Vi aner at Kai Aas-Hansen kjenner godt til hva vi mener om kjernekraft, men at han – i likhet med Steinar B. Andersen i Frp, kanskje ikke liker svaret vårt.

I utredningen «Kraftløftet», som NHO og LO har gjennomført i samarbeid med regjeringen, har vi en tydelig og klar anbefaling basert på en grundig utredning som har hatt ett eneste formål: ren, utslippsfri energi til lave priser skal fortsatt være et konkurransefortrinn for Norge.

«Kraftløftet» er en faglig utredning av fremtidig kraftbehov i alle landets fylker frem til 2030, samtidig som vi har sett på hvilke initiativer som finnes for å bidra til ny kraftproduksjon.

Konklusjonen er at dersom man ikke raskt får fart på kraftutbygging i Agder, så vil regionens kraftbalanse svekkes. Det vil ramme arbeidsplasser og bedrifter.

Kjernekraft er naturlig nok en av teknologiene som er utredet i «Kraftløftet». Her vises det til at den kjernekraften som nylig er bygget eller bygges i den vestlige verden er dyr, og det er foreløpig usikkert om de små, modulære reaktorene (SMR) vil gjøre det særlig billigere. Først på midten av 2030-tallet vet vi nok til å vurdere kostnadene og potensialet til den siste generasjonen SMR-teknologi.

Vi er åpne for at kjernekraft kan gi et bidrag i den fremtidige energimiksen i Norge. Men vi konstaterer at det vil ta tid. Sannsynligvis er ikke dette realistisk før på 2040-tallet. Vi har naturligvis forståelse for at bransjeaktører ønsker å tegne et mer positivt bilde av tidsestimatet, men selv de erkjenner at vi må langt inn på 2030-tallet før kjernekraft kan være et bidrag i Norge.

Det er selvfølgelig ingenting i veien for at private aktører setter i gang med utvikling av prosjekter, for egen regning og risiko. Årsaken til at man ikke gjør dette, er trolig erfaringene fra andre land. Vi vet at kjernekraft vil kreve tung statlig involvering gjennom risikoavlastning og subsidier, regulering og konsesjonsbehandling, sikkerhetsrisiko og lagring av avfall.

Selv om kjernekraft er utslippsfritt og dermed en del av den globale energimiksen som kan erstatte fossile energikilder, så er kjernekraft mindre relevant for det norske kraftsystemet enn for mange andre land. Vi har ikke det samme behovet for å etablere grunnlast i kraftsystemet når fossile energikilder som for eksempel kull og gass fases ut. Årsaken er naturligvis det norske fortrinnet med vannkraft som grunnlast i vårt kraftsystem.

Dette er bakgrunnen for at LO og NHO har sluttet seg til konklusjonene fra blant andre Energikommisjonen som slår fast at kjernekraft ikke er svaret på kraftbehovet i Norge på kort og mellomlang sikt. Tiden vil vise om teknologien blir konkurransedyktig, og om det kan bli aktuelt på lang sikt.

Norske politikere må først og fremst arbeide for løsninger på kraftbehovet som kan realiseres raskere, som vannkraft, vindkraft på land og til havs, solkraft og energieffektivisering.