Januar 2009. Jeg våkner hjemme i Arendal av at noe er galt. Jeg prøver å fortelle kona noe, men får det ikke helt frem. Hun skrur på lyset og ser en mann som er skjev i trynet. Jeg får stotret fram hvis det er alvorlig og jeg skulle dø i løpet av natten så får hun hive meg ut på plenen, for da gjelder jo reiseforsikringen.
Fire måneder etter dette hjerneslaget ankommer jeg Kongsårdheimen rehabilitering i Kristiansand. Her er det klart for noen tøffe dager med opptrening i balanse, hukommelse og tale. Noe jeg husker derifra er at jeg aldri husket hvor matsalen var og at jeg ikke fant tilbake til rommet mitt igjen. Det ble en vanesak at de som jobbet på den ene avdelingen fortalte meg at matsalen fortsatt lå den andre veien.
I august 2009 var jeg frisk igjen, og holdt på med en karatetrening da jeg ble rammet av et hjerteinfarkt. Etter det sluttet jeg å trene, for jeg orket nesten ingen ting. Jeg sluttet å jobbe og fikk etter hvert innvilget uføretrygd. De påfølgende årene har jeg vært gjennom fem hjernedrypp, og jeg blir veldig sliten i en lang periode etter hver gang.
I desember for snart tre år siden fant jeg ut at noe måtte gjøres. Jeg møtte opp i treningslokalene til Valhalla i Tvedestrand lille julaften for å se på en trening. Knut Bjorvatn var der denne dagen, det er han som eier Tvedestrand strongmanklubb. Han tenkte vel sitt da det kom en feit og dvask kar inn, men han tok meg nå godt i mot og satte meg i gang med å løfte stein.
Kort etter bestemte jeg meg for å begynne å trene fast i Tvedestrand. Jeg følte meg ikke så veldig høy i hatten da jeg entret Valhallas lokaler hvor det var en del over gjennomsnittet store karer. Måtte jo late som om jeg var litt sterk, men illusjonen brast da jeg benka 30 kilo.
For noen uker siden, mindre enn tre år etter at jeg for første gang i mitt liv tok i en vekt, sto jeg foran mange mennesker i Tvedestrand sentrum. Vi skulle ha et show og samme morgen hadde jeg hatt en telefonsamtale med Knut Bjorvatn. Jeg sa at jeg ville forbedre hans rekordløft med en finger. Uka før hadde jeg satt personlig rekord med å løfte 92 kilo med en finger, og på showet økte jeg vekta til 104 kilo.
Jeg går frem, lukker alt ute og drar til, hører Knut skriker godkjent ved siden av meg og lar vektene slippe i bakken, gleden er stor! Jeg er plutselig innehaver av en Valhalla-rekord, og jeg vet ikke om noen andre som har løftet like mye med samme type ring, i hvert fall ikke her i sør.
Jeg vet at de vektene jeg løfter til vanlig på trening kanskje ikke virker så imponerende, jeg vet at jeg bruker lang tid på å øke i styrke, men jeg er til en forandring stolt av meg selv.
Jeg begynte med 30 kilo i benkpress, nå har jeg 150. Jeg begynte med 130 kg i markløft, nå har jeg 220. Noen vil nok stille spørsmålstegn ved at jeg løfter tungt, men er uføretrygdet. Dette lar seg meget enkelt forklare med at det er på grunn av psykiske utfordringer. Trening er noe av det som holder meg oppegående. Jeg har også fått masse støtte fra kona mi, Rita. Hun er min klippe!