Her kommer et veldig konkret eksempel på at jeg skulle ønske at jeg tidligere hadde turt å spørre meg selv hva et barn egentlig er.
Jeg fikk nemlig tilsendt dette utdraget fra en som nettopp har lest min bok «Før de forsvinner». Det er skrevet av den norske psykologen Hedvig Montgomery, som de siste årene har blitt selve «eksperten» på barneoppdragelse i Norge.
Utdraget her er hentet fra hennes spalte Foreldrekoden, som ble publisert i Aftenposten denne uka.
Under her følger en lang tekst, men for de som ikke orker lese alt, kan jeg oppsummere helt enkelt:
Det er mitt inntrykk at Hedvig Montgomery tar feil, og at hun videreformidler noen myter om barn som jeg tror er ganske skadelige.
Her kommer litt bakgrunn for hvorfor jeg tror vi må slutte å tro at romanen «Fluenes herre» forteller noe essensielt eller sant om hvordan barn fungerer uten de voksnes kontroll, organisering eller overvåking:
«Hadde det ikke vært en god idé å skrive en historie om noen gutter på en øy, som viser hvordan de egentlig ville oppføre seg … som gutter, og ikke små helgener som de pleier å være i barnebøker?»
Omtrent slik lød spørsmålet forfatteren William Golding stilte kona si på begynnelsen av 1950-tallet. Bare noen år tidligere hadde han kommet hjem fra en krig han stadig trakk etter seg, langt inn i fredsårene. Etter at han debuterte med en kort diktsamling nesten tjue år tidligere, hadde han ennå ikke fått grepet om skrivingen.
Under andre verdenskrig hadde han tjenestegjort som soldat på et britisk krigsskip, og etter det livnærte han seg som lærer. Mens freden bredte seg over Europa, så han fra utsikten bak et kateter hvordan en ny gift la seg over kontinentet.
Lagdelingen, hatet og redselen som kom med den kalde krigen, så kort tid etter verdenskrigens slutt, vokste som gresskar innenfor kraniet hans. Han begynte å drikke. De siste årene hadde han sunket dypere ned i et grumsete mørke, hvor selvmedlidenhet og selvforakt løste seg opp i alkohol, for til slutt å blande seg til en mørk og pessimistisk personlighet. Det var åpenbart at han ønsket noe annet, noe mer. Kanskje var det derfor kona hans gjorde som så mange ektefeller før og etter henne har gjort, hun oppmuntret mannen sin.
Det betyr ikke at konas oppmuntring ikke var ektefølt.
Jo, det var en god idé, å skrive en moderne variant av den tradisjonelle øde øy-fortellingen. Det britiske bokmarkedet hadde lenge vært fullt av slike godlynte beretninger, hvor en gruppe eller et enkeltmenneske nådde bredden av et tropisk paradis, og vi som lesere kan glede oss over hvordan de må klare seg selv, fri fra samfunnets begrensninger og rekken av hverdager.
Ingen av dem kunne vite at den ideen Golding hadde, som skulle bli til romanen «Fluenes herre», skulle komme til å prege vår oppfatning av barn og deres sanne natur, de neste sytti årene.
Jakten på Beistet
I romanen havner en gruppe britiske barn på en øde øy, etter at flyet deres har havarert. Øya er rik på både mat og vann, de kan bygge små hytter, og får også et bål opp å gå. Men ganske raskt melder problemene seg. Etter en uenighet om hvem som er den rettmessige lederen av flokken, deler de seg i to grupper.
Rivaliseringen mellom barna begynner med små uenigheter, men blir snart voldelig, og barna glir inn i en stadig mørkere brutalitet. I stedet for å samarbeide og hjelpe hverandre, kjemper de om makt og dominans, og ikke minst om tolkingen av det innbilte beistet som ifølge de mindre barna gjemmer seg i jungelen.
Den litt eldre gutten Jack utnytter denne redselen, og får etter hvert vendt de fleste av barna mot den diplomatiske Ralph, som guttene har valgt til leder.
Romanen blir fremdeles lest av skolebarn og voksne, og står som eksempel på utforskningen av selve menneskets natur, og ikke minst, på hvor ondskapsfulle barn kan være om de blir overlatt til seg selv, som også var det Golding hadde satt seg fore.
Hvordan har det seg at denne romanen, skrevet av en alkoholisert, og tydelig desillusjonert krigsveteran, har blitt stående som en «sann fortelling» om menneskets, og ikke minst barnas egentlige natur? Romanen er så preget av dette negative menneskesynet at den nærmest er som et kampskrift.
