Thomas Piketty besøkte Oslo fredag, og minnet oss på hvorfor han har satt dagsorden i den internasjonale økonomidebatten det siste året. Også for annerledeslandet Norge er Piketty relevant:
Boken hans, «Kapitalen i det 21. århundre» treffer en tidsånd.
Både i rike og fattige land kan de fleste av oss konstatere at enkelte bare blir rikere og rikere. Piketty bidrar med omfattende statistikk som forklarer hvordan forskjeller i inntekt og formue har utviklet seg over flere tiår, i de rike landene. Tendensen i Pikettys materiale er klar: Private formuer ( i betydningen penger, aksjer og eiendom) øker raskere i verdi enn nasjonalinntekten – som igjen betyr at forskjellene mellom dem som har formue, og dem som ikke har det, øker år for år.
Piketty går rett inn i den internasjonale skattedebatten, som vi også bakser med her i Norge. Det er ikke tilfeldig at Scheel-utvalget kom med sin utredning om selskapsskatten nå i høst. Den internasjonale konkurransen om å kutte skatter for å tiltrekke bedrifter blir bare tøffere. Piketty peker på at det bidrar til at de rikeste bare fortsetter å løpe fra alle andre, og at forskjellene øker. Svaret hans er en internasjonal skatt på formue – uten at han helt ser hvordan det praktisk skal foregår.
Den franske økonomen treffer en streng i mange av oss – altså middelklassen – når han forklarer at det er vi, og ikke de rikeste, som i økende grad må bære byrden av fellesskapet.
De rike får lavere skatt som følge av skattekonkurransen, mens statene må hente igjen tapte skatteinntekter hos lønnsmottakere og forbrukere, og alle andre som ikke kan rømme landet.
Verdens mest omtalte økonom blir nødvendigvis også verdens mest ettergåtte og kritiserte økonom. Piketty har møtt kritikk for dataene han bygger analysene sine på.
Verdens mest omtalte økonom blir nødvendigvis også verdens mest ettergåtte og kritiserte økonom
Ufullstendig og selektivt, lyder kritikken. Piketty svarer at, ja, dataene er ufullstendige, men at dette er bedre enn ingenting. De fleste gir ham skryt for å ha klart å gi et bilde av utviklingen i fordelingen av inntekt og formue de siste tiårene.
Visste du forresten at gigantiske Kina ikke har skattedata tilgjengelig?
Piketty får kritikk for å være for lettvint politisk, og foreslå samme løsning for alle land .
I annerledeslandet Norge går boken rett inn i debatten om formueskatten, og Piketty blir tatt til inntekt for venstresidens syn på skatten.
Til slutt har Piketty reist en debatt om ulikhet .
Han får kritikk for en endimensjonal bruk av begrepet, men har utvilsomt bidratt til at vi blant annet i Norge har fått en debatt om ulikhet som er mer interessant enn på lenge. Hvilken type ulikhet lever vi greit med, og hvilken type ulikhet plager oss?
Hvilken type ulikhet lever vi greit med, og hvilken type ulikhet plager oss?
I Norge, som i andre land, reagerer vi på ulikhet som bunner i flaks, korrupsjon eller til og med arv. Vi godtar til en viss grad ulikhet som bunner i ulik innsats, ulik risiko og ulik utdannelse, for eksempel.
Scheel-utvalget er en knagg, Piketty en annen — de neste årene får vi forhåpentligvis en debatt om skatt, ulikhet og vekst i Norge som er mer interessant enn oppgulp fra utdaterte partiprogram.
