Våkenetter og bekymringer, men fremfor alt et eventyr

Utenfor en liten italiensk barneskole står ei norsk jente med hår som lyser hvitt i sola. Ved siden av står en norsk gutt med gyldenbrunt hår. Snart kommer Maestra Margherita ut og ønsker dem velkommen til første klasse.

Foreldrene til de to seksåringene har gjort det andre bare snakker om, de har kjøpt et gårdshotell i Piemonte og flyttet til Italia. To vennefamilier har virkeliggjort en drøm. Men å gjennomføre en drøm har alltid en omkostning.

To dager tidligere: Vi sitter i et solvarmt gårdsrom og nyter fersken og honning og ferskbrygget cappuccino, mens de to seksåringene og søsknene deres spiller fotball og hopper på trampoline og øver på nye skatetriks. Det er fortsatt sommerferie, en liten gylden stund til.

Når frykten tar litt tak

— Jeg heier på alle som følger drømmen sin. Man må bare vite at det koster litt, sier Reidar Gusdal (42), født og oppvokst i Grimstad, og faren til Cathrine, jenta med det lyse håret.

— Vi har vel alle øyeblikk da frykten tar litt tak, medgir Kristian Mellesdal Bye (35), faren til Andreas, gutten med det gyldenbrune håret.

Som når banken trekker tilbake tilsagnet om lån, etter at de har overtatt eiendommen. Som når de ikke vet om de har råd til neste investering. Eller når en sønn eller datter blir stående alene utenfor inngangen til skolen og ikke tør å gå inn.

Skolestart

Vi møter de to vennefamiliene Gusdal og Bye en varm septemberdag, to dager før skolen skal starte igjen etter sommerferien. Dette har skjedd på et drøyt år: De har solgt hvert sitt hus hjemme i Norge. De har tatt opp lån, funnet investorer og engasjert advokat. De har kjøpt den perfekte eiendommen (for 880.000 euro): Et lite, enkelt gårdshotell med ti rom og 60 dekar tomt. De har vasket til det skinte, ja, ligget på ryggen med skrape og fjernet skitt fra kjøkkenet.

— På et tidspunkt var det så ille at jeg tok på meg badehette! hvisker Ingrid Werner Rydland Gusdal (39), som var lærer på Dahlske videregående skole i Grimstad før hun ble hotelleier i Italia.

De har malt og snekret, lagt stein og plantet og ryddet (og bladd opp enda flere euro). De har gått fra kontor til kontor og snakket med folk, fylt ut papirer og fått dem stemplet. De har laget budsjetter og drevet markedsføring. De har fulgt barna til en ny hverdag i skole og barnehage. De har lest italiensk og stavet seg gjennom leksene sammen med dem. De har tatt imot gjester og laget mat og vasket sengetøy.

— Vi visste det ville bli tøft, men det har vært enda mer krevende enn vi var forberedt på, sier Maria Ravnskog Bye (34).

Det høres ikke ut som en drøm. Men det er det visst.

Utfordret av vennene

Drømmen ble sådd på en reise til Italia i 1997, da Reidar og Ingrid var ganske nygifte. Tre år senere førte et engasjement i den kristne organisasjonen Ungdom i Oppdrag det unge paret til Nord-Italia. Det ble et fem år langt opphold. De to eldste barna, Marcus og Rebecca, ble begge født der.

Da de reiste hjem i 2005, bodde de to år på Sotra, deretter fem år i Reidars hjemby, Grimstad. De fikk vanlige jobber, et vanlig liv. De trodde egentlig de var ferdige med Italia. Det var de altså ikke.

Over en middag med en vennefamilie fra studietida i Bergen dukket spørsmålet opp igjen, det som nok hadde ligget og modnet i bakhodet en stund: Skulle de reise til Italia igjen? Skulle de slå seg sammen og kjøpe et sted?

— Vi sa til Ingrid og Reidar: Hvis dere finner plassen, blir vi med, ler Kristian.

Kristian og Maria, som begge er fra Os i Hordaland, drev på den tiden kaffebaren Totalen i Haugesund. De var forelsket i Italia og hadde gått noen år og drømt om å drive en Bed and Breakfast der. Så da Reidar og Ingrid ikke lenge etter fant det som nå heter Agrihotel Roero, mellom vingårdene i Montà i Piemonte, nord i Italia, hadde de to familiene egentlig allerede bestemt seg. Ett år senere hadde de flyttet ned, fire voksne og til sammen seks barn i alderen to til elleve år.

— Bildet vi så for oss, var et sted der himmelen og jorda møttes, både konkret og i overført betydning. Tra terra e cielo, mellom jord og himmel. Det fant vi i åsen ovenfor Montà, forteller Reidar. Her skulle gode relasjoner dyrkes fram og gode smaker og opplevelser utvikles og nytes.

— Vi kommer ikke bare for å tjene penger eller for å nyte det gode livet i Italia, selv om det gode ved å bo her også er en del av beslutningen, forklarer han.

— Vi vil så gjerne skape noe positivt for landet, understreker Ingrid.

To flinke familier

— Det er to flinke familier som er kommet hit, det er sikkert, sier Pier Lorenz Caranzano (58). Politimesteren har besøkt markedet på landsbyens piazza, tilsynelatende bare for å se til at alle har det bra. Nå står den røslige representanten for lovens lange arm og skøyer og ler under sin blanke brem, mens han slår av en prat med noen av landsbyens eldre karer. Caranzano er også, i tillegg til å være politimester, visepastor i byens katolske menighet og en sentral skikkelse i den lille kommunen med 5000 innbyggere. Han synes det er helt strålende at det kommer utlendinger som vil satse og drive business i Italia.

— Etter mine begreper skulle det ikke være grenser mellom landene, sier han.

— Den som oppfører seg godt, trenger ikke grenser. Kulturutveksling er verdiutvikling, slår han fast.

Ingrid Gusdal stikker to euro i hånden til datteren Rebecca (10), så hun kan kjøpe lakrisrot i en av bodene på markedet.

— Lakris er mitt og Marcus' og Cathrines yndlingsgodteri. Og mammas. Men ikke pappas, forklarer Rebecca, mens hun suger lakrissaft ut av rota.

— Italia har vært vanstyrt så lenge, mange ser svart på framtiden. Men det trenger ikke være sånn. Framtiden til Italia er lys. Her er så mange ressurser og så mye positivt. Men noen verdier må vekkes igjen, sier Ingrid, mens vi beveger oss mellom oster og helstekte griser og pølser og støvsugere og kjoler.

— Den butikken der borte, selger trøfler. Distriktet her er kjent for trøfler, sier hun og peker. Og vin, naturligvis. Mens vi er på besøk, er det vinfestival i Asti, en av nabobyene, og hundrevis av mennesker går rundt med små burgunderrøde poser i en snor rundt halsen. I posen er det et glass, slik at man kan gå fra bod til bod og smake viner fra ulike produsenter.

Kjøpe i Italia?

Jordnære og vennlige

Vi forlater markedet og setter kursen mot skolen, landsbyens eneste barneskole, med rundt 200 elever. Det er dagen før dagen, og Ingrid vil så gjerne sjekke om familiens førsteklassing, Cathrine (6), kommer i klasse med vennene sine. På veien hilser Ingrid på både den ene og den andre. «Ciao bella», «Salve» og «Come stai», sier de til henne.

— Folk her er så jordnære og vennlige. De er ikke så fine på det, og det er deilig. Vi vil gjerne gi noe til lokalsamfunnet her. Men de gir jo minst like mye til oss, som raushet og tid, sier Ingrid.

Som Gustavo, på vingården Malvirà, noen få kilometer unna gårdshotellet. Gustavo spyler tanker og forbereder innhøstingen, som starter så snart værmeldingen tillater det. Men han slipper det han har i hendene og gir oss en omvisning i vinkjelleren.

Eller Renata, på restauranten Villa Tiboldi, som egentlig er stengt mandager og tirsdager, men som likevel åpner opp for oss og byr på lokale oster og salat og hvitvin fra druer fra marken som omgir stedet.

— Vi opplever gang på gang at italienerne legger fra seg det de holder på med, for å bruke tid på oss. Det er fantastisk, sier Ingrid, mens hun leder oss gjennom gatene opp til skolen. Hun hilser på en kvinne som kommer ut av en butikk. Og så er det jammen Maestra Margherita, som skal bli Cathrines lærer. Maestra Margherita prater lenge med den spente mammaen.

— Jeg er så avhengig av å kjenne folk, bli kjent igjen på gata og hilst på for å kjenne tilhørighet til et sted. Jeg tror vel egentlig jeg alltid følt meg som gjest i verden. For meg er hjemme der familien min er, så kommer tilhørigheten etter hvert. Men det er klart, som innvandrer vil man vel alltid til en viss grad ha følelsen av å være en fremmed, sier hun.

— Men jeg vil jo gjerne være en så god gjest som mulig, da, legger hun til og ler.

