Men det er «Før jeg brenner ned» som er hans mest omtalte og suksessrike bok til nå. Sånn er det bare. Solgt til over tjue land. Og nå — oversatt til film. Til det store lerretet. «Pyromanen» har hatt premiere denne uka, og nå kan historien til Heivoll nå enda flere.
Det var hans niende bok, da den kom ut. Romanen slo voldsomt igjennom. Helt voldsomt. Fiksjonen rundt de virkelige brannene som rystet bygda på 70-tallet ble en bok som ble lest og lest og lest. Så mye at forfatteren fra Finsland sluttet å bruke telefon en stund. Og avlyste alle avtaler. Det ble for mye. Rett og slett. Altfor mye.— Når skjønte du egentlig at, hjelp, dette tar av?
— Da jeg skrev den?
— Allerede da?
— Ja, sier forfatteren som egentlig er en beskjeden mann.
— Den falt på plass. Det var så mange elementer i mitt forfatterskap, så mange elementer av det jeg bærer som fant sin helt naturlige plass i den boken.
Det var derfor Gaute Heivoll sa etterpå at det ble hans siste bok. Alt var egentlig samlet der, følte han. Han hadde brukt opp det som var. I ettertid har det imidlertid vist seg at Gaute Heivoll ikke kan være, hvis han ikke kan skrive. Så det har kommet mer siden. Og kommer enda mer. Allerede til høsten, men det vil han ikke si ett eneste ord om. Bare at det blir noe annet. Noe helt annet.— Da boken kom, hvordan opplevde du alle viraken? Hva følte du?
— Forferdelig. Kaotisk. Det var stor uvirkelighet, men også stor glede. Jeg var jo kjent for noen, for mange i den litterære verden. Men da denne boken kom ut, kom jeg i kontakt med helt andre, kom inn i andre rom, sier Gaute og forklarer:
— Kulturjournalister er jo en hyggelig rase - de forstår og skjønner, ikke sant? Men alle oversettelsene, oppmerksomheten, oppslagene, denne etikkdebatten i forhold til det dokumentariske, det ble veldig kaotisk. Jeg mistet kontrollen og oversikten og det føltes ubehagelig. Plutselig satt jeg på TV og snakket med Ole Torp.
— He, he, ler vi.
— He, he, ler han og føyer til:
— Det er jo en viss fare for å bli litt høy på seg selv.
— Ja, du vet jo at et eller annet har skjedd når du plutselig prater med Ole Torp?
— He, he, ler han.
Heivoll tror at romanen «Før jeg brenner ned» hadde et berøringspunkt overfor publikum. Som ble sterkt. Det er et plot i boken man blir nysgjerrig på å følge, men:
— Det er jo ingen bok om brann. Egentlig er det mer en kjærlighetsroman. Som handler om å miste alt. Og det er jo det som er nøkkelen for en forfatter - å berøre. Få lesere til å finne noe å identifisere seg med, leve seg inn i, engasjere seg i.
Boken har forstyrret alle de andre. Den henger over alt han gjør, i hvert fall i andres bevissthet. Mindre i hans egen. En ferdig bok er - ferdig. Han går i gang med noe nytt. Å skrive er - som sagt - å være. Og å skrive har han visst lenge at han skulle. Helt siden han var en liten pode i sin barndoms dal.
Den vårdagen Fædrelandsvennen er på besøk er det tung tåke i denne barndoms dalen, i bygda Finsland. En liten bygd på Indre Agder, og som forfatteren selv sier: ikke engang på gps'en. Men der, akkurat der Finsland bikker nedover mot Marnardal, på den toppen der, ligger et nytt hus og troner rolig og majestetisk. Ny design på gamle tufter. Nye generasjoner på gammel gård.Gaute Heivoll hadde ingen idé om at han ville tilbake til Finsland. Han har bodd i Oslo og i Bergen. Han prøvde å bo på Hortemo, men det gikk ikke. Det var til Finsland de skulle. Selv hans kone fra Larvik ville det. Egentlig ville hun det mest. Bo i det store, stille landskapet der skogene lukker deg inne og bare et og annet ryddet jorde og utmark gir ordentlig luft. Men på tuftene der Gaute og familien har bygget bo, er det utsyn mot blåne på blåne. Marnardal blir Audnedal, og langt, langt der borte blir Sørlandet mer og mer Vestlandet.
Men vi er veldig i Indre Agder. Veldig. Og der er jo også Gaute i sitt forfatterskap. Store deler av tiden i hvert fall. I det litt lukkede, det litt stille. Sånn med mange av menneskene hans også. Et litt forsagt folkeslag, litt saktmodige, som tar imot det som måtte komme. Av og til med sammenbitte tenner, men de tar det nokså stille imot.
