Neste uke er det premiere på «En folkefiende». Hvordan går det på prøvene?
Veldig bra. Vi har kommet inn i den mest intense uka nå, og temperaturen er høy i alle ledd. Men det er veldig spennende — på godt og vondt.
Er du nervøs?
Ja, det er jeg alltid i denne perioden av produksjonen.
Hvordan merker du det?
Det er noe som nesten automatisk melder seg i kroppen når vi går inn i de to siste ukene før premiere. Jeg merker det mest på kveldene når jeg skal roe meg ned og sove. Jeg drømmer veldig intenst. Noen av de kampene vi har på scenen, slår seg ut i voldsomme drømmer. I det siste har jeg blant annet slåss mot store dyr. Det er ganske heftig.
Slik jeg leser «En folkefiende», kan dr. Stockmann like gjerne spilles av en kvinne som av en mann. Pleier du å ha det slik?
Ja, nervøsiteten melder seg alltid. Noen ganger er den forferdelig, og når den tar skikkelig tak i meg, lurer jeg på hvorfor jeg frivillig utsetter meg for dette. Samtidig er nervøsiteten en god støttespiller Den skjerper meg, så den må være der.
Hva tenkte du da du fikk tilbud om å spille dr. Stockmann?
Jeg har aldri gjort Ibsen før, og i tillegg er det en hovedrolle. Det er store sko å fylle. Det er en drøm som går i oppfyllelse. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre Ibsen, og det er utrolig stas å få gjøre det. Jeg gleder meg over denne utfordringen hver dag.
Du spiller dr. Stockmann som kvinne. Hvordan har du jobbet med den rollen?
Slik jeg leser «En folkefiende», kan dr. Stockmann like gjerne spilles av en kvinne som av en mann. Vi har ikke gjort noen justeringer fordi jeg er kvinne, og jeg har ikke lagt noen vekt på kjønnsaspektet i denne tilnærmingen. Jeg har gjort som jeg pleier å gjøre når jeg tilnærmer meg en ny rolle. Jeg har tatt utgangspunkt i meg selv, og lett etter de tingene som jeg har til felles med karakteren. Når jeg finner likhetene er det lettere å finne en ærlighet i tolkningen.
Hva var likheten denne gangen?
Jeg vil ikke karakterisere meg som noen typisk dr. Stockmann, men det er likheter i temperamentet og livsgleden.
Har du studert andre kvinner som har spilt dr. Stockmann?
Nei, jeg har faktisk aldri sett «En folkefiende» oppført før. Jeg har bare lest manuset, og det er jeg glad for. Dersom jeg gjør et stykke som har vært oppført før, vil jeg som regel la være å se det, for da kan jeg lage min egen versjon av karakteren jeg skal spille.
Hva skjer egentlig i «En folkefiende»?Jeg driver et spa i byen sammen med min søster, ordføreren. For et år siden ble noen gjester syke, og jeg tok noen prøver etter å ha fått mistanke om at det er bakterier i vannet. Prøvene viser at vannet er giftig. For meg er saken enkel. Vi må stenge spaet. Hvis ikke kan folk i verste fall dø. Men søsteren min ser det på en annen måte. Jeg har mange på min side i begynnelsen, men så får søsteren min dem til å vende seg mot meg.
Hvordan takler dr. Stockmann at hele byen snur seg mot henne?
Hun har en stayer-vilje helt uten like, fordi hun vet at hun har sannheten på sin side. Jeg håper folk vil komme å se hvordan hun takler det hele . Det blir en ekstrem maktkamp mot sin egen søster, og det gjør det hele mye vondere. Kampen om sannheten går litt til hodet på henne etter hvert, og hun takler det ikke så veldig bra.
Hva tror du Ibsen ville syntes om denne moderne vrien?
Jeg tror han ville digget den!
Hvordan er «En folkefiende» aktuell i 2015?
Dette er en modernisering, men vi har i stor grad forholdt oss til det originale manuset. Det mest essensielle i dette stykket er kampen om å kjempe for det man tror på. I tillegg er miljø og forurensning et tema som berøres, selv om det ikke er det vi fokuserer mest på. Disse temaene er like aktuelle i dag som det var da det ble skrevet.
Ibsen er en gudfar i teaterverden. Hvem er en virkelighetens dr. Stockmann i dag?
Det har jeg tenkt mye på. Kanskje Per Fugelli? Han er i alle fall ikke redd for å gå i mot opinionen, så det er kanskje noe stockmannsk ved ham.
Hva slags forhold har du selv til Ibsen?
Ibsen er en gudfar i teaterverden. Det å få lov til å jobbe med hans stoff er en sann glede. Jeg har lest Ibsen, men ikke kjent det på kroppen tidligere. Det er et språk som du skjønner veldig godt. Han har en drivkraft i stykkene sine, og har tydelige mål. Å få jobbe med så godt stoff, som har vært spilt i så mange år, er stort. Det er klart at nå er mitt forhold til Ibsen blitt nærere.
Teateret ble min beste venn. Hvordan ble du skuespiller?
Jeg begynte med teater da jeg var sju år i Haugesund. Av alle fritidsaktivitetene som jeg var innom, så ble teateret min beste venn. Jeg tok et tidlig valg. Jeg flyttet hjemmefra etter videregående, og gikk på Bårdar Akademiet i to år, og deretter gikk jeg på en russisk teaterskole i Aarhus. Siden har jeg jobbet som frilanser.
Hva er det gøyeste du har gjort i karrieren din?
Det er to ting jeg vil trekke fram. Da jeg var ferdig på teaterskolen, fikk jeg en stor oppgave på Haugesund Teater da jeg gjorde «Blackbird». Det var med skrekkblandet fryd. «Rabinowitz» står også hjertet mitt nært. For det første er det en sterk og sann historie. For det andre så traff jeg en spesiell person som snudde livet mitt opp ned, og som nå er kjæresten min i denne produksjonen.
Hva er den ultimate drømmerollen?
En av dem er Martha i «Who's Afraid of Virginia Woolf», men da må jeg nok blir litt eldre først!