Om bebudelsen har evangelisten Lukas fortalt utførlig i kapittel 1, vers 26ff. I nedre del av den mektige Church of Annunciation («Budskapskirken») i Nasaret har jeg sett den lille ruinen som skal være stedet for dette uvanlige møtet.

Godt utpå 200-tallet ble det mer vanlig å markere fødselsdager. Fram til da var det mest stas med unnfangelses- eller dåpsdagen. Man talte da bare ni måneder fram for å finne Jesu fødselsdag, og på denne måten ble begivenheten i Betlehem fastlagt til den 25. desember (vi i Norge tjuvstarter gjerne på kvelden den 24.).

Et riktig gammelt symbol på Maria er en liggende halvmåne, men denne gikk etter hvert av bruk og ble overtatt av andre. Men slike fins på lydhimmelen og under skymalingen i Søgne gamle kirke (ca år 1570) sammen med smilende sol-figurer (Gud) og stjerner (engler). Dessuten fins liknende figurer på takbord fra Kapellet i Ny-Hellesund (ca år 1583) – uvanlig dette, egentlig, for protestantiske kirker. Men sikkert er det at kunstnerskolen hos biskop Jørgen Erikson (1571-1604) i Stavanger må ha stått for disse dekorasjonene (kalt stavanger-renessanse, med vifte som symbol).

I år 525 syntes pave Johannes I det var på tide å lage en egen kristen tidsregning og kvitte seg med den gamle romerske. Denne var blitt formulert som «så og så mange år» etter Romas grunnleggelse, på latin: ab Urbe Condita, (a.U.C.). Grekerne regnet på sin side tiden i fireårsperioder, kalt olympiader, fra de første olympiske lekene, regnet som år 776 f.Kr.

Oppgaven ble gitt til den lærde munken og matematikeren Dionysios Exiguus. Uten leksika og dataprogrammer, litt av en oppgave! Ikke uventet ville paven markere Jesu fødsel som historiens midtpunkt – og skille: Derfor slo munken fast Jesu fødsel til den 25. desember år 753 a.U.C. Dette eksakte tidpunktet ble dermed satt til år 1 før Kristus (f.Kr). Men bare en uke senere, den 1. januar, begynte det han kalte Anno Domino Nostri Jesu Christi (A.D.) – i det Herrens år etter vår Jesus Kristus – og som dermed ble bestemt til år 1 etter Kristus (e. Kr.). Dette kalte han ab incarnatione Domino – fra [det året] Herren ble menneske. Det finnes altså ikke noe «år null» i den kristne tidsregning. Det hevdes at null-tallet kom i bruk først i tidlig middelalder.

Men dessverre, som vi vet, traff ikke Exiguus helt nøyaktig. Med dagens kunnskap skjønner vi at han landet på et siffer som var fra fire til sju år for sent. Den onde Herodes som stod for barnemordene i Betlehem, døde for eksempel år 4 f.Kr. Og spør du en lærd koptisk munk i Egypt, vil du få vite at Den hellige familie oppholdt seg i tre år og ni måneder der i landet. Vår tidsregning blir altså dermed 7-8 år gal!

Dette er det selvsagt ikke mulig nå å gjøre noe med; på den andre siden passer det som hånd i hanske med andre viktige begivenheter – som «Betlehemstjernen» (jeg har skrevet om denne flere ganger tidligere i Fvn) og den folketellingen keiser Augustus selv har fortalt han avholdt (i år 8 f.Kr., jf. Wallace 2000, s. 14f.). Keiserens selvskrevne «ettermæle» – kalt «Res Gestae Divi Augusti», Den guddommelige Augustus’ gjerninger, er i vår tid satt opp på en mektig vegg, midt mellom hans fredsmausoleum Ara Pacis og gravmausoleet i Via di Ripetta-gata i Roma, en imponerende innskrift på hele 30 X 6 meter.

Hva skjedde så med den nye tidsregningen? Jo, bra, men gjennomslaget i Europa kom først på 900-tallet. En naturlig flytting av nyttårsdagen fra 25. mars til 1. januar skjedde i forbindelse med overgangen fra den Julianske til den Gregorianske kalenderen, i katolske land fra år 1582 og utover, i Danmark/Norge i år 1700 og som vi nå har.

Det skal her nevnes at Maria budskapsdag i år ble flyttet ei uke fram på grunn av kollisjonen med Palmesøndag.