Den gamle britiske morsomheten «tåke i Kanalen, Kontinentet isolert» er igjen blitt aktuell etter de siste viderverdighetene rundt øyfolkets forhold til EU. Men mens diagnosen hadde et snev av realisme over seg inntil Imperiet gikk opp i liminga etter annen verdenskrigs slutt, er det i dag åpenbart at den plutselige tilstand av nedsatt politisk sikt som har kommet over våre naboer i vest, først og fremst skader dem selv.

Det er på ny tåke i Kanalen , men på Kontinentet råder det mest irritasjon og oppgitthet over britenes selvpåførte ulykke og knapt noen følelse av isolasjon. Det som for EU-motstanderne skulle være en demonstrasjon av nasjonal handlekraft, er heller blitt det motsatte. Den nye britiske regjeringens forsøk på å stake ut en troverdig europapolitisk kurs viser at tåken denne gangen først og fremst isolerer dem selv og ikke Kontinentet.

**Uten historiske og samtidige eksempler** er fenomenet ikke. Det har blant politiske analytikere lenge vært gjort et poeng av at de landene som mest av alt har gitt oss globaliseringens språk, koder og væremåter, Storbritannia og USA, paradoksalt nok også har en hang til å beskytte seg mot fremmed påvirkning og involvering ved tidvis å søke inn i seg selv og sine indre politiske anliggender.

Liberalisolasjonismen, som dette av og til kalles, forhindret for eksempel USA fra å engasjere seg i annen verdenskrig inntil japanerne tvang dem inn i den gjennom angrepet på Pearl Harbor. Og den samme ideologien har lenge før brexit ble et faktum hindret britene fra å opptre som fullblods europeere sett fra andre EU-lands perspektiv. Det er interessant at dette tankegodset nå igjen synes å være på sterk fremmarsj ikke bare i Storbritannia, men også i USA, der Donald Trump spiller bevisst på at han først og fremst vil være en president for USA og ikke for hele verden.

Avstemningsresultatet har dermed ikke bare vist fingeren til Brussel, men også bidratt til å forsure forholdet mellom England og de andre britiske nasjonene, særlig skotter og nordirer, som altså stemte for fortsatt medlemskap i EU.

**Det kan saktens være** at amerikanerne kan tåle en periode eller to med større vekt på politisk indretjeneste. Noe annet er om det britiske prosjektet rett og slett vil overleve et tilsvarende eksperiment. Og dette er kanskje det mest alvorlige ved det hele. Så vel nordirer som skotter rister på hodet over engelskmennenes dårskap. Avstemningsresultatet har dermed ikke bare vist fingeren til Brussel, men også bidratt til å forsure forholdet mellom England og de andre britiske nasjonene, særlig skotter og nordirer, som altså stemte for fortsatt medlemskap i EU.

Her er det to interessante forhold som løper sammen, den gamle kolonimaktens manglende evne til å holde orden i eget hus og EUs bevisste linje med å stelle pent med ellers vanskjøttede periferier.

Mens landene slo seg opp som verdensherskere, kokte det på hjemmebane.

**For å ta det etter tur** . Mens England la under seg store landområder på fremmede kontinenter som kolonimakt, maktet skiftende regjeringer i London aldri å pasifisere sine nære periferier. Nå var det ikke bare England som strevde med slikt. I Frankrike og Spania var det likedan. Mens landene slo seg opp som verdensherskere, kokte det på hjemmebane. Særlig i Spania er denne uroen fortsatt så sterk at den i neste omgang kan lede til at landet stykkes opp i nye nasjonalstater med Katalonia som første kandidat ut.

I dette rørte vannet har EU systematisk fisket, særlig fra 1980-tallet av da tesen om et «regionenes Europa» ble drevet fram som et program for sterkere europeisk integrasjon av den mektige kommisjonspresidenten Jacques Delors. Tesen var hendig å ty til fordi EUs økonomiske ressurser da som nå i stort mon går til landbruks— og regionalpolitikk, politikkområder som i sin natur særlig appellerer til periferiene og til landsbygda. EU-kommisjonen bygget slik en allianse med Europas regioner, en allianse som samtidig bidro til å svekke nasjonalstatenes bestrebelser på å bremse den europeiske integrasjonen.

**Mye har endret seg i EU siden den tid** , men de perifere regionenes støtte til Brussel består. Dette gjelder særlig for de regionene som har egne nasjonale ambisjoner, og det er denne effekten som slår nå ut for fullt i kjølvannet av den britiske folkeavstemningen.

Gleden kan være at et kraftig devaluert pund eventuelt vil gi konkurransekraft og håp om lys i tunnelen for den amputerte statsdannelsen.

Det er lett å lage et worst case av dette, sett fra London: Et England som først og fremst faller tilbake på seg selv. Et internasjonalt næringsliv som slutter å betrakte det britiske samfunn som et stødig institusjonelt nav for internasjonal finans og ledelse. Skotsk løsrivelse. Full irsk samling. Bare waliserne blir med England videre, som gjenværende og ubemidlede leieboere uten alternativer. Det lukter nasjonalt nedrykk av dette. Gleden kan være at et kraftig devaluert pund eventuelt vil gi konkurransekraft og håp om lys i tunnelen for den amputerte statsdannelsen.

Den nye utenriksministeren , fordums komikeren og brexit-forkjemperen, Boris Johnson, har mange talenter. Han er en likandes kar, en mann mange ønsker å drikke en øl med. Han er også i motsetning til Francois Hollande og Benjamin Netanyahu ikke en mann man mistenker for å søle skattebetalernes midler bort på frisørtjenester. I den situasjonen som nå er oppstått, spørs det likevel om det holder. Den joviale komikeren kan i løpet av kort tid ende opp som politikkens Mr Bojangles, den fallerte gjøgleren som bare har eksistens som minne i en sang. Lykkes han, blir han britenes redningsmann. Intet mindre.