Ta plass!
Noen får høre at de tar for stor plass.
Andre får høre at de tar for liten plass.
Om du tar din plass til beste for fellesskapet, tar du ingen annens plass.
Og det å være stille og tie når noen trenger å bli møtt, eller være nedlatende og sur, kan ta vel så stor plass som høylytte latterbrøl.
Ofte blir det å ta plass brukt om det å snakke høyt, mye, le og få oppmerksomhet.
Vi glemmer at det kan ta like stor plass å komme sur og selvsentrert inn i et rom.
Noen ganger kan det være frykt for å feile og bli avvist som gjør at vi ikke kommer fram. Vi blir skamfulle om de andre bare vurderer og bedømmer oss, ikke tar imot oss. I opplæring i MenneskeMøteKompetanse deler både studenter og ansatte at de vegrer seg for å dele, komme fram av frykt for å si feil eller være «feil».
For idet vi gir av oss selv og byr på oss selv, blir vi mer synlige og dermed mer sårbare.
Det går an å ta plass for å løfte andre, bidra til velvilje, selvironi og godt fellesskap. Det er noe helt annet enn å ta plassen og oppmerksomheten fra noen andre.
Jeg har lyst til å hylle alle som på ulike måter stiger fram og blomstrer på måter som løfter andre og verdsetter forskjeller i fellesskapet. Enten vi tar plass med stille smil eller høylytte latterbrøl. Sindige refleksjoner eller en god favn.
Jeg ønsker at flere mennesker tør å stige fram og gi til andre. Vi trenger flere givere. Av forståelse, visdom og anerkjennelse av andre.
Det er sårbart, så vi bør heller verdsette enn snakke ned dem som gjør gir til fellesskapet.
Vi blir mer synlige for hverandre når vi deler sårbarheter og styrker. Det handler også om å være en som tar imot dem som kommer ut av skallet med velvilje og åpne armer. Vi trenger rom for alle ulikheter, særegenheter, rariteter i et mangfoldig lekende feilende vitalt livsfellesskap.
Så kom fram!