Hun husker godt den dagen hun ble hentet hjemme og tatt med til Heggeli barnehjem.

Noshin Akhtar (21) var fem år. Lillesøster var fire. En stor gruppe mennesker kom på døren; politiet, saksbehandlere i Nav, barnevernsfolk. Det var kaos.

— Alle ble med, moren min også. Da vi kom til Heggeli ble vi tatt veldig godt imot. De voksne var så hyggelige. Jeg husker fortsatt hvem som var der den dagen, sier Noshin.

Moren var syk, og klarte ikke å være mamma for jentene sine. Men hun fikk overnatte sammen med dem den første natten på Heggeli. Grytidlig morgenen etter tok hun døtrene med seg og rømte. De kom ikke så langt.

— Da var det nytt rabalder da, med politiet og alt.

Da de kom tilbake til barnehjemmet fikk de knekkebrød med syltetøy. Noshin spiste to. Og så ti til. Mat hadde ikke vært noen selvfølge der hun kom fra.

- Jeg var nok veldig overbeskyttende

— Jeg husker at jeg følte meg veldig trygg. Jeg var utadvendt og kom godt overens med damene der. Mennene var jeg litt skeptisk til. Men jeg hadde det fint, og kan ikke huske at jeg var redd. Men jeg var nok veldig overbeskyttende overfor søsteren min.

- Da vi kom til Heggeli ble vi tatt veldig godt imot. De voksne var så hyggelige. Jeg husker fortsatt hvem som var der den dagen, forteller Noshin. Foto: Carl Martin Nordby

En stund etter at Noshin og søsteren hadde flyttet inn, kom en ny jente til Heggeli.— Du er bestevenninnen min, sa jeg til henne, og det ble hun. I dag bor vi sammen. Det er det beste som kom ut av Heggeli-oppholdet, sier Noshin og ler.

Hun er midt i eksamen, første året på sykepleierstudiet. Hun deler leilighet med venninnen, og har en kjæreste som hun viste frem for Heggeli-folket til jul. Hun har kontroll på livet sitt.

Les også:

Husker best rutinene

— Jeg kom fra et veldig ustabilt hjem. Det var å flytte fra sted til sted, fra krisesenter til krisesenter. Jeg var ikke vant til å ha rutiner. På Heggeli ble vi som en familie, de voksne og vi barna, og for første gang opplevde jeg forutsigbarhet.

Det er rutinene hun husker best. De faste filmdagene. Tirsdagene med bading på Tøyenbadet, å komme hjem med klorlukt i håret til nystekte horn og senger med rent sengetøy.

Noshin og lillesøsteren skulle i fosterhjem, men det var en lang prosess å få plassert dem sammen. Det ble forsøkt å finne en pakistansk familie, men det var vanskelig.

Noshin Ahktar (21) bodde på Heggeli som barn. – Jeg ser på Heggeli som familie. Du slutter aldri å være en del av systemet. Foto: Carl Martin Nordby

— De ville finne en pakistansk familie for at vi skulle ha kontakt med røttene våre, men jeg ville ikke det. Jeg hadde ikke noen gode erfaringer med det pakistanske. Det er en stor skam i det pakistanske miljøet å ikke kunne ta vare på barna sine, og vi var ikke akseptert. Jeg ville bare være norsk, sier Noshin.Jentene ble boende på Heggeli i to og et halvt år før de flyttet til en norsk familie.

- Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten den familien. Fostermoren min … Jeg vet ikke om jeg hadde overlevd uten henne. Jeg er veldig takknemlig for at jeg kom dit. Samtidig er jeg lei meg for å ha mistet kulturen min, og for ikke å kunne urdu, morsmålet mitt. Jeg er hverken norsk eller pakistansk. Men det er ikke Heggeli sin feil. De prøvde jo å finne en pakistansk familie til oss.

Takknemlig

Søstrene ble plassert i en såkalt familiebase, et forsterket fosterhjem, som innebærer blant annet at barna er på «Heggeli-helg» en gang i måneden, og på sommerleir med barnehjemmet to uker hver sommer.

— Jeg ville ikke kutte kontakten med Heggeli. Jeg så på Heggeli som familie, den kontakten jeg hadde med dem var veldig viktig. I tillegg var Heggeli-helgene viktige. Da traff jeg venner og fikk en pause fra å være fosterbarn.

— Du slutter aldri å være en del av systemet. Jeg blir alltid invitert på sommerfester og julemiddager for eksempel, og selv om jeg ikke har vært med på alle, vet jeg at de alltid er der. Sist gang tok jeg med kjæresten min, jeg ville at han skulle treffe dem.

oppvekst cover 2. utgave.jpg

— Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk en trygg oppvekst. Jeg tror ikke vi hadde klart oss uten. Nå skal jeg gjøre ferdig sykepleierutdannelsen, få meg en jobb, gifte meg og få barn. Jeg vil være en ung mamma, under 30. Og alt skal være stabilt før jeg får barn. Hus, jobb, økonomi, mann. Da skal alt være på plass. Artikkelen er levert av det nye månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Les også:

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst