VENNESLA: — Jeg hadde svømt i noen minutter da jeg hørte skuddene. Jeg la meg for å svømme på ryggen og så at han kom. Siden han ikke traff oss som lå så langt ute, begynte han å skyte rett ned på de som var i ferd med å komme seg ut i vannet, sier Emma Martinovic.
Lederen for Vest-Agders delegasjon på Utøya kom i ettermiddag tilbake til Vennesla. Lørdag kveld satte hun seg ned med Fædrelandsvennen og fortalte om da hun stod i vannkanten på Utøya, sendte det hun trodde kunne bli hennes siste tekstmeldinger, og tok med seg sim-kort og identifikasjonskort før hun la på svøm.
— Hvis jeg druknet, ville jeg at de som fant meg skulle få vite hvem jeg var, forteller hun.
Det var først da hun var i vannet at hun så de første bli skutt.
— Vi hørte bare en rå latter da han skjøt. Jeg så at det bare at det ble færre og færre bak meg som svømte. En av de som var på vei ut i vannet ble skutt i hodet. Jeg så alt sammen, sier Emma Martinovic.
Uten dekning
Emma Martinovic var på sin første sommerleir på Utøya. Da drapsmannen var på vei ut til øya, etter å ha utløst bomben i regjeringskvartalet, satt hun i storsalen sammen med de andre deltakerne. Der ble de informert om eksplosjonen i Oslo.
— Lederne gav oss beskjed om at vi skulle sende melding hjem om at alt var greit. De sa at vi skulle være glade for at vi var på øya og ikke i Oslo, sier hun.
Da hun var på vei ut fra matsalen og ned til teltleiren, så hun ungdommer komme løpende.
— Jeg hørte et skudd, så flere skudd, men skjønte bare sånn halvveis hva som hadde skjedd, sier hun.
Til vanlig er hun lærling ved Søgne og Songdalen lensmannskontor. Hun kjenner våpnene som drapsmannen skal ha brukt. Nå la hun på sprang med de andre, gjemte seg sammen med dem i gresset der de begynte å ringe politiet.
— Men vi kom ikke gjennom og folk måtte legge på. Noen hadde ikke dekning heller. Etter hvert hørte vi at skuddene ble fjernere og fjernere. Da bestemte vi oss for å trekke oss lenger bort og spre oss, sier hun.
Skjøt mot døra
Flere av deltakerne fra Agder holdt sammen på flukten der de etter hvert innså at det ikke var sikkert at de ville overleve. På veien mot vannkanten gjemte Emma Martinovic seg under et berg sammen med tre andre fra Agder. Her stod hun mens hun fikk inn meldinger fra deltakere som hadde gjemt seg i skolestua.
— De skrev at han skjøt mot døra. De skrev også at han ville gå videre og komme til oss. Så jeg sendte melding til lederen om at vi var fire stykker som stod under en fjellvegg.
Hun fikk dette svaret fra AUF-leder Eskil Pedersen: ”Svøm ut”
De siste meldingene hun sendte ut, var til familien og til en kamerat.
— Til han skrev jeg at han måtte ta vare på mamma, pappa og lillebror og hilse til alle kjente, forteller hun.
Artikkelen fortsetter under bildet
Skutt
Da Emma Martinovic kom til vannkanten, så hun en av deltakerne som lå livløs med hodet ned i vannet.
— Jeg drog han opp på stranda og tok av han hetta. Da så jeg det var en jeg kjente. Han var skutt i pannen. Kvelden før hadde vi sittet sammen og snakket om at vi skulle på disko den kvelden, sier hun.
Når Fædrelandsvennen møter henne, klarer hun ikke å gi noen god forklaring på hvorfor hun taklet dramaet så godt som hun gjorde. Reaksjonen på det som skjedde tror hun vil komme senere.
Men ungdomspolitikeren klarte å ta hånd om deltakere som stod i vannkanten med mobilen. Hun ba dem være stille og legge på svøm.
— Jeg så at det var flere som var på vei ut i vannet og skrek at ingen måtte få panikk.
Så øynene Det var altså noen minutter etterpå, da hun hadde lagt på svøm, at hun så drapsmannen for første gang. Da hadde hun selv kommet seg i sikkerhet ved å svømme i over ti minutter.
— Jeg så at han stod på en fjellknaus. Det var akkurat som om vi hadde øyekontakt. Jeg så at han var hvit. Det var vel det jeg så etter, sier Emma Martinovic.
Hun var over en time i vannet og ble til slutt berget av folk som hadde lagt ut på sjøen i sine private båter. Først da hun kom på land, oppdaget hun skuddsåret i armen. Da hun kom ut fra sykehuset og til Sundvollen Hotell samme kveld, begynte hun å fatte omfanget av det hun hadde rømt fra.
— Jeg gikk rundt og spurte fylkeslederne jeg møtte om hvor mange de hadde mistet. Noen svarte to, en svarte sju. Det var da jeg forstod hvor alvorlig dette var. Da vi la på sprang i skogen, tror jeg ikke vi forstod hva som skjedde, sier hun.
Da hun skulle samle sin egen gruppe, gikk det opp for henne at det var to fra Vest-Agder som manglet. Når Fædrelandsvennen møter henne, er de fortsatt savnet.
— Jeg begynte å spørre om noen hadde sett noen fra min delegasjon. Det var da vi så at det var to som manglet. Vi satt og håpet og prøvde å ringe etter dem.
Navn manglet
Emma Martinovic fikk se lister med navn over de som hadde kommet i sikkerhet, men navnene på de to savnede var ikke på noen av dem.
Hun holder kontakt med foreldrene til de savnede i kveld.
— Vi vet ingen ting. Vi venter på en telefon eller en oppdatering på Facebook slik at vi får vite hva som har skjedd, sier hun.
- Har du fått tenkt over om du kommer til å fortsette med politikk etter dette?
— Da vi kom til hotellet, sa folk at de skulle melde seg ut av AUF. Men jeg tror ikke jeg vil gi opp nå. Det vil nok ta tid før jeg sender inn et leserinnlegg eller kaller inn til et medlemsmøte. Men jeg tror ikke jeg trekker meg, sier hun.
På nyhetene får hun vite at gjerningsmannen har vært på øye halvannen time før han ble tatt av politiet. Emma Marinovic forteller om AUF-medlemmer som ble livredde da de så politiet komme. De kunne ikke vite om de også var terrorister.
— Da han gikk rundt og skjøt, virket det som om han bare ønsket å drepe noen og skade de andre. Når det satt flere i en gruppe, og han bare skjøt den ene, virker det som om han bare ville at de andre skulle lide. Jeg stiller meg mange slike spørsmål, sier hun.
— Men hvis jeg gir meg nå, så har han vunnet. Så det gjør jeg ikke. Jeg tror det vil gå noen dager, så er jeg tilbake.