Det har jeg nå gjort i en mannsalder, i hovedsak med saker om innhold og kvalitet i barnehagen, og sist med et innlegg i forbindelse med høringsrunden til endringer i lov om barnehager 12. april. Der gjør jeg meg til talsmann for å gi kommunene som barnehagemyndighet sterkere styringsrett og lovhjemmel for å kunne dimensjonere plassbehovet også i private skattefinansierte barnehager. Dette har tidligere ikke vært mulig.

PBL hevder at vår sektor står fast i en diskusjon om eierskap snarere enn å være opptatt av innhold og kvalitet. Denne situasjonen mener jeg kommersielle barnehagekonsern i så fall må ta en stor del av ansvaret for. Kanskje ikke så rart at det blir støy på senderen når vi stadig får medieoppslag om skattefinansierte tilskudd og tomtesalg av barnehager i milliardklassen som ender opp i holdingsselskap og skatteflukt til adresser i Sveits? Naturlig nok vil eierne, representert ved samfunnsaktør og lobbyist PBL, helst ikke ha oppmerksomheten rettet mot de milliardinntektene kommersielle barnehagekonsern har tjent på skattefinansierte tilskudd som skulle gått til barn og kunne gått til sårt tiltenkt bemanningsstyrking i barnehagene. Ei heller vil de ønske en sterkere kommunal innflytelse og styringsrett i vår barnehagesektor.

Det er dette som er mitt anliggende. Vi må ta kontrollen over barnehagesektoren tilbake, blant annet ved å gi kommunene sterkere styringsrett i sektoren enn tilfelle har vært til nå, og sette skranker for og hindre sterke kapitalkrefters mulighet til å hente profitt fra skattefinansiert velferd. Dette er politisk mulig, og jeg imøteser det offentlige utvalget som skal se på hvordan, ikke om, kommersiell drift kan fases ut av skattefinansierte velferdstjenester. Avkommersialiseringstvalget skal nettopp se på hvordan det er mulig å ta kontrollen tilbake og levere en NOU om dette innen 1. juni. Med å sette pris på barnehagebarn mener jeg enkelt og greit at statlige tilskuddsmidler skal gå til barna og ikke til å berike eierne i kommersielle barnehagekonsern.

PBL prøver i sin artikkel å tegne et bilde av barnehageforliket for 20 år siden som et romantisk eventyr der skilsmisse ikke er ønskelig. Det skjønner jeg godt, de færreste vil frivillig gi fra seg opparbeidede privilegier, og PBL vil selvsagt gjøre det som står i deres makt for å sikre mektige eieres inntekter på skattefinansierte, private barnehager også i framtida. En konsekvens av barnehageforliket var fremveksten av fire store barnehagekonsern. Journalist Svein E. Omdal kommenterer på Twitter: «Det går an å bli så rik på å drive barnehager i Norge at eierne må flytte til Sveits for å slippe unna den skatten som har finansiert barnehagene deres».

PBL har blitt en dyktig og sterk samfunnsaktør i barnehagesektoren, de har midler og personell til å drive store kampanjer og lobbyvirksomhet. På vegne av sterke kapitalkrefter har de opparbeidet en maktposisjon de kan veksle inn i politisk innflytelse, og dermed mulighet til å påvirke demokratiske beslutninger.

I sin visitt til meg prøver de å flytte fokus fra mitt forslag om sterkere kommunal styringsrett og kritikk av kommersiell barnehagedrift til fokus på innhold og samhold for barnas skyld. Noe jeg aldri har sagt meg uenig i. De beskylder meg for polarisering. Javel, men er det slik at ulike former for kritikk, motstand og uenighet nødvendigvis er polarisering? Og om så var, må en kamp for rettferdige endringer av og til føre til polarisering og interessekonflikt mot de som har interesser av å opprettholde urimelige privilegier og posisjoner. Beskyldninger om polarisering er en pris jeg får tåle – a part of the game. Å gå i klinsj med PBL og kommersiell skattefinansiert velferd krever sterkere lut enn fromme gudsord fra Sørlandet!