— Det var pastor Julius Riddervold som tok initiativet til å bygge huset. Han hadde drevet barnehjem siden 1870-tallet, først i et privathjem på Nesodden, og siden fem ulike steder. Han kalte dem Alfredheim, etter sin egen sønn Jens Alfred som døde av tuberkulose bare to år gammel, forteller Gunni Banggren.

Hun er lektor i videregående skole og fostermor tilknyttet Heggeli. Nå jobber hun med en mastergrad om barnehjem, med spesielt fokus på Heggeli.

— Deler av Oslo på begynnelsen av 1900-tallet var preget av arbeidsledighet og sosial nød. Mange menn var alkoholikere, og kvinnene var tvunget ut i jobb. Det endte med at mange av barna var hjemme alene hele dagen, eller ute på gaten. Femåringen passet treåringen. I slummen ved Vaterland gikk slumsøstrene fra Frelsesarmeen rundt og hjalp dem, og etter hvert leide de leiligheter hvor de tok imot barn på dagtid. Ofte opplevde de at barn ble levert, men ikke hentet igjen når dagen var over. Behovet for et hjem for disse barna var overhengende og etterspørselen økte enormt, forteller Gunni Banggren.

Les også:

I starten bodde 30 barn fra null til to år i det gule huset, som også het Alfredheim frem til 1980-tallet. De små satt på rekke og rad rundt langbordene og ble servert havregrøt av fem ugifte kvinner i uniform som bodde fast i huset.

Ville skape et hjem

Tanken om å skape et hjem for barna var der helt fra starten, og i sin innvielsestale av det aller første Børnehjem Alfredheim i 1875, sa pastor Riddervold følgende:

«Vi kalde vor stiftelse «et hjem» og betegne herved, at vi sørge at utgaa det stive, anstaltmæssige præg og arbeide hen til, at stiftelsen bliver et virkeligt hjem for de optagne børn. Et hjem – dette ord har en forunderlig klang og en eiendommelig magt over hjertet. Lad hytten være fattig, krukkens forraad knapt, leiet straa – er der et virkeligt hjem, saa er der dog godt at være, og barnet vil neppe bytte med det bedre udstyrede hus. Hvor der ikke er et hjem, er der øde og koldt trods den mest glimrende pragt.»

I bunnen lå kristne verdier som måtehold, nøkternhet, selvfornektelse og arbeidsomhet, og dette skulle innprentes i barna. «Det bliver en hovedsag at søge at udvikle en skjærpet sands for arbeidets pligt, saa at børnene vænnes til straks at komme, naar arbeidet kalder».

Barnehjemmet ble i stor grad hjulpet økonomisk av kvinneforeningene og andre frivillige. Foreldrene til barna

Slik ser Heggeli ut i dag. På begynnelsen av 80-tallet skjedde store endringer og hele barnehjemmet ble reformert. Barna som bodde der ble plassert i fosterfamilier eller i andre barnehjem, og hele huset ble renovert og modernisert. Foto: Carl Martin Nordby

betalte også det de kunne for at barna skulle få bo der, og i 1917 kostet et barn ved småbarnshjemmet 600 kroner pr. år. Noen foreldre betalte hele summen, andre kanskje halvparten eller ingenting.

Også en mørk historie

For barna som bodde på Heggeli, var det det nærmeste de kom et hjem, og på mange måter var det et godt hjem hvor barna hadde gode opplevelser og ble tatt med på turer og andre hyggelige ting.

Men også Heggeli har en mørk historie. En periode ble barnehjemmet gransket og funnet for strengt, for nøkternt og «for lite koselig». Fortsatt hender det at folk som bodde der som barn kommer innom og stivner når de ser døren til kjelleren.

Hvis de hadde gjort noe galt, måtte de sitte i kjellertrappen med stengt dør, og barna ble fortalt at det bodde en sint okse der nede. Den groveste historien handler om fireåringen som dristet seg til å gå utenfor porten. Han ble bundet fast i kjelleren og funnet av en assistent. Det fortelles også om at barn som hadde tisset i sengen, selv måtte bære de våte lakenene ned i vaskekjelleren, og en liten gutt som gråt, fikk beskjed om at det bare var jenter som gråt, derfor måtte han sove i nattkjole.

Store endringer

På begynnelsen av 80-tallet skjedde store endringer og hele barnehjemmet ble reformert. Barna som bodde der ble plassert i fosterfamilier eller i

oppvekst cover 2. utgave.jpg

andre barnehjem, og hele huset ble renovert og modernisert.

Inn kom nye barn med behov for langtidsplassering, nye voksne (som ikke lenger bodde i huset, men som hadde døgnvakter), ny styrer, og nytt navn: Heggeli. Fokuset var på utvidet omsorg som skulle følge barnet også etter at tiden på Heggeli var over, og ønsket var å skape varige relasjoner.

— På dette området var Heggeli forut for sin tid, sier Gunni Banggren.

— Men det var ikke uproblematisk. Heggeli ble blant annet anklaget av bydelene i Oslo for å «tilsløre ansvarsforholdene» og blande seg for mye i bydelenes jobb med å følge opp barna.

Artikkelen er levert av det nye månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Les også:

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst