Det er mildt sagt urovekkende at en ordfører i en nabokommune, med (for?) lang fartstid, kan styre seg så inn i hampen inn på grunna. I full fart, med dreggen ute. I en tid hvor vi daglig leser om nedbemanning og oppsigelser. I en tid hvor Agder blør, med størst ledighet i landet. I en tid hvor samhold og samarbeid er sterkt påtrengt, sier Brandsdal: Jeg vil ikke fortsette på denne galeien!

Er Vennesla en superkommune som ikke trenger å samarbeide med noen? Aller minst Kristiansand? Hva er det med dette mennesket? Skjønner hun ikke bæret? Nå skal det sies at enhver er seg selv nærmest. Men Brandsdal nærmer seg det ultimate ego. Jeg, meg og meg selv. Det er heldigvis snart valg, og da bør Vennesla slå et slag for vennskap, samarbeid og fremtid, sammen med sine nærmeste naturlige partnere. Også Kristiansand, en av Venneslas største arbeidsgivere.

Den satt tenker jeg, fru Brandsdal.