Presidentvalgkampen i USA omtales hyppig i norske medier. En av verdens mektigste posisjoner skal besettes. Ved presidentvalget i 1960 stilte stjerneskuddet John F. Kennedy opp mot sittende president Richard Nixon. Nixon ledet lenge på meningsmålingene, men tapte valget. Dette var første valgkamp hvor hovedkandidatene møttes til TV-duell. De som fulgte TV-sendingen mente Kennedy vant debatten. De som fulgte debatten via radio mente Nixon var best. Kennedy framsto som et friskt pust. Nixon svettet og virket utilpass på TV. Nye medier kan være nådeløst avslørende, kroppsspråket blir tydelig og alle ser det hvis en person ikke trives foran kamera. Det historien ikke forteller er at Nixon antakeligvis svettet fordi han var syk. Vi får tro at politikken gjorde utslaget ved valget.

De skammer seg ikke

IMI VEGGE

Med norske øyne framstår presidentkandidatene verken som særskilt beskjedne eller ydmyke. Snarere framstår de med høy selvtillit og pompøsitet og de skammer seg ikke over sin rikdom. Ordet spektakulært får en ny mening når man følger presidentvalgkampen. På de velregisserte nominasjonsmøtene holder kjendiser, skuespillere og kandidatenes ektefeller og barn taler. De snakker varmt om familieverdier og at kandidatene er jordnære selv om de har tilbrakt mesteparten av sitt liv blant de priviligerte. Presidentkandidatene forteller at de har jobbet hardt og uselvisk for det de har oppnådd, de elsker sine barn og ektefelle, forstår hvordan den vanlige amerikaner har det, vet hvordan de strever for å spare opp penger så barna kan gå på universitetet og snakker om den amerikanske drømmen. Michelle Obama sier uten å blunke: «So, look, so don't let anyone ever tell you that this country isn't great, that somehow we need to make it great again. Because this right now is the greatest country on earth!». Hadde norske politikere sagt noe tilsvarende ville vi blitt flaue, fått en beklemmende følelse av at Norge nok er verdens beste land å bo i, at det er typisk norsk å være god, men at det likevel er å ta vel hardt i.

De snakker varmt om familieverdier og at kandidatene er jordnære selv om de har tilbrakt mesteparten av sitt liv blant de priviligerte.

Få toppolitikere skriver sine egne taler. De har rådgivere som følger med i tiden og setter seg inn i deres tanker, talemåter, humor, ordbruk og stemmeklang. I en artikkel i Washington Post står det at førstedamene i begynnelsen ikke hadde faste taleskrivere, heller ikke Eleanor Roosevelt som i sin tid holdt minst 1300 taler. Presidentenes koner har fått, og tatt, en mer sentral rolle i utøvelsen av presidentskapet. Det forventes flere offentlige opptredener og at de brenner for noe. Laura Bush hadde jobbet som bibliotekar og var opptatt av utdanning og barns lese— og skrivekyndighet. Hun ønsker at den framtidige presidenten skal være opptatt av kvinners situasjon i Afghanistan og foretrekker nok Hillary som USAs neste president. Det sies at Michelle heller enn til Hillary henvendte seg til Laura for å få råd om hvordan hun kunne fylle rollen som førstedame.

Høyt elsket

Washington Post har intervjuet Michelle Obamas taleskriver, Sarah Hurwitz, som har vært hennes faste taleskriver siden 2008 og blant annet skrevet taler for John Kerry og Al Gore. De to har jobbet så tett at Michelle knapt har sagt noe offentlig uten at det har vært skrevet eller redigert av Hurwitz. En av Hurwitz’ oppgaver har vært å endre inntrykket noen i begynnelsen hadde av Michelle Obama som sint, elitistisk og upatriotisk. Nå er Michelle så høyt elsket at selv Trumps kone skamløst og nesten ordrett brukte deler av hennes tale i sin tale på republikanernes nominasjonsmøte. Til og med Trump skal etter sigende like og respektere Michelle Obama. Han som skryter av å være hardtslående, forhåpentligvis ikke bokstavelig talt, unngår å kritisere henne.

Nå er Michelle så høyt elsket at selv Trumps kone skamløst og nesten ordrett brukte deler av hennes tale i sin tale på republikanernes nominasjonsmøte.

The Obamas har fra dag én villet fortelle en historie. De ønsker å regissere sitt ettermæle. Det etterlatte inntrykket skal være at Obama som president og de som familie, har stått for engasjement, anstendighet, eleganse og har tilført presidentskapet noe kvalitativt nytt og bedre. Et av Hurwitz’ bidrag til dette har vært å få fram historien om Michelle Obama som svart kvinne fra arbeiderklassen i Chicago. Da Michelle skulle begrunne hvorfor Hillary er den eneste som kan ta ansvar for barns oppvekst, ikke bare i USA, men i hele verden, sa hun at hun hver dag våknet opp i et hus bygget av slaver. Noen kaller denne delen av hennes tale for et skjellsettende øyeblikk i USAs historie. Historikere kaller det et udiskutabelt faktum, men en for mange ukjent side ved byggingen av Det Hvite Hus og ikke noe amerikanske barn lærer om på skolen.

Frihetens hus

Grunnsteinen til Det Hvite Hus ble lagt i 1792. Frihetens hus står på en grunnmur laget av slaver og amerikanske presidenter har vært slavedrivere. Kritikere mener at Michelle Obama burde lagt til at akkurat disse slavene var velfødde, bodde noenlunde bra og at det også jobbet hvite arbeidere der.

Fra å elske å hate Amerika skal vi kanskje gå over til å elske å la oss forundre.

Andre fredagskommentarer av Imi Vegge: