Den lille familien hadde en plan om å forlate det hektiske livet i Bergen til fordel for et roligere liv på landet i hans hjembygd.

Etter å ha glemt å levere toåringen i barnehagen og først oppdage ham i baksetet idet hun parkerte bilen på Flesland, på vei til jobb på en TV-innspilling i Oslo, tenkte Christin Vaag at dette går ikke lenger.

Det ble den utløsende faktoren til at de flyttet til de grønne skogene i innlandet noe tidligere enn planlagt.

TRADISJONELT. Det gamle bryggerhuset og skysstasjonen lot seg ikke berge. Christin og Pål valgte derfor å gjenskape huset i samme stil, bygget i materialer ment å vare i lang tid og som blir finere med tiden. Mesteparten av taksteinen er fra det gamle bryggerhuset, og noe er kjøpt fra et hus i området som ble revet. Foto: Karen Gjermundrød

— Vi solgte det store huset vårt i Bergen, og gode venner kom innom og plukket med seg ting og tang, mens vi stappet det vi fikk plass til i en kassebil og brukte elleve timer på å komme oss over fjellet mens katta satt og klorte meg hele veien gjennom buret. Det var starten på et nytt kapittel og føltes helt fantastisk, forteller hun.I Odalen hadde de odel på en gård, og ville pusse opp det lille idylliske huset som tidligere hadde fungert som gårdens bryggerhus i ene enden med skysstasjon i andre enden.

Det todelte huset hadde en kjempestor grue i midten.

Bryggerhuset hadde blitt brukt til vasking av klær, baking og brygging av øl.

Med beliggenhet i krysset til Glomma og åen som går opp til Storsjøen, Oppstadåa, var det et populært overnattingssted både for dem som kom vannveien og de som kjørte hest, inntil jernbanen var på plass i bygda.

En av verdens største trykksaker tilbake:

Huset ramlet fra hverandre

— Ideen vår var å pusse opp dette huset, men det viste seg raskt at det var pill råttent og ikke liv laget. Huset ramlet fra hverandre idet vi begynte å ta i det, forteller Christin.

GRIS. Vera og Vanja Wiener er gårdens ferskeste familiemedlemmer. Foto: Karen Gjermundrød
MINNER. Aili og vennen Truls som er på feriebesøk koser seg i stua. Den ene trompeten på skjenken bak kjøpte Christin til fem dollar hos en pantelåner i Midtvesten, og hadde den med seg mens hun satt og så utover Grand Canyon i solnedgangen. Den utstoppede krokodillen Bernt er kjempegammel, og har vært med på utallige bilturer og TV-opptak i jobben til Christin. Foto: Karen Gjermundrød
LAMPE. I brytningen med gammelt og nytt gir familiens oppholdsrom nummer én New York-følelsen. Belysningen er essensiell. Etter fire år fant de den rette lampen som fungerte både som hyggelys, arbeidslys og som er en hengende skulptur i det høye taket. Foto: Karen Gjermundrød

For å bevare tunet best mulig bestemte de seg for å tilnærme seg og bygge eksteriøret slik det alltid har sett ut.— Vi ville få det til å se ut som vi hadde pusset opp det gamle, forklarer hun.

De bestilte seg et stavlafthus fra Gudbrandsdalen.

Størrelsen ble noe økt, men symmetrien beholdt med to inngangsdører.

De begynte å ta ned det gamle huset i april 2008. Én måned senere var grunnmuren oppe, og i august flyttet de inn på betonggulvet med soveposer.

UTSIKT. Verandaen mot vest er delvis under tak og blir flittig brukt. Varmelamper forlenger sesongen og her inviteres det gjerne til en grillfest midtvinters. Foto: Karen Gjermundrød
RO. Avslapning i sakkosekker ved elvebredden. Foto: Karen Gjermundrød
Stol av resirkulert teak og med puter som tåler regn. Bålpannen er skåret ut av en gammel varmtvannstank. Foto: Karen Gjermundrød

— Da vi begynte å plukke ned de gamle stokkene fant vi så mye rart. Det var alt fra karjoler, digre baketrau til en kjempestor takke, spritflasker spikret inni veggene og notater som vitnet om mye gammel moro.Noen få stokker var ikke råtne og ble tatt vare på, i tillegg til noen vinduer som i dag er implementer i interiøret.

