Fædrelandsvennen skriver under «Ungdomshelse – UNGE SELVDIAGNOSTISERER SEG FORDI DE IKKE FÅR SVAR» Og jeg undrer: Hvorfor mener ungdommen seg mer sykelig i dag, enn vi etterkrigsungdommer var? Jeg skal ikke stille noen diagnose, men kan årsaken muligens være overdreven bruk av mobiltelefon?
Når det er sagt, kan jeg ikke la være å ta med en historie som stammer fra 1950-åra. Min bestemor var med i en misjonsforening ledet av to sykesøstre. Og Gunda, som stadig «feilte noe», beklaget seg høylytt. De to sykesøstre ble enige om diagnosen. Men Gunda ville ikke høre på de bedrevitende, og gikk som vanlig til sin kjære doktor. Han gav seg alltid god tid, og hørte på Gunda. Og neste forening kunne Gunda triumferende forkynne de to sykesøstrene – og resten av foreninga: «Det var ingenting i veien med diagnosen!»