Jeg kan ikke si meg enig. Historier om død og oppstandelse kjenner vi fra mange religioner og tidsepoker. Vår egen Odin ofret seg selv ved å henge seg i et tre over Urds brønn, med et spyd i siden (høres det kjent ut?) Her hang han i ni dager før han fikk kunnskap om runer, og en del av ham døde og gjenoppsto i prosessen.

I Sør-Amerika hadde de Quetzalcóatl, en fjærkledd slange, som ble lurt av sin bror til å drikke noe som gjorde ham kraftig beruset. Som følge av dette lå han med en prestinne, og av pur skyldfølelse etter dette tok han livet sitt ved å tenne på seg selv. Quetzalcóatl gjenoppsto, og ga sannsynligvis opphav til ordtaket «Føniks opp av asken».

Så har vi historien om den indiske vismannen Bodhidharma, som er kreditert for å ha tatt buddhismen med til Kina. En dag gikk den kinesiske diplomaten Songyun over fjellene mellom India og Kina da han møtte på den aldrende Bodhidharma. Songyun lurte på hvor han skulle, hvorpå Bodhidharma svarte at han omsider skulle hjem til India. Songyun så at han bare hadde en sko på seg, og spurte hvordan det kunne ha seg? Den gamle vismannen ba ham spørre munkene i Shaolin om dette når han kom dit.

Da Songyun ankom Shaolin og spurte hvorfor Bodhidharma bare hadde en sko på seg, ble han kastet i fengsel for løgner; han kunne umulig ha sett Bodhidharma da den gamle mannen hadde dødd flere år tidligere. For å bevise dette åpnet munkene Bodhidharmas grav, hvor de ble møtt av en enslig sko.

I Egypt har vi Osiris, som skal ha hersket sammen med sin kone Isis helt til han ble drept av sin bror, Set, som kappet Osiris opp i biter og spredte dem utover Egypt. Isis samlet delene og satte dem sammen igjen, oljet dem og gjennomførte flere ritualer. Osiris gjenoppsto og ble guden av underverdenen.

Det er mange flere eksempler, men jeg vil bare nevne et siste for å runde av. I Mesopotamia hadde de Ishtar, den store modergudinnen. Ishtar var sammen med Tammuz, en kjekk ung gud som døde hver vinter og forsvant ned i underverdenen. I seks måneder hvert år reiste Ishtar til underverdenen for å redde sin kjære, og i den perioden var det ingenting som vokste eller grodde. Hver vår lot underverdenens strenge vokter, Allatu, Ishtar og Tammuz bli vannet – noe som sendte dem tilbake til vår verden, og med dem kom varmere vær og spirende vekster.

Ishtar er ikke utenkelig opphavet til ordet «easter». Historien om Jesu oppstandelse er nok bare den siste i rekken av flere lignende fortellinger om vårjevndøgn og en feiring av at det går mot frodigere tider. For meg er det mer logisk enn fortellinger om en jødisk zombie.