— Jeg har en indre olding, forklarer Heivoll med et bredt smil:
— Kona mi sier ofte det, at hun føler av og til hun er gift med en mye eldre mann, at jeg mentalt er cirka 84 år eller noe, sier han og ser litt tenksomt ut i luften:- Jeg skjønner hva hun mener, og hun har egentlig rett.
— Du er ikke redd for at du beveger deg for mye rundt i denne litt stille og avmålte sfæren?
— Jeg skildrer en måte å se verden på som er litt stoisk. Det er dypt personlig, det er en måte å se verden på. Man forsøker jo å ikke skrive det samme. Men samtidig kan man jo ikke unnslippe seg selv.
Dessuten er Heivoll en mester i å skildre nettopp dette, det litt stille, stoiske, og han skildrer det med en helt sjelden varsomhet og varme. Og med et så stort vemod at selv om det er stille lesing, er bølgene av vemod og melankoli kraftige og store.
— «Før jeg brenner ned», jeg har lest den boken i mange religiøse sammenhenger. Jeg har vært i flere bispesamtaler om boken.
— Bispesamtaler?
— Da den kom, så skrev den gang biskop Skjevesland en kronikk om den, og det tror jeg spredte seg. Og siden var jeg i mange samtaler med biskoper landet rundt. Det handler jo også om store spørsmål ingen helt kan svare på, nåde og tilgivelse.
— Betrakter du den som religiøs?
— Nei, men jeg er åpen for at noen gjør det. Jeg legger ingen føringer på hva leserne oppfatter.
Gaute Heivolls liv er også nokså stille, om ikke akkurat saktmodig. Han er avhengig av rutiner. Det kan ikke skje for mye. Og han skriver hver dag. Uansett dag. Selv på julaften må han ha sin kontortid. Kanskje ikke så mye. Av og til bare ti minutter. Men hver dag. Akkurat idet han står opp, mens resten av huset sover. Før han selv er helt våken. Da skriver han best. I den tilstanden mellom søvn og våkenhet. Når han ikke er helt klar — da er han på sitt beste. Og så må han aldri skrive seg helt tom, han må stoppe mens han ennå vet hva som skal skrives et stykke foran ham. Og han skriver på ren uvilje, som han sier. For det er så vanskelig. Å gå inn i en tekst er som å vasse i muligheter.- Som å vasse i et hav. Det er tungt å gå inn i havet, vasse i havet, gjentar han.
— Hva er en dårlig dag?
— Hvis noe utenfor forstyrrer. Noe ytre som forskyver fokus.
— Sånn som at vi kommer på besøk? Har du skrevet i dag?
— Jeg har i hvert fall latet som, smiler Heivoll.
Han kan ikke huske akkurat når det gikk opp for ham at det var forfatter han skulle bli. Antagelig er det lenge siden. For han har alltid følt seg annerledes. Alltid følt at han har stått litt utenfor.
— Som barn var jeg veldig stille, men med en veldig sterk selvbevissthet. Jeg var opptatt av store spørsmål - hva vi vokste opp i, hvor vi kom fra. Du er så prisgitt omgivelsene dine. Når du er barn kan jo foreldrene dine gå rundt i kenguru-drakt hver dag og du tenker likevel at det er normalt. For du vet ikke om noe annet.
— Jeg søkte til litteraturen etter hvert for å finne ut om det var flere som hadde det sånn. Og hvis du først begynner å lese bøker i den alderen, så bærer det jo fort enda lengre ut i uføret, sier han og ler denne litt beskjedne latteren igjen.
Han startet med Hardy-guttene, fortsatte med Mikkjel Fønhus og mener det har påvirket ham.
— Handlingen til Hardy-guttene og språket til Fønhus.
Ifølge sin kone leser han mye for sine egne barn nå. Myyye. En time hver kveld. De har pløyd seg gjennom barnelitteraturen, men har også hatt omfattende Donald-seminarer. Gaute mener språket i de gamle Donald-bladene er så godt, men er nesten indignert over forflatningen utover på 2000-tallet.I sin annerledeshet, i sin barndom gikk han mye rundt i landskapet. Både det han bar på inni seg og det han omga seg med. Han hadde en lengsel etter noe annet, bort fra skogene og blånene. Ville titte på hva som var på andre siden av grantoppene, på andre siden av de langstrakte heiene.
— Det er mange forfattere fra småsteder som har hatt det slik. De lengter bort og lengter samtidig hjem. Det er en grunnleggende splittelse.
Og i den mentale eller sjelelige splittelsen ligger det et smertepunkt som det blir litteratur av. Lengselen hjem og lengselen bort. Men selv om Heivoll var et lesende menneske fra barnsben av, ble den helt ordentlige skrivingen først utløst av en ytre faktor: hans fars død.
Gaute var bare nitten år, hadde et sensibelt sinn og følte at han aldri helt hadde rukket å bli ordentlig kjent med faren.
— Det dødsfallet slo brutalt ned i min tilværelse. Da begynte jeg å skrive.
Da han var klar for studenttilværelsen, etter en pliktoppfyllende tilværelse på Katta, gjorde han som storebroren: søkte seg til jusstudiet. Noe han nå karakteriserer som intet mindre enn «et katastrofalt feiltrinn». Han prøvde seg også med psykologistudier, var lærer litt. Men det var forfatter han var.
— Hvordan blir man forfatter?
— Jeg mener at det er noe man er. Det er de indre splittelsene, den sjelelige splittelsen. Å finne en balanse i det, i skrivingen, det inntreffer sporadisk. Men det å få til å skrive er egentlig det eneste som gir meg ordentlig dyp lykke. Det er litt trist egentlig.
— Handler det om et stort ego?
— Å ja. Det er et stort ego i bunn her, så ler han sin beskjedne latter.
Resten av familien har tilpasset seg hans tilværelse. Det betyr at de ikke stiller så mye opp på ting på tidlig formiddag, og at Gaute kanskje ikke alltid blir med på kveldsbesøk eller kino i uka. Ikke rører for mye opp i rutiner, men sånn sett er det greit å være småbarnsfar. Rutiner er nødvendig for flere familiemedlemmer. Og alle i familien har interesse i at Heivoll er i god flyt, da er han til stede og en sprudlende pappa som gjerne tar barna med på jakt i skogen en hel søndag. Ikke jakt på dyr. Jakt på stein. Jakt på bergkrystaller. Er han ikke i flyt, da har han et tomt blikk. De merker det med en gang.
Gaute Heivoll kommer fra et lesende hjem. Et reflektert og åndelig hjem. Ikke nødvendigvis religiøst. Bare tenkende.— Det religiøse omga oss jo, det var til stede i bygda, men det var jo mest fordi at ved siden av idretten var fritidsaktiviteter knyttet til det religiøse livet. Folk som ikke er fra Sørlandet, synes jo det er veldig vittig at vi barna gikk i avholdslaget.
— Hvor er du i løypa di nå, hvor er du liksom i livet?
— Jeg vil skrive så lenge jeg kan. Jeg har ennå mange historier med et litterært potensial i seg, bare ikke språk ennå, til å forløse dem.
— Hva har du mer av på hjertet, hva vil du si verden?
— Det koker vel egentlig ned til at jeg i all beskjedenhet prøver å forvalte den evnen å skrive - jeg har ikke noe eksakt jeg vil si, noe jeg vil formidle. Men jeg er takknemlig for at jeg får gjøre det.
— Vi lever jo i en verden med store kriser. Likevel har vi en generasjon forfattere som skriver om seg selv, sin lidelse, sin kamp, sitt liv. Hvor sympatisk er det, tenker du?
— Det er jo en måte å fremstille det på. Man kan også fremstille det som om disse selvopptatte bøkene handler om det allmennmenneskelige - om det å være til, i hvert fall et vestlig menneske. Min del i det er å skrive historier som berører det på min måte.
— Men verden er blitt mer politisk - burde forfattere også bli det?
— Forfattere burde ikke noe som helst. De må skrive om det samvittigheten sier noe om. Litteratur som har gått inn i samtidens politikk, har ikke vært så vellykket, det var kampskrifter mer enn litteratur.
Da «Før jeg brenner ned» kom ut, ringte det utallige regissører og manusforfattere og ville bruke boken som utgangspunkt for film. Fra inn— og utland. Mye var lett å velge vekk for forfatteren. Amerikanere som ville lage actionfilm, for eksempel, de som faktisk trodde boken handlet om brann. Men det var en fyr, det var en fyr som ikke ga seg. Som ringte og ringte og som Gaute etter hvert skjønte hadde forstått boken litt slik boken var tenkt. Det var den norske regissøren Erik Skjoldbjærg.- Er det en bra film?
— Jeg synes det.
— Føler du at det er din bok i den?
— Ja, jeg har til og med en liten rolle i den, du kan såvidt se meg. Jeg står og ser på brannene, sier Gaute Heivoll med et beskjedent smil og konkluderer:
- Jeg visste det ville bli en bra film. Erik Skjoldbjærg og jeg snakker godt sammen. Han er en alvorlig mann - og det er jeg og.
Kildens dronning
- En lysbryter har blitt tatt for å være et kunstverk