Norge, EU og epidemiene

Forrige fredag hadde jeg gleden av å intervjue Andrea Ammon, direktør for EUs smittevernsenter ECDC (European Centre for Disease Prevention and Control) på scenen i Folkehelseinstituttets auditorium etter hennes foredrag om smittevernet i Europa. Jeg har kjent henne siden slutten av 1990-tallet da vi var kolleger som «statsepidemiologer», hun i Tyskland, jeg i Norge. Om et par måneder blir hun pensjonist, så vi benyttet anledningen til å se tilbake på smittevernet i Europa disse tiårene og skue litt inn i framtida.

Med smittevern tenker man gjerne på samfunnets organiserte arbeid for å overvåke, forebygge og holde under kontroll de smittsomme sykdommene. Smittevern har vært en viktig del av samarbeidet mellom landene i Europa i snart to hundre år. 23. juli 1851 møttes delegater fra tolv land i Paris for å bli enige om karanteneregler for de europeiske havnene i Middelhavet. Målet var å oppnå best mulig beskyttelse mot koleraepidemier gjennom karanteneregler for skipene, men med minst mulig hindringer for handelen.

Selv om helsetjenester er utenfor EU-samarbeidet, fikk EU i Maastricht-traktaten i 1993 en rolle i tiltak for å forebygge folkesykdommer og helsetrusler som kan krysse grensene. Denne muligheten benyttet EU-kommisjonen til å forsterke samarbeidet om smittevern i Europa.

Smittevernsamarbeidet skjøt fart fra midten av 1990-tallet da EU-kommisjonen begynte å bevilge penger til en rekke samarbeidsnettverk mellom smitteverninstituttene. Det var nettverk for en rekke sykdommer (for eksempel aids, legionellose, salmonellose, influensa) og et felles tidsskrift om epidemier (Eurosurveillance). Videre laget man i 1995 et digitalt system for varsling om epidemier mellom smitteverninstituttene.

Samme år gikk instituttene sammen om å starte et felles utdanningsprogram (Epiet) for dem som skulle etterforske og stoppe epidemier. Gjennom to år ble studentene utplassert på et smitteverninstitutt i Europa, som regel utenfor eget land, og så møttes de noen uker i året til felles kurs. Etter de to årene dro til hjemlandets institutt eller fortsatte på vertsinstituttet. På denne måten skapte man personlige nettverk mellom folk på instituttene. Norge har vært med i samarbeidet siden 1997, så i dag kan man støte på norsktalende epidemiologer på smitteverninstitutter rundt i Europa, og på Folkehelseinstituttet finner man epidemiologer fra en rekke europeiske land.

Den overordnede koordineringen av samarbeidet skjedde i EU-kommisjonens såkalte Nettverkskomité der både Andrea og jeg satt. Komitéen la mye av grunnlaget for dannelsen av det nye ECDC i Stockholm i 2005, og de fleste av oss ble med inn i senterets fagråd, mens Andrea startet i ECDC og ble direktør der i 2015. ECDC overtok i løpet av få år alle nettverkene.

Smittevern har vært en av EUs suksesshistorier. Oversikten over situasjonen er blitt bedre, nettverk, samarbeid og informasjonsdeling er styrket, og land med svakere smittevern har fått drahjelp. Under det hele har filosofien vært at på et kontinent med fri flyt av personer er det til nytte for alle at smittsomme sykdommer er under kontroll i alle landene. En epidemi i Hellas eller Portugal kan raskt nå Norge. Akkurat som koronautbruddet i Østerrike under vinterferien for fire år siden umiddelbart nådde Norge.

Norge med Folkehelseinstituttet som hovedaktør har vært med i samarbeidet hele veien, ved hjelp av EØS-avtalen. Norge har bidratt positivt med erfaring og kompetanse og med å oppdage europeiske matbårne utbrudd som de store landene har oversett.

Tilbake har vi fått europeiske nettverk, kunnskap og lærdom, overvåkingsresultater og økonomisk støtte til å forbedre vårt smittevern. Under pandemien fikk Norge vaksiner tidlig takket være EU. Til høsten regner vi med å få bevilget nær 50 millioner kroner fra EU til å forbedre våre overvåkingssystemer for smittsomme sykdommer.

EU svarte på pandemien med å styrke samarbeidet om beredskap og smittevern. En egen helseberedskapsetat ble opprettet for å forbedre felles innkjøp av medisinsk utstyr og legemidler i kriser, nytt regelverk ble vedtatt, og ECDC fikk flere oppgaver. Regjeringen har etter erfaringene under pandemien varslet at den vil arbeide for norsk tilknytning til EUs styrkede helseberedskapssamarbeid på så like vilkår som EUs medlemsstater som mulig.

Blant ECDCs nye oppgaver er å gi anbefalinger til medlemslandene om hvordan en epidemi skal håndteres. Dette kan bli utfordrende. Vil ECDC klare å gi anbefalinger som er nyttige og passende for alle de ulike landene i EU og EØS? Og hva skjer når ECDC gir andre anbefalinger enn Norges eget smitteverninstitutt?

Mange land banker på EUs dør. De ønsker, ser det ut til, å styrke sitt demokrati, få økonomisk bistand, skape økonomisk vekst og verne seg mot russiske overgrep. Det gjelder fem-seks land på Balkan samt noen østlige land som fortsatt opplever undergraving og væpnede angrep fra den tidligere kolonimakten Russland, nemlig Ukraina, Moldova og Georgia og kanskje snart også Armenia. Andrea Ammon mente at ECDC vil klare å ta imot disse landene etter hvert som de blir medlemmer. ECDC inkluderer allerede noen av disse landene i deler av samarbeidet for å forberede dem på fullt medlemskap. Folkehelseinstituttet bidrar med støtte til søsterinstituttet i Moldova.

Smittevernet har i to hundre år vært en spydspiss i europeisk samarbeid. Norge bør fortsatt være med.