FREDAG LA arbeidsminister Robert Eriksson frem de lenge varslede forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven. Forslaget om en ny generell adgang til midlertidig ansettelse er det mest kontroversielle.

I arbeidet med å senke terskelen til arbeidslivet bør også midlertidige ansettelser prøves.

Men endringen må evalueres, og det må ikke knyttes prestisje til å skrote den hvis det virker mot sin hensikt.

SELV OM det tidvis er lett å glemme, skal en arbeidsminister ha både arbeidstakernes og arbeidsgivernes interesser for øye når lover, regler og tiltak utformes. En arbeidsmiljølov som bare gagner arbeidsgiverne er utenkelig. En arbeidsmiljølov som bare gagner arbeidstakerne er det samme. Både loven og endringene av den må balansere begge parters interesser.

Statsråden må også ha en tredje part, de som ikke tilhører verken arbeidstakergruppen eller arbeidsgivergruppen, for øye i sitt arbeid.

Gruppen som står utenfor arbeidslivet, men som kan og vil komme seg på innsiden, er forstemmende stor. Det er en utfordring for den enkelte, for et land som trenger stadig mer arbeidskraft og for offentlig økonomi.

AKKURAT SOM årsakene til utenforskap er sammensatte, må løsningene være det samme. Derfor må innsatsen for å øke denne delen av sysselsettingen bestå av en lang meny av tiltak. Det har det gjort lenge, men effekten av alle tiltakene har ikke vært god nok. Tiltak som virker må føres videre, de andre må skrotes.

Slik må det være når nye tiltak innføres også.

En ny adgang til midlertidig ansettelse må prøves, etter hvert evalueres, og så justeres — eller avvikles.

ENDRINGEN er ingen kvikk fiks på veien til et arbeidsmarked som åpner for alle typer mennesker, på ingen måte. Men det er heller ingen automatikk i at dette vil føre til et ras av midlertidige ansettelser, som enkelte kritikere har formulert det. Tidsbegrensningen på 12 måneder, karantenetid etter arbeidsforholdets slutt og en grense for andelen midlertidige ansatte på 15 prosent kan hindre de råeste utslagene av misbruk av muligheten. Sammenligninger med andre land halter fordi flere sider ved norsk arbeidsliv er annerledes. Vi må gjøre egne erfaringer på dette området.

DET FINNES arbeidsgivere som vil misbruke ordningen, som de utnytter andre ordninger i dag. Men norske arbeidsgivere er ikke først og fremst kjennetegnet ved at de misbruker arbeidskraft.

Norske arbeidsgivere er ikke først og fremst kjennetegnet ved at de misbruker arbeidskraft.

Vi har en høy standard i norsk arbeidsliv, og vi kan ikke automatisk mistro arbeidsgivere som sier at midlertidighet senker terskelen for å ta inn mennesker som ellers ikke ville fått prøvd seg i arbeidslivet. Nå ligger bevisbyrden hos arbeidsgiverne, og de blir vist tillit. Den må de forvalte vel vitende om at arbeidsmiljøloven også kan endres igjen hvis det trengs.

FORSLAGET HAR utløst svært sterke reaksjoner i fagbevegelsen. Det er som forventet, men å hevde at denne endringen innebærer en rasering av norsk arbeidsliv er en ulv-ulv-reaksjon. Til det er forslaget for forsiktig og begrensningene for mange.

Effekten av endringen vil bli fulgt med argusøyne. Håpet er at effekten av alle andre tiltak for å øke sysselsettingen blir fulgt like nøye. Her må vi gå for det som beviselig virker.

Les også: