Dette er ofte enten uttrykk for en sunn skepsis eller en fordomsfull holdning, med ilagte egeninteresser. Det en skal være klar over er at brukerkunnskap har sine farer, som det er viktig å være klar over.

Skepsis kan henge sammen med manglende erkjennelse av verdien ved denne type kunnskap, eller en oppfatning av at denne type kunnskap bør utveksles utenfor den offisielle arbeidsarena.

De senere år har brukermedvirkning bidratt til at brukerkunnskap er blitt mer anerkjent, og det er åpnet opp for en faglig begrunnelse for å ta i bruk denne type kompetanse.

Frvillige organisasjoner

Det er også flere fagfolk som våger, og ønsker å slippe til brukere, fordi mange i dag er bedre skolert, og lærer mer om å bruke sin erfaring på en profesjonell måte gjennom frivillige organisasjoner, kurs og opplæring. Det gjelder både sykehus og kommuner.

Mye tyder derfor på at erfaringskompetanse er kommet for å bli. Det kan være et viktig korrektiv til blind profesjonell tro på teoretisk og metodisk kunnskap. Det krever på den annen side at arbeidsgiver tilrettelegger for utdanning og veiledning.

Mye tyder derfor på at erfaringskompetanse er kommet for å bli.

Når vi snakker om erfaringskunnskap, må vi skille mellom to typer. Det ene er helse og sosialarbeidere sin erfaringskunnskap, i møte med brukerne. Det andre er brukerne sin erfaringskunnskap i møtet med sitt problem. Det er det siste jeg skriver om her.

Allerede for 20 år siden, i 1996, skrev sosiologen Dag Album i boka: Nære fremmede. Pasientkulturen i sykehus: forholdet mellom pasienter er en side ved sykehuslivet som inntil nå har vært oversett. Han skrev at deling av erfaring mellom pasienter ikke var verdsatt godt nok som ressurs, til bedring av folks helse. Som sagt tror jeg dette er blitt bedre, men kvaliteten og omfanget i anvendelsen av brukerkunnskapen kan fortsatt bli bedre. Det er også slik at noen steder struktureres disse muligheter bedre enn andre.

Kamuflere rusproblem

Jeg vil i det følgende eksemplifisere med en slik type erfaringskunnskap, gitt et bestemt tiltak. Jeg skriver her inn en observert erfaring som en generalisert anekdote, eller fortelling:

Ola lærte å bryte med sin tendens til å kamuflere sitt rusproblem, ved å skrive og fortelle sin rushistorie i et behandlingstiltak. Han hadde innarbeidet et mønster med å lure og trikse for å dekke sitt behov for rusmidler. Han ville ikke innse at alkoholen, som var hans beste venn, var blitt sterkere enn han selv, og at kapitulasjon overfor makten den representerte i hans liv, var nødvendig for å komme ut av problemet.

Denne fornektelsen av rusen sin makt, klarte han bare å innse gjennom de tilbakemeldinger, gjenkjenninger og oppdagelser han fikk underveis i møte med seg selv og andre i samme situasjon.

I stedet for å fokusere på hverandre, fokuserte de nå på seg selv.

Han ville ikke innse at alkoholen, som var hans beste venn, var blitt sterkere enn han selv, og at kapitulasjon overfor makten den representerte i hans liv, var nødvendig for å komme ut av problemet.

I behandlingstiltaket hadde de sterk fokus på ærlighet, åpenhet og villighet, kombinert med trygghet i å dele erfaringer med andre i samme situasjon, både i behandlingsgruppen og selvhjelpsgrupper på kvelden. Det personlig anerkjennende klima, gjorde han i stand til å oppfatte åpenhet om endring som mulighet, i stedet for trussel. Han trodde først terapeutene ville kreve at han overga sitt Jeg til det andre mente var best for han. Etter hvert forstod han at det ikke var det sanne Jeg han skulle gi opp, men det falske. Det russkapte Jeg.

Lærte mestringsstrategier

Til slutt kapitulerte han overfor illusjonen om at han kunne gjenvinne kontroll på rusmiddelbruken, og lærte nye mestringsstrategier for å håndtere følelser. Etter å ha blitt bedre kjent med seg selv og prøvd ut nye måter å møte utfordringer på, ble det å dele erfaringer befestet, gjennom 11 måneder i oppfølgingsgruppe en gang per uke.

Etter dette var påminninger i møte med andre i samme situasjon nødvendig for å vedlikeholde erkjennelsen av å ha en kronisk lidelse. Og så lenge han holdt seg borte fra alkohol, var han like frisk som en nøtteallergiker, som holder seg borte fra nøtter.

Få kan vel være i tvil om at en slik erfaring, kan ha stor nytte, forutsatt utdanning veiledning og klok anvendelse.

Ola tillot også sin kone, Kari å bli trukket inn i behandling. Hun fikk hjelp til å bryte et uheldig kommunikasjonsmønster. Hun måtte endre sin overbeskyttende og kontrollerende væremåte. Uhensiktsmessige kommunikasjonsregler som; ikke vekk bjørnen som sover, gå på tå hev, ikke snakk om det og ikke kjenn etter.

I stedet for å fokusere på hverandre, fokuserte de nå på seg selv. Innrømmet at det var bare de selv som kunne endre seg. Dermed kunne de utvikle den NØDVENDIGE, STORE, ENKLE OG VIKTIGE kunnskapen om å håndtere daglige utfordringer. Det gjorde livet mer spennende, og ga stadige nye erfaringer og aha-opplevelser for de begge.

Neste gang Ola og Kari gikk på Rema for å handle sine dagligvarer, stod det på et skilt, like før øldisken: det enkle er ofte det beste. De nikket begge og gikk forbi øldisken.

Få kan vel være i tvil om at en slik erfaring, kan ha stor nytte, forutsatt utdanning veiledning og klok anvendelse.