Når hun finner en smal stripe å hvile føttene på i fjellveggen, drar Malin Stoum opp mobilen. Den spektakulære turen langs en stålwire må selvsagt foreviges. I tillegg til Malins fjellselfie, kan det hende at mobilkameraet også fanger opp bilene på fylkesvei 755. De farer forbi som små prikker under henne. Løftes kameraet litt, vil også Trondheimsfjorden og Tyholttårnet i Trondheim feste seg på kamerarullen.

Gjestene som sitter i tårnrestauranten ser ikke Malin som er sikret til fjellveggen med sele og to kroker til en stålwire. Men hadde de kunnet se henne, ville de kanskje blitt imponert.

150 bolter venter

For Malin Stoum (16) er på vei til toppen av Munken (519 moh.) sammen med elever fra Åsly skole i Rissa. Turen er en premie som takk for god innsats som trivselsleder i skoleåret som snart er over.

Når du går via ferrata, kobler du deg på en jernwire og går mellom faste bolter i fjellet. Turen opp Munken passer for de fleste, men man kommer ikke unna at løypa har noen krevende og luftige partier. Foto: HÅVARD HAUGSETH JENSEN

Turfølget teller 12 personer når bussen kjører avgårde mot starten for klatresiden. De kjører med ordene til John Eirik Hindrum ferskt i minne. Han har demonstrert sikkerhetsrutinene for de fem guttene og fem jentene. Kontaktlærerne Jørn Ove Rønning og Trude Dahl har gått ruta mange ganger før, men følger oppmerksomt med. De får høre at veien langs fjellsida passer for alle. Normal fysikk er det som skal til. Yngstemann opp har vært seks, eldstemann — en franskmann på 82.Blikkene rettes mot Munken (520 moh.). Det er deres tur nå. De skal feste seg i wire langs det som skal være Norges eldste via ferrata – eller på norsk: Jernveg. 155 bolter og 950 meter wire skal overvinnes.

Mørke skyer på himmelen

Når turfølget tar oppstilling, driver de mørke skyene over dem unna. Dråpene som falt har bare så vidt fuktet fjellet – og lærer Jan Ove Rønning trekker et lettelsens sukk der han står bakerst i køen. For selv om Hindrum fortalte om klatrere som elsker den ekstra utfordringen en glatt og våt fjellvegg gir, skjønner Rønning at tørr vegg vil bli utfordring nok.

For selv tøffe fotballjenter og gutter kan kjenne skjelving i knærne når grønt kunstgress ligger et par hundre meter under dem.

Ifølge Hindrum skal det ta tre til fem timer å komme seg til toppen.

- Husk å nyte utsikten

Men når det går loddrett ned under deg, og beina sliter med å få grep i fjellsprekken, er ikke det ikke sikkert at utsikten står i fokus.

— Å, hjelp. Det er bra langt ned. Hvordan skal jeg komme meg videre her, spør Malin Stoum.

Elevene har fått høre at den første delen av løypa er teknisk vanskelig, men ikke så luftig. Klarer de den første biten, skal det være null problem å ta seg til toppen. Og angrer de på hele greia og ønsker via ferrata dit pepper´n gror, så er det fint å vite at «Angrestien» ikke er mange boltene unna. Man må bare komme seg igjennom 90-graderen først.

Lettelse på «Angrestien»

— Litt mer til høyre. Bare strekk deg litt mer.

Stine Bakke fant fotfeste i 100-metersveggen og fulgte skolekameratene enkelt til toppen. Foto: HÅVARD HAUGSETH JENSEN

Men de oppmuntrende kommentarene hjelper ikke. Beina lystrer ikke og hendene finner ikke tak. Regnet holder seg fortsatt unna, men kinnene blir våte likevel. En hjelpende hånd, en skulder å trå på blir løsningen. Og når den siste kneika er passert, da blir «Angrestien» selve definisjonen på lykke. Det er ikke noen mening i å gå gjennom grinda for å ta del på etappe nummer to.Heldigvis er det ingen skam å snu.

