Det var ikke gitt på forhånd at tyskerne virkelig ville kapitulere i Norge slik de hadde gjort i det øvrige Europa. Under de fem okkupasjonsårene hadde den tyske krigsmakt nærmest omgjort Norge til et gigantisk festningsanlegg med kanoner og minesperringer, og på en slik måte at det skulle bli svært vanskelig å innta landet for de allierte fra sjøsiden. Tidligere på våren 1945 fryktet både den norske regjering i London og hjemmefronten at tyskerne ville forsvare Norge for en hver pris. Slik gikk det heldigvis ikke, og til grunn for det lå det flere momenter som gikk i tyskernes disfavør.

Utviklingen i Sverige

Ett av disse momentene var den politiske utviklingen i Sverige, for i perioden 1939-1943 hadde den svenske politiske ledelse valgt å være det man kaller «en nøytral alliert» for Hitler-Tyskland. Denne påstand begrunnes ut fra blant annet at svenskene var storeksportører av jernmalm til Tyskland og at de i de avgjørende aprildagene 1940 stilte i beredskap for en større tysk evakuering i Narvik-distriktet. I tillegg stilte også den svenske sosialdemokratiske regjeringen landet jernbanenett til disposisjon for den tyske krigsmakt.

På den annen side tok Sverige i mot tusener av flyktninger fra Norge og Danmark, også de jødiske flyktningene. Men i Sverige kunne ikke norske agenter føle seg helt trygge, og det på grunn av at der blant de norske flyktningene også fantes nordmenn i tysk tjeneste. Krigens vendepunkt i 1943 førte på sikt til at flere norske unge menn bygde opp en egen styrke i Sverige som bestod både av militært personell og av polititjenestemenn. Denne «hæren» skulle rykke inn i Norge fra svensk side på det tidspunkt som den norske eksilregjeringen hadde bestemt. At svenskene støtter utenlands militærmakt som til en hver tid har best posisjon er ikke noe nytt fenomen, for det kom tydelig frem under krigsårene 1807-1814. Svenskene vekslet da på å støtte enten England eller Frankrike, og det gav dem virkelig store gevinster, som eksempel kan nevnes at England gav Norge i gave til Sverige som vederlag for at Sverige tapte Finland til Tsar-Russland.

Sovjetiske soldater på norsk jord

Norge har til dags dato ikke vært i krigstilstand med hverken Tsar-Russland eller Stalins Sovjet, men sovjetiske soldater har operert på norsk jord. Det skjedde da den røde hær kastet tyskerne ut av Finnmark, og det i seg selv var en fantastisk bragd. Men denne bragden kostet mye både i tap av sovjetiske soldater og i økonomiske tap for Norge. Etter hvert som tyskerne trakk seg tilbake brente de all bebyggelse i bygd og by, og innbyggere i Finnmark ble tvangssendt sydover, noen kom så langt syd som til Søgne. Få noen år siden snakket jeg med en eldre finnmarking som de siste kristmånedene bodde på Ormestad i Søgne. Hvorfor de havnet så langt sør fant de visstnok aldri ut av.

Hva ville tyskerne gjøre?

Det som skjedde i Finnmark under den tyske tilbaketrekningen satt en støkk i hele den øvrige norske befolkning og i London-regjeringen. Spørsmålet som alle stilte seg var om tyskerne også ville brenne all bebyggelse i områder hvor man fryktet alliert landgang i Sør-Norge. Og hva ville tyskerne gjøre i grenseområdene mot Sverige, særlig i Østfold, Akershus og Hedmark, hvis tusenvis av «norske soldater» stormet iver grensen fra Sverige. Etter den tyske kapitulasjonen i det øvrige Europa var det noen spennende timer og dager som gikk nordmennene i møte. Noen av de som frykten var størst hos var blant NS-medlemmer og norske Gestapofolk, for de stilte spørsmålet: Hva vil skje med oss? I ettertid vet vi at noen av disse forræderne fikk en langt mer human behandling enn den behandling som mange av dem hadde vært med på å gi egne landsmenn i løpet av krigsårene.