Saken dreier seg om leienivå for et offentlig område av stor verdi for allmennheten, og partiene har i utgangspunktet delt seg etter klassiske politiske skillelinjer. Men i en glødende kronikk i Fædrelandsvennen 6. mai lekser lederne i de nevnte interesseorganisasjoner, Hege Julianne Nevestad, Trond M. Backer og Heidi Sørvig opp alle vansker som festivalen vil måtte slite med dersom leienivået ikke blir redusert.
At festivalen er solgt ut av landet og eies av et amerikansk oppkjøpsfond registrert i et kjent skatteparadis nevnes ikke med et ord. Et eventuelt overskudd vil derfor flyte fra Bystranda og inn i lommene på velstående eiere i USA. Som sikkert har råd til å dekke et eventuelt underskudd.
Som strandfest er Palmesus avhengig av Kristiansand og Bystranda. For hvor ellers i Norge finner man en slik strand midt i en større by? Og hvis den foreslåtte økningen i leien skulle være en «eksistensiell trussel» mot festivalen, ville det vært naturlig at ledelsen i Palmesus selv krevde en reduksjon i leien. I stedet har festivalledelsen skjøvet interesseorganisasjonene foran seg som lydige brikker i et politisk spill for å påvirke bystyret. Som i denne saken har siste ord.
Ikke alle er begeistret for at interesseorganisasjonen de er medlem av utnyttes av næringspolitiske særinteresser. I kvadraturen hevder næringsdrivende Trond Aanensen at huseierne praktiserer en omsetningsbasert husleie som prosentuelt er langt høyere enn hva kommunen nå krever av Palmesus. Og det uten at det har bekymret noen av de nevnte interesseorganisasjoner. Som er der for medlemmene. Alle medlemmene – ikke bare noen.