12 har blitt 11

12 har blitt til 11 når Jørn Ove Rønning som sistemann fester seg til wiren som skal ta følget den siste veien til toppen. Først venter 100-metersveggen som har navnet Katedralen. Deretter Nonnekløften, Klosterhagen og Nedre Granitthavet. Pulsen stiger og noen kjenner at kreftene begynner å ta slutt. En må på do, mens Malin er mest opptatt av å ta bilder. Mange bilder. Bilder som kan deles på Snap og Insta.

Følget finner en plass å hvile baken, tar en matbit og drikker vann. De passerer Zebraveggen, Øvre Granitthavet og Opplevelseshyllen. Og så står det der. Skiltet som bærer bud om at enden er nær: «Toppveggen». Det er litt over tre timer siden de forlot bussen på parkeringsplassen. Tre fokuserte timer, 155 bolter og 950 meter med wire er snart historie.

Øyeblikket fylles med lykkerus og en visshet om at dagen derpå kan bli støl. Malin Skoug og de andre har klart det.

Snart tar stien gjennom skogen følget trygt ned igjen. Mange opplevelser og selfier rikere.

— Vi har «alt», men noe mangler

Å bli konfrontert med oss selv og vår frykt for døden, gjør livet meningsfullt.

Det mener Karina Andersen Aas er en av grunnene til at så mange velger å sprenge egne grenser. Hun er lederutvikler og mental trener i Mind og har i en årrekke jobbet med å utvikle toppidrettsutøvere.

— I dag har vi «alt», samtidig opplever mange at noe mangler. Mennesket søker alltid utvikling og vekst, og selvaktualisering blir viktig. Når folk velger å gjøre grensesprengende aktiviteter, handler det om å leve livet fullt ut. Når vi pusher grensene, blir vi konfrontert med både oss selv og vår frykt for døden. Dette gjør livet betydningsfullt, sier Aas.

Hun mener også at det å mestre naturens elementer, appellerer til en sterk tilstedeværelse. Slike prosesser mener hun er viktig for lykke og det gode liv.

— Innenfor lykkeforskning snakker vi om to dimensjoner: Hedonia - som handler om å føle ro og komfort, og eudaimonia - som handler om å finne flyt ved å løse et problem, gjøre nye ting og oppleve mestring, forklarer hun.

- Hvor mye skal vi tøye våre egne grenser?

— Det må være lystbetont og forankret i indre motivasjon. Det er trendy å klatre, men du må ha lyst til det. Mennesket søker å komme flytsonen, og en av forutsetningene handler om at utfordringen ligger passe langt over dine ferdigheter. Da må du strekke deg, og du må gjerne være usikker på om du kan klare det. Hvis noe er for enkelt, så blir det kjedelig. Men blir utfordringen for vanskelig, kan det skape angst, sier Aas.

Hun mener at ubalanse gjør at vi har fokus og tilstedeværelse på en aktivitet som har et tydelig mål.

— Det kan for eksempel være å gå via ferrata. Men det er ulike utfordringer som skaper flyt hos oss, for noen er det kanskje å spille piano eller å være på matkurs. Det handler om å strekke seg, men det er den samme følelsen vi søker, sier Andersen Aas.

Hun mener vi er født til å utvikle oss, og at dette bor genuint i oss. Hun har følgende råd til de som vil mestre nye utfordringer:

•Visualisering. Se for deg det du skal gjøre. Ved å være godt forberedt reduseres angst og stress siden du har vært der i tankene allerede.

•Pust. Pusten er tett knyttet til følelser. Den går raskere når du er redd. Skal du kjenne på ro, pust dypt.

•Kjenn følelsen. Hvis du blir nervøs og svett før en presentasjon, er det en fysisk respons på tanker og følelser rundt situasjonen du skal møte. Selve følelsen er ikke farlig. Den er ubehagelig, men naturlig. Den gjør deg klar og fokusert.

•Power pose. Sterk holdning gjør at nivået av testosteron øke. Følelsen av selvtillit øker og stressnivået i kroppen går ned.

•Tenk positivt. Ser du påen situasjon som truende, vekker den frykt. Ser på den som en mulighet - noe gøy - og du får motsatt effekt.

•Arbeidsoppgaver. Vær fokusert. Ta et skritt av gangen.