Den argumenterer lidenskapelig for det som senere har blitt kalt fernissteorien, altså at det rett under vårt lag av sivilisasjon og samarbeidsvilje, ligger en brutal natur som resulterer i alles kamp mot alle. Den tynne linjen av menneskelig kultur, som holder i sjakk en blodtørstig og maktgal ambisjon i oss alle.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor «Fluenes herre» ble så populær på 1960-tallet, og hvorfor den fremdeles står, ikke bare som en litterær klassiker, men som et varsku om hvem vi mennesker egentlig er. Den kjennes sann, fordi den går til ytterpunktet i vår frykt, nemlig at vi i gitte situasjoner blir overtatt av en ondskap som vi har sett spille seg ut gjennom hele menneskets historie. Hvordan skulle vi ellers forstå krigene og voldshandlingene, om det ikke var slik at hver og en av oss bar på denne muligheten, at vi ved fravær av kontroll og overvåking ville rive hverandre i filler.
Mennesket med stor M
«Jeg har alltid skjønt nazistene», innrømmet Golding, «for jeg er akkurat slik av natur, jeg også.»
Denne selvforståelsen slår som et hjerte i «Fluenes herre». Og her er det verdt å stanse et ørlite grann. For vi mennesker er faktisk forskjellige. Går du til William Goldings biografi, er det ikke et helt ordinært menneske du møter.
Golding er både deprimert og kynisk, og nokså lite interessert i andre mennesker: «Menneskets natur, og da mener jeg ‘Mennesket’ med stor M ble viktigere for meg enn å møte faktiske mennesker.»
Ondskapen finnes
Da jeg leste «Fluenes herre» på ungdomsskolen, husker jeg at jeg også kjente på en lettelse. At barnets ondskap finnes, men at det er en kvalitet ved selve barndommen, og ikke det enkelte barnet. Kanskje var det ikke jeg som var ødelagt, kanskje hadde jeg bare vært et barn, overlatt til den ufullstendige personligheten jeg da var i besittelse av.
Overskridelsene jeg hadde vært med på som barn, hadde vært en del av min utvikling, og selv om jeg ikke kunne gjøre dem om, og rette opp den skaden jeg hadde påført andre, kunne jeg som ungdom og voksen oppføre meg annerledes.
Den nederlandske økonomen og historikeren Rutger Bregman leste også «Fluenes herre» som ung mann, og om vi skal stole på hans gjenerindring i boka «Folk flest er gode», som kom på norsk i 2020, gjorde lesningen ham nedslått allerede da. Tenk at barn kunne være så grusomme mot hverandre. Da han leste romanen igjen som voksen, fikk han lyst til å gå i rette med den, fordi den inneholdt så mye som han mente var direkte feil. Det er jo ikke slik barn opp fører seg, fastholdt han, og gjenga forskning som viste at barn tross alt har en velutviklet moralforståelse, og heller søker samarbeid og lek enn rein brutalitet.
Reaksjonene på essayet han skrev den gang, sier noe om hvor dypt den ligger, troen på at vi alle går og skjuler en sadisme og en vilje til å undertrykke og ydmyke andre. Forskningen han viste til, handlet jo om barn som levde under beskyttede for hold, hvor de var overvåket og holdt i sjakk av voksne. Folk var fremdeles overbevist om at om vi slapp barna løs, ville helvete bryte ut på jorda.
Og det er altså disse mytene den svært populære psykologen Hedvig Montgomery nå viderefører i landets største avis.
«Fluenes herre» ble refusert av flere forlagshus, og da den endelig kom ut, ble den heller ingen umiddelbar suksess. Sakte, men sikkert fant leserne likevel fram til den, og i løpet av 1960-tallet solgte den i titalls millioner eksemplarer. Den ble oversatt og utgitt på mer enn tretti språk, og må nå kalles en av de største litterære klassikerne fra 1900-tallet.
Filmatiseringen av boka, som kom i 1965, bidro også til å gjøre historien til en stående referanse for alle som ville si noe om menneskets, og barnets, egentlige natur.
Nå er det ikke vanskelig å forstå hvorfor boka ble så populær. Golding har en egen evne til å skrive fram det mørkeste i menneskets natur, og han viste hva selv barn er i stand til. Hele boka er gjennomsyret av et menneskesyn som kanskje best oppsummeres av ham selv: «Mennesket produserer elendighet slik en bie produserer honning.»
Bokas popularitet sammenfalt med den økende sivilisasjonsskepsisen som vokste fram på begynnelsen av 1960-årene. Et helt kontinent stilte spørsmål ved grusomhetene som hadde funnet sted under andre verdenskrig, og Goldings roman leverte et av de mest slitesterke svarene på hvordan henrettelsesleirene og masseutryddingen kunne skje.