Lillesøster har vært heldig

På oppslagstavla utenfor skolens doble dører kan Ingrid og Rebecca konstatere at lillesøster har vært heldig. Hun kommer i klasse med mange hun kjenner fra barnehagen.

— Så bra, sier Ingrid lettet. Her kan de også lese hvilke bøker som må kjøpes inn, i hvilke farger og med hvor brede marger. Et krus i hard plast, såpe og håndkle står også på lista. Til og med papirlommetørklær. For ressursene i den italienske skolen er ikke de samme som i Norge. Foreldre må koste en god del selv.

Da de to familiene kom til Montà i fjor vår, var møtet med skolen et kultursjokk.

— Vi ønsket å hjelpe ungene med å bli integrert. Men de ville jo ikke bli integrert, forteller Ingrid.

— Jeg spurte: Skal vi ringe noen som dere kan leke med. Men de orket ikke. Når de kom hjem fra skolen og barnehagen, var de slitne.

— Det var litt annerledes enn hjemme. I Italia lærer de løkkeskrift i første klasse og gangetabellen i andre, forklarer Benjamin Ravnskog Bye (8).

Skjønner litt mer

Nå har det gått et helt skoleår og en hel sommer, og de er i gang med et nytt år. Det er fortsatt utfordringer. Hjemme er på mange måter fortsatt Grimstad eller Haugesund. Som Rebecca (10) sier det: Jeg tror egentlig alle lengter til Grimstad av og til. Men de har skjønt litt mer av systemet de er en del av. Det de opplevde som rigid og strengt i barnehage og skole, har de etterhvert skjønt handler mye om manglende økonomiske ressurser. Og at det bak en streng fasade kan skjule seg et hjerte av gull.

— I begynnelsen var vanskelig, sier Benjamin. – Men det var ikke så veldig vanskelig, bare sånn «litt ned». Jeg klarte det jo, forklarer han.

Og etter jul ble det bedre. Da begynte språket å falle på plass. Det som var fremmed, ble trygt. Og han fikk en italiensk bestevenninne.

— Nå er det sånn at jeg gleder meg litt og gruer meg litt til å begynne på skolen, sier åtteåringen.

Ingen drøm å være stuepike

Ingrid rister laken på et av rommene. Akkurat her stopper drømmen min, røper hun. Maria henter minstemann, Jonathan (4), i barnehagen. Han sørger litt over storebror, som ikke går i barnehagen lenger. Reidar sitter i møte med tre leverandører. Han har en plan om å lage et lite kraftverk, som kan forsyne hele eiendommen og litt til med strøm. Kanskje varme opp et svømmebasseng. Kristian har kjøpt en helt ny, håndlaget kaffemaskin. Han har en niendeplass i NM i baristakunst, og vil at gjestene skal være fornøyde med kaffen.

— Det har en omkostning å følge drømmen, men så vinner man andre ting, sier pappa Kristian.

Som når de på en helt vanlig dag kan sette seg ned på et lite spisested, midt i en bølgende vinåker, og nyte noen av verdens beste smaker. Som når de kan leve ut det de har på hjertet, tanken om å bety noe i lokalsamfunnet, om enn bare litt, dele noen ideer og verdier, bygge noe. Som når de opplever at familien blir sveiset tettere sammen. Som når de kan dele unike opplevelser med gjestene sine. Som når de kan sitte ute til langt på kveld, i varme kvelder, se mørket senke seg og lysene tennes i landsbyen under dem. Eller som når ei lita italiensk bestevenninne tar handa til en norsk gutt og leier ham inn i klasserommet.

— Det er nesten surrealistisk å være her. Det er uvirkelig, men samtidig virkelig. Det er jo et eventyr, sier Kristian, mens han steamer melk til en cappuccino.

Hvor lenge de blir, vet de ikke. Men det er lenge. Det er her de skal se barna bli store.

Blir nok italiensk

— Ja, jeg tror nok det. Jeg tror nok jeg blir italiensk til slutt, sier Marcus Gusdal (12). Han sitter og filosoferer på skaterampa han og faren har bygget i hagen. Og så røper han hva som er hans store drøm:

— Jeg har lyst til å reise til en stor skatepark i USA. En av verdens største, sier han. Men det er langt fram. Nesten umulig, synes han av og til. Men han sparer.

Marcus viser oss noen triks. Det aller tøffeste får han ikke helt til ennå.

— Jeg har ikke lært hvordan jeg skal lande dette trikset ennå, forklarer han med et smil.

– Så jeg slår meg en del.