Vi danset til vakker musikk, over eventyret Den lille havfruen av H.C. Andersen, koregrafert av Sharron. Selv var jeg en av de eldste, jeg er 69 år nå og har danset klassisk ballett siden jeg var tre.
Bak kulissene på «Den lille havfruen»: – Vi har gledet oss veldig
I dagene etterpå forestillingen har bildene danset i hodet mitt sammen med erkjennelsen og takknemligheten over hvilken enorm glede dansen har gitt meg og gir hundrevis av barn og unge.
For meg begynte det i Oslo hos Kirkenær ballettskole, det ble tidlig en helt naturlig del av hverdagen og livet. Jeg skulle på balletten, så skulle jeg andre ting etterpå. Gjennom 63 år har det vært å lage avtaler, gjøremål som samsvarte med å aldri skulke. Eller rettere sagt å ikke få med seg gleden ved å danse, uttrykke seg etter musikk, konsentrere seg og å prøve få det til.
Nå er det mange tiår siden jeg følte meg flink, lenge siden det var noe som lignet svevende sprang over diagonalen, lenge siden det ble mer enn en fin piruett, men desto viktigere har det nesten blitt for meg å fortsette, å ikke sette noe punktum fordi man er for gammel. For å danse har betydd så mye for meg gjennom livet, i sorg og glede. Ofte har jeg stått ved barren, gjort min plié, som vi alltid begynner timen med, og kjent en glede så kjent og så god at jeg har kjempet med å holde igjen gråten.
For seks år siden fikk jeg brudd i nakken på tre steder, og den ene armen ble delvis lam. Og det første jeg tenkte var: «Nå kan jeg kanskje aldri danse mer!» Vi skulle ha forestilling tre måneder senere. Jeg trente med krage, med en arm, skulle ikke gi meg. Og var veldig stolt da jeg kunne være med på forestillingen og få danse nesten helt restituert. Det var en enorm motivasjon for meg. Å ikke miste dansen.
Jeg har hatt mine tre barn med meg ukentlig fra Mandal på balletten på 80- og 90-tallet. De danset først, jeg hadde time etterpå. Og de ventet mens jeg danset. En jente og to tvillinggutter. Guttene var de eneste som danset klassisk, sammen med en annen gutt. En av guttene mine fikk en spydig kommentar fra en klassekamerat da han var rundt åtte år:
«Danser du ballett, eller?»
«Ja, men vet du egentlig hvor sterk en blir av å danse ballett, eller? En tar bare jentane sånn!» Han løftet armene i været som for å ta imot en flyvende sylfide! Dessuten hadde jeg fortalt dem at Manchester United hadde begynt med ballettundervisning til fotballspillerne sine, for å gjøre dem smidigere. Det ble fort slutt på ertingen!
Ingen av barna mine fortsatte med dansen, men alle forteller de har hatt stor glede av det på mange områder. Både profesjonelt og privat.
Jeg ser barn som gikk sammen med mine barn komme tilbake etter mange år med studier, utenbys opphold, barnefødsler… og så er de plutselig der igjen i salen og i timene med oss i «klassisk voksen». Øynene skinner, de varmer opp, strekker og prater ved barren, og så er de i gang igjen etter noen ganger med øving. Mens de forteller at barna dere også har begynt å danse.
Og der er jeg fremdeles, som en syvende mor i huset. Og synes det er veldig stas at jeg er akkurat det.
Jeg så gleden til seksåringene jeg delte garderobe med, samholdet deres, beundringen deres når selveste Havfruen var innom for å skifte, og en av dem utbrøt: «Jeg skal holde på helt til jeg dør!»
Det skal jeg også. For det er sunt for både kropp og sjel! På alle vis. Og mye morsommere enn kryssord for oss som er over 60! Ofte setter jeg på musikk og danser i stuen, ikke akkurat med piruetter og sprang, men bare sveve rundt og rundt, valse og vifte litt med skjørtene.
Da er livet veldig godt. «Balancé, balancé» som det heter når vi valser på ballettspråket…
I skolen i dag er det hverken drama, musikk eller dans med i fagplanen. Som pensjonert dramalærer har jeg sett hvor stor betydning disse områdene har for barns utvikling, både motorisk og kognitivt. Og sett hvor viktig det er å kunne sette seg inn i andres roller, kjenne på følelser, lytte til musikk og mestre og uttrykke noe alene og sammen med andre. At det gir mestring og læring langt ut over gleden.
Skolepolitikken skal jeg overlate til våre folkevalgte og sette mitt håp om bedre tider. Imens har vi alle, store og små, unge og gamle, anledning til å danse, både hjemme, ute, når som helst og hvor som helst. Og hos Sharron. Takk for dansen.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.