Det heile bjønte egentli lenge før æ skolle klyppe mæ, men det endte opp mæ at frisøren grein.
Altså, æ va ikkje stygg mæ ho, det va ikkje derfor ho bjønte å grine altså.
Æ fekk årdna mæ ein akutt-time hos Mariann på Inform. Di pleie å være flinke te å skvise mæ inn. Før i tia så skjønte æ når æ måtte te frisøren, det va som regel det at loggen datt ner i øyane. Nå pleie æ å klyppe mæ når æ kan se øyenbrynane mine uden å se mæ i ein speile.
Det he jo blitt mindre å mindre for frisørane å arbeie mæ oppi der, så æ tenkte føst at det måtte være det som fekk ho te å grine. Å det hadde æ egentli skjønnt, for nå ædde mest bare noe fyg igjen. Ser mest ud som ein skabbete rev i medvind.
«Æ må bare gå å tørke tårane vekk», sa ho å forsvant mæ både saks å kam te et bagrom. Ho kåm småhikstans tebage igjen. Æ la merke te at ho hadde armert sæ mæ et tørkepapir i frisørbeltet.
Det vise sæ at det som fekk ho te å grine verken va noe fælt ei hellår mengden hår, det va heldivis at ho hadde lædd på sæ deia tårane ette æ hadde fortelt ho om ein a mine mange nattevandringer.
Nå ska æ fortele dykken øu om denna litt uvanlie nåtta, så kan dykken jo se om det æ noe å grine a.
Det va jo her forleden detta sirkuset udspant sæ. Som none a dykken vett så må en jønne opp ein tur på nåtta når alderen he vippa øve 50. Æ va innom porselensskåla å gjorde mitt fornødende som det sæ hør å bør. Det he jo bjønt å bli ein rutine som æ kan udføre i blonna.
Som mange vett så æ æ forskrekkeli frysen a mæ, så æ tenkte æ skolle være lur å tenne opp i ovnen i samme slengen. Så konne det bli litt lonk i kåken te æ skolle stå opp igjen litt seinåre.
I det æ entra ei begmørk stue, så tenkte æ at æ skolle snige te mæ noe cola. Æ visste ifrå kvellen før at det skolle ta ein skvett igjen i ei flaske hittmæ sofaen. Nå ska du vede at det va søkkmørkt i stua, så æ gjekk kun på gammel vane.
Mi he to små ronne bord te sofagruppa, di æ egentli ikkje brugane te meir enn å ha noe å legge fjernkontrollen på. Ett a deia bordane sto ikkje der det skolle stå.
Så då æ kåm travans hittøve, så spente æ jo selvfølgeli leggen knallhardt i detta. Det gjekk ikkje bære te enn at både mæ å bordet gjorde ei ånkli kållbøtte inn i kanten på sofaen.
Sofaen ville tydlivis ikkje ha noe mæ verken mæ ellår det ronne bordet, så den spytta oss brutalt vidåre øve i ein sakosekk som lå i sia der. Nå æ omsidår lanna så lå æ lettår krøysta imellom sakosekken å tv-benken.
Det va ikkje fritt for at denna type aktivitet hadde lage et forskrekkeli rabalder. Såpass leven at guttongen hadde hørt detta i etasjen øve. Han va sikkår på at det va none som prøvde å bryde sæ inn verandadøra.
Tøffing som han æ så styrta an te for å ta hånd om deia kjelltringane, bare for å finne mæ lettår fortomla der.
Det æ jo klart at synet som møtte an va mest verre enn et par kjelltringer konne ha vært. Der sto æ i ei meget sleden onnårbokse mæ ein usedvanli oppblåst mage å mæ ein harli urøddi hentesveis å tviholdt mæ fast i verdens minste bord.
«Å ædde som skje?» ubrøyd an. Æ så jo mannen va klar te kamp, så æ prøvde å forklare at æ kåm i skade for å dolte hitti et bord bare..
Han tusta nå tebage te køys, øvebevist om at far hans va bjønt å tuste noe aldeles forferdeli.
Det va på detta tidsponktet at æ skjønte at klåkka va hal fem, å då va æ blitt såpass vågen at æ konne liksågodt bare «stå opp» på ånkli. Æ satt mæ te med kjøkken borden, voldsomt flau å øvgjedd. Det va ikkje fritt for at stoltheden hadde fått sæ ein alvorli trøkk, muligens permanent tatt skade a det.
Det va då æ la merke te at det hadde rygga inn ein ambulanse i tunet… Det va då voldsomt te sørvis, tenkte æ. Æ hadde jo forskrekkeli vondt i både leggen å ryggen, men at det skolle være såpass illa at ambulansetjenesten skolle drive oppsøgans virksomhed va jo ikkje nødvendi tykte æ.
Det vise sæ at di va bare innom i tunet for å snu. Det va nok none andre i nabolaget som hadde ramla møe verre enn mæ sikkårt.
Men du kan tenke dæ å forfjamsa æ va.
Det va denna historien som fekk Mariann te å flykte på bagrommet grinans. Æ håbe jaffal at det va det, å ikkje den sønnlie hårmanken æ tvihølle på.
Ellårs så ska det nevnes at tippane på Inform æ forskrekkeli flinke! Tenk å konne jårr så møe mæ så lide!