene ble holdt var kun et steinkast unna.

I dag er Paris naturligvis en annen. Det virker som om høsten har fått en ny farge. Bilene kjører ikke lenger på gult, men venter. Musikken på kafeen er dempet og de store arrangementene i byen er avlyst. Likevel er flere parisere ute i gatene for å ta hverdagen tilbake.

Artikkelforfatter Christian Tunge har jobbet som sommervikar i Fædrelandsvennen flere ganger.