At krigen tok slutt i 1945 vet vi nå. Det kunne ikke norske kvinner vite som forelsket seg i en mann i tysk tjeneste, kanskje en ung soldat uten ideologisk overbevisning. Stemmen fra London advarte om at kvinner som ikke «avviste» tyskerne skulle måtte betale en forferdelig pris resten av livet. Etter krigen ble mange tyskerjenter utsatt for selvtekt, snauklipt og plaget. De fleste, ikke alle, var unge kvinner med lite skolegang og dobbelt så mange kom fra bygd som fra by. Kanskje det er flere enn meg som har tenkt at de var nazister og hadde en politisk motivasjon? Vel, færre tyskerjenter var medlemmer av NS enn i befolkningen generelt.
Vedtok bigamiloven
På den andre siden av Nordsjøen, vi skriver London 1942, vedtok den norske eksilregjeringen Lex Nygaardsvold. Denne loven, kjent som «Bigamiloven», sørget for at eksilmyndighetene kunne innvilge skilsmisse ved en administrativ beslutning. Mange (nord)menn som var i utlandet under krigen, i Storbritannia, USA eller Sverige, kunne med loven i hånd gifte seg på nytt selv om de allerede var gift i Norge. Eksilregjeringen i London legitimerte skilsmisse in absentia. Menn, det var stort sett menn, giftet seg på nytt uten at kona i Norge visste noen ting. En forutsetning for skilsmisse var at det ikke var mulig å komme i kontakt med ektefellen. Det høres tilforlatelig ut for det var jo krig, men var det vanskelig å varsle kona hjemme? Neppe. Dette tok eksilregjeringen og departementet imidlertid lett på. I praksis ba de ikke om dokumentasjon på at ektefellen for eksempel arbeidet for eller hadde forhold til nazister. Foranledningen til bigamiloven skal ha vært knyttet til en konkret sak. En nordmann hadde flyktet til Sverige og ville skille seg fra sin nazikone. Hun nektet. Londonregjeringen regnet med at det ville komme flere saker der gifte norske kvinner fraterniserte med fienden og loven ble vedtatt.
En forutsetning for skilsmisse var at det ikke var mulig å komme i kontakt med ektefellen...
Da bigamiloven ble kjent i Norge etter krigen ble den sterkt kritisert. Biskop Berggrav kalte loven «den groveste krenkelse av ekteskapet vi har opplevd i lovs form». Stortingsrepresentant Ragnhild Varmbo fra Høyre tok saken opp i Stortingets spørretime i september 1945: «Jeg har ikke ord som er sterke nok til å uttrykke hva vi kvinner følte da vi fikk høre om denne forandringen i skilsmisseloven». Hun spurte hvorfor anordningen verken ble kunngjort gjennom radio eller den illegale presse som ved andre viktige forordninger. Statsminister Nygaardsvold mente at Høyre burde latt saken ligge. I hans øyne var det bare et valgkamputspill fra Høyres side i mangel av viktigere saker før det nært forestående stortingsvalget. Stortinget opphevet loven i oktober 1945. ## «Konebåter» til Norge
Det er enda flere sider ved denne historien. I siste halvdel av 1945 kom det «konebåter» fra England til Norge. Britiske kvinner gikk i land, men de ble ikke møtt av sine norske ektemenn som hadde reist i forveien. Noen hadde barn, men ingen steder å gå da de kom til Norge. Hadde de et navn og adresse på en papirlapp og ble møtt av hans nye kone da de ringte på døren? Kanskje den samme mannen som hadde sveket sin norske kone under krigen svek sin nye utenlandske kone etter krigen.
De ble internert uten lov og dom og sendt til Tyskland. Tyskerjenter som var ansatt i offentlige stillinger mistet jobbene.
Statsminister Erna Solberg vil se nærmere på det historiske grunnlaget for en eventuell unnskyldning overfor «tyskerjentene». Hun sier: «Saken blir ikke bedre når vi vet at menn som tjente seg rike på samarbeid med tyskerne, gikk fri. Men de var ofte middelaldrende menn fra høyere sosiale lag, med både utdannelse og innflytelse». Å be om offentlig unnskyldning er ingen uvesentlig sak — det er heller ikke uvesentlig hva man unnskylder. Derfor er det bra at statsministeren er opptatt av hvilke handlinger eller unnlatelser Norge som stat skal beklage. Tusenvis av kvinner som giftet seg med tyskere mistet statsborgerskapet da statsborgerloven i 1945 ble endret med tilbakevirkende kraft. De ble internert uten lov og dom og sendt til Tyskland. Tyskerjenter som var ansatt i offentlige stillinger mistet jobbene. Også det etter en provisorisk anordning fra eksilregjeringen. Ingen annen gruppe har mistet sitt statsborgerskap i Norges historie. Tyskerjentene hadde ikke brutt norsk lov og de ble ikke omfattet av rettsoppgjøret etter krigen. To anordninger ble brukt for å arrestere dem; Politianordningen for å beskytte personer som kunne bli utsatt for overlast fra befolkningens side og Helseanordningen for å hindre spredning av kjønnssykdommer. Kombinasjonen av tvilsom jus og mangel på ryggrad har ødelagt for mange kvinner.
Fremdeles et minefelt
70 år etter at krigen tok slutt er dette fremdeles et minefelt. Å fraternisere med fienden har alltid vært risikabelt. Med hvilke øyne skal vi forstå krig? Når tar en krig slutt? Det avhenger av øyet som ser og vi blir aldri ferdig med krig.
Kilder: Aftenposten, Telemarksavisa, NRK, Stavanger Aftenblad, forskning.no, Wikipedia, norgeshistorie.no og Store Norske leksikon.
Tidligere fredagskommentarer, signert Imi Vegge:
«Det politiske mesterstykket med fordeling av fengselsplasser i Agder fikk kort levetid».
«Er det en mor som er opptatt av barnets trygghet eller en følelseskald person uten evne til innlevelse»?
«Som takk for å ha unnsluppet militærjuntaens torturister laget de fantastisk mat»