Huset ble laftet og satt opp med tømmerkran, motorsag og slegge.

Den ene er enklere å vaske, den andre virker mer eksklusiv:

Bevisste valg

I veggene er det hverken brukt Glava eller byggskum; huset er isolert med gamle, oppmalte ullklær.

— Et fantastisk produkt av naturmaterialer. Slik unngår man avgasser, huset puster og blir det fuktig, så tørker det, forklarer Christin.

VINDU. Soverommet ligger innenfor dette vinduet som er østvendt. - Det buede vinduet gir en fin sakral morgenstemning til de mektige tømmerveggene, sier Christin. Foto: Karen Gjermundrød
KJØKKEN. I tillegg til å benyttes til matlaging, sender denne vedfyrte ovnen varmtvann ut i gulvene, og forsyner boligen med varmtvann. Denne er spansk og heter Hergom. Foto: Karen Gjermundrød

Den driftige finnmarkingen er inspirert av svensk bygningsvern og har stort sett brukt naturlig linoljemaling. Fargene har hun blandet selv.Med tilgang på mye egen skog og ved, valgte de et vedfyrt oppvarmingssystem som varmer opp hele boligen, og strømforbruket er derfor minimalt.

KOS. Pål tar seg en varm utedusj etter et forfriskende bad i Glomma. Foto: Karen Gjermundrød

— Vi fyrer i en ovn på kjøkkenet som ser ut som den er 200 år gammel, men den er ny og moderne. Vi fyrer opp til en akkumulatortank som varmer vann, og sender varmtvann ut i gulvene, samt forsyner oss med varmtvann. Ulempen er at vi må fyre litt for å få varmtvann selv på varme sommerdager, forklarer hun.Ideen var å bygge et hus som nærmest drifter seg selv med ressursene de har tilgjengelige.

Huset var nedslitt da han kjøpte det:

UTSYN. Det tidligere bryggerhuset og skysstasjonen sett fra elven. Området var gjengrodd da de startet arbeidet med å ta ned det gamle huset. De har de siste årene ryddet, tatt vare på, plantet og samlet mange gamle kulturplanter som passer i området.  Foto: Karen Gjermundrød
DYR. Høneflokken og hanefar har inntatt hønsehuset for kvelden. Christin forteller at de satser på ulike typer høns. De har forskjellige personligheter og legger egg i alle fasonger og smaker. Foto: Karen Gjermundrød

Tusenårshuset— Vi ville bygge et tusenårshus. Det gamle huset hadde jo stått her i mange hundre år, nå ville vi gjøre det samme. Vi orker ikke drive med oppussing. Vi ville ha solide materialer, tjærebrent, med stein på gulvet og ting som kan vare. Det var knaggen og utgangspunktet vårt, forklarer Christin.

BADSTU. En finnmarking uten badstu er en dårlig finnmarking. Christin har drømt om badstu siden hun flyttet hjemmefra. Denne blir flittig brukt om vinteren Foto: Karen Gjermundrød

Tømmer, eik og marmor er materialer som går igjen i huset.— Når jeg har reist rundt i verden så har jeg tenkt, hva er det som har ligget der bestandig? Se på Hardanger for eksempel, med skifer slipt og slitt av folk som har gått der i tusen år. Det er det søkket i trappen, søkket i gulvet, som blir til en sti inn til badet, det er den patineringen jeg vil ha. Det vil nok ikke skje i min tid, men om 300 år er det kanskje fortsatt den marmoren jeg la, og stokkene vi satte opp, håper hun.

Interessert i oppussing og rehabilitering? Vi har mer: