Det får meg til å tenke på hva menn på Stortinget og menn med stort samfunnsansvar sa om kvinnens plass i samfunn og verden i 1890-årene. Disse menn sa mye rart i debattene om kvinner skulle få stemmerett eller ikke.

En kirkestatsråd sa det slik: «Den naturligste anvendelse av kvinner er huset og hjemmet. Også jeg erkjenner fullt ut at kvinner er mennesker, men derav følger ingenlunde, at hun derfor skulle ha krav på stemmerett».

En biskop sa det slik om kvinnen: «Stemmerett vil ikke være et signal om hennes frigjørelse, men tvert imot signalet til hennes fornedrelse, hjemmets forstyrrelse, familiens oppløsning, og derav uunngåelige moralske forfall. Dersom hun vil ut i offentligheten, så forakter hun sin egen gjerning, så da vil hun ikke være kvinne. Hun kan ikke gjøre kvinnens gjerning, hva blir hun så? Hun blir et vanskapt misfoster, hun blir et intetkjønn».

Biskopen – som var fra Sørlandet – framhevet videre en for ham forferdelig situasjon hvis hans egen mor skulle delta i stemmerettsdebatten: «Tenk dere den ærverdige kvinnen med sin fistelstemme utbre seg med all den iver og fanatisme som lett griper kvinnen. Er jeg den eneste som i redsel ville ha løpt ut av salen, hvis man tenker seg sin mor i en sådan situasjon?»

En lege hevdet at «sterkt hjernearbeid forårsaker hos kvinnen ikke alene illebefinnende, men hun blir direkte syk. Stemmerett for kvinnen vil være å begå nasjonalt selvmord».

Men på tross av disse og andre menn sine bakstreverske ord og holdninger, fikk kvinner i 1913 allmenn stemmerett på lik linje med menn. Et enstemmig storting vedtok det. Så framtida arbeidet for kvinnen – de bakstreverske menn gikk i sin grav med sine bakstreverske ideer.

I vår tid – finnes det ikke en eneste bitte liten gen-flik igjen av bakstreveri i enkelte menns tanker?