Tegningen viste en elev, en langhåret og naglekledd bråkmaker, som var sendt til rektor. Inne på kontoret hadde rektor gjemt seg under skrivebordet, livredd for å møte eleven. Det virker som den tegningen, som vi lo av på den tiden, illustrerer situasjonen i dag.

For oss som gikk på skolen på 50- og 60-tallet synes situasjonen i dag helt uvirkelig. Mobbe og slå en lærer?

Etter krigen var det ingen voksne som fant seg i noen revestreker fra barn og unge. På folkeskolen ble vi fort delt opp. De som ikke greide å følge med i klasserommet ble sendt til «Hjelpeklassen». Disse var ikke bråkmakere, men led ofte av dysleksi, det forsto vi senere, men de hemmet oss i den vanlige læringen. Vi andre var selvfølgelig i stort flertall.

Og det fantes noen bråkmakere, gutter som var kjent i byen som ramper og småtyver. Men lærerne dengang fant seg ikke i noe tull og disse ble satt i en egen klasse, «Rampeklassen» ble den kalt. Der lærte de ikke noe særlig, men de ble oppbevart for ikke å forstyrre oss og andre elever som skulle lære. Det var ingen uenighet om slike ting. På skolen skulle man lære, ikke lage bråk. Om en elev skulle ha slått til en lærer, som vi hører om i dag, så ville han nok blitt slått i bakken av læreren og hans kolleger. Og blitt utvist for alltid fra skolen. Vi hørte aldri om noen slike tilfeller.

Og vi hadde aldri mer enn én lærer i klasserommet, hva skulle vi med to? Og i klassen hersket fred og fordragelighet. Når frøken eller lærer kom inn i klasserommet om morgenen, spratt vi opp og sto ved pultene våre. Deretter sang vi en sang, alltid med litt latter fordi noen ikke greide å holde tonen, og satte oss deretter med store forventninger til hva dagen ville bringe.

Så kom snillismen, 1980 og utover, og alle måtte behandles likt og rampungene fikk holde på som de ville. Skolene kjørte inn flere og flere lærere i klasserommene for å hysje på de som forstyrret.

Men rampungene ble ikke kastet ut, ingenting fikk konsekvenser. Lærerne streiket og marsjerte for mer lønn og kortere arbeidstid, ikke for å få tilbake kontroll i klassen. Og et eller annet sted på veien forsvant elevenes respekt. De forsto at lærerne ikke tok til motmæle, ikke kastet dem ut av skolegården... Da tapte skolen.

Oppskriften på å få tilbake en skole som ikke finner seg i noe tull, den finnes og den er enkel. Kast bråkmakerne ut av skoleporten og la foreldrene greie med dem selv. Det finnes alltid jobber til de som ikke ønsker å gå på skolen, hvis man virkelig prøver. Og de ordentlige elevene kan uforstyrret få lært det de skal. Det er hva skolen er ment for.

Innlegget er forkortet. Red.