Skaperen

Som en orkan i fri dressur, virvlet det opp en kraft av rang som jeg sjelden, om noensinne har sett maken til. Tilbake satt en, som en lettere fortumlet sak, og spurte seg: hva skjedde? Jo – en hadde nettopp vært utsatt for et møte med Reidar Fuglestad.

Det er nærliggende for meg å måtte kategorisere ham sammen med det guddommelige, for denne opplevelsen av å være i en sentrifuge av ideer og virkelyst når man satte seg i samme rom som Fuglestad, har hørt til de gjengse møtene, og unntakene er få.

Da han ble direktør for Sørlandets Kunstmuseum i transformasjonsfasen til å skulle bli Kunstsilo, så ble jeg kjent med ham. Jeg hadde hatt langt fravær fra arbeidsliv grunnet sykdom, men han skulle bistå meg inn igjen på den arenaen. Med sin raushet, varme og sitt inkluderende vesen, har jeg fått jobbe på ulike delprosjekt for Kunstsilo, hvor jeg ikke bare skylder Fuglestad alt for å gi meg et så tilrettelagt arbeid etter helsemessige svingninger, men også for å ha vist meg hva virkelig lederskap og skaperkraft i symbiose kan føre til. En ting er hva han har gjort for meg, hvilket er enestående, og jeg står i takknemlighetsgjeld, men langt større er det han har gjort for Kristiansand og Kunstsilo. Det heller mot det ubeskrivelige.

Melissa Lesamana

Konnotasjonene til det utenomjordiske er høyst reelle, for sjelden har jeg vært vitne til et menneske så full av drivkraft, ideer, energi, virkelyst og ikke minst handlekraft som Fuglestad utviste hver gang jeg så ham. Det hendte jeg måtte reise meg og si takk for i dag. Ettersom en snikende migrene var på trappene fordi jeg hadde ramlet av lasset i hans idéhav.

Fuglestad både ønsket og forestilte seg Kunstsilos spektakulære innhold for å oppnå målsettingen om at dette skulle bli mer enn et museum. Et opplevelsessenter hvor kunsten skulle til folket, og folket til kunsten. Den skulle tilgjengeliggjøres for folk flest – dette skulle komme alle til gode i de mest spennende former og format.

Så ble det stukket kjepper i hjulene for ham. Fra å ha ideer, visjoner, og en skapertrang iboende for Kunstsilo og for byens befolkning fra han må ha lukket øynene om natta, til det første som falt ham i hu om morgenen, til å bli møtt med en mistro, undergravelse av hans genuine motivasjon og ergo motarbeidelse uten sidestykke.

Han ble fanget i et hav av tjære og motvind, som forsinket ham, forpurret ideenes liv. Hindret ham i å iverksette alt han hadde på tapetet, og mest av alt dermed ødela fullstendig det løftet han avga om hva byen skulle få avlet frem i hans virke.

Hadde han fått lov til å jobbe i fred, hadde selv den imponerende siloen gitt oss ytterligere hakeslepp og utenomjordiske opplevelser vi aldri kunne drømt om. Enormt spektakulær karakter med hensyn til samarbeidspartnere, innovasjon, tilbud og innhold for øvrig. Nå ble han forsinket i prosessen, og også trettet i arbeidet for å oppnå og gi oss dette, men han bet tennene sammen og stod løpet ut. Han hadde avlagt et løfte.

Det kommer aldri til å være synlig for det blotte øye at det mangler noe, tvert imot vil de færreste tro hva som er skapt i den gamle kornsiloen når de får se med egne øyne ved overlevering til byens innbyggere 11. mai.

Likevel: Jeg vil med dette også sørge for et vitnesbyrd om hva Fuglestad faktisk har ytt i sin stilling som direktør for Kunstsilo, for han er enestående! Det mangler sidestykke hva gjelder hans utømmelige kammer av visjoner, ideer og ikke minst kraft til å gjennomføre dem. Hans ettermæle bør være av fineste slag, for sjelden, om noen gang har jeg hatt så dyp respekt og beundring for ett menneske. Jeg bøyer meg i støvet skaperen Fuglestad.