Birkenau og Auschwitz var ikke et unntak i menneskets historie, for det bor en nazist og fangevokter i oss alle. William Golding skrev ikke om barn, han skrev om de samme voksne som nesten hadde sendt hele verden inn i en storm av blod og død noen år tidligere.
Hvorfor ble likevel historien om de unge guttene til en historie om barnas ondskap? En av grunnene kan være at den gir oss voksne en følelse av at oppdragelsen, opplæringen og kontrollen vår ikke bare er god, men også nødvendig. Uten de voksnes innblanding, henfaller det ubevoktede barnet til en voldsom brutalitet.
Barns moral
I arbeidene til den norske forskeren Audun Dahl, som har sitt daglige virke ved Cornell University i New York, viser han hvordan selv små barn utøver selvstendig moralsk refleksjon og vurdering.
I et spesielt sjarmerende eksempel blir barn mellom seks og ti år spurt om å oppgi noen handlinger som de synes er moralsk gale. Barna nevner blant annet at det å dytte noen er galt, og når de blir spurt hvorfor, svarer de at det kan skade den som blir dyttet. Men hva om foreldrene gir tillatelse til at de dytter det andre barnet, spør forskerne. Nei, det er fremdeles galt, svarer barna.
Deretter spør forskerne om det er galt å spise maten sin med fingrene. Ja, dette er galt, svarer barna, men bare fordi det bryter med hva foreldrene sier. Det er ikke galt i seg selv. Og om foreldrene hadde gitt dem tillatelse til å spise med fingrene, gjorde de gjerne det.
Barn klarer altså å skille mellom moralske prinsipper, som handler om hvilken skade du påfører andre, levende mennesker, og moralske regler, som handler om etikette og konvensjoner.
Forskningen til Dahl og kollegene hans, viser altså at barn er i stand til å utvikle empati og forstå dypereliggende moralske spørsmål tidlig i livet. Det krasjer med den tidligere utbredte forestillingen om at barn er grådige bærere av arvesynden, selvopptatte vesener som må kultiveres, helst tuktes. I en slik tilnærming var foreldre og pedagogers viktigste oppgave å rettlede og forme barnet, og i mange tilfeller regelrett banke godheten inn i dem med ris og vold.
Konsensus blant dem som forsker på barn i dag er imidlertid at de er svært opptatt av moralske spørsmål, og at de gjør moralske vurderinger. Barn har evne til moralsk refleksjon. Det betyr ikke at alle barn opptrer moralsk.
Barn helt ned i tre – fireårsalderen reflekterer rundt at det å slå eller stjele er galt, nettopp fordi det bryter med noen helt grunnleggende moralske prinsipper. Det betyr jo ikke at de samme barna aldri stjeler eller slår.
Ikke alle barna i Goldings roman henfaller til ondskap og sadisme. Tvert imot er det flere blant dem som yter motstand, helt til det siste. Kanskje er det vel så spektakulært, at midt i denne flokken av unge gutter, finnes noen som insisterer på brorskap, samfunn, lover og regler.
Allerede som fireåringer har barn utviklet evnen til å svare på andres behov og redsel, de har utviklet noen tydelige moralske regler, og protesterer om disse reglene blir brutt, og de er mindre og mindre avhengig av å bruke fysisk makt mot andre. De siste årene har vi fått veldig mye ny, empirisk kunnskap om hvordan barnas moralske muskler utvikler seg.
En evig forhandling
Forestillingen jeg vokste opp med, eller som jeg kanskje tok til meg senere, fordi den lot meg gå fri, holder altså ikke. Barn er ikke naturlig gode, uskyldige og rene, de er heller ikke bærere av en eller annen dyrisk arvesyndig atferd, hvor de kun tenker på seg selv.
Barn er simpelthen også moralske vesener, og står derfor også i den vanskelige og evige forhandlingen mellom det de så gjerne vil, og det de kan ende opp med å gjøre. Og selvsagt har de ulike utgangspunkt, erfaringer og gener, som er med på å bestemme hvordan disse forhandlingene ender.
Det er ikke så rart at William Goldings essensielle påstand om mennesket har bredt om seg i populærkulturen. Når du sier at vi alle er i stand til å gjøre det grusomme, appellerer det også til et likhetsideal som står høyt i kurs blant mange av dem som aldri i sitt liv har påført andre smerte.
Fordi dette likhetsidealet uttrykker en slags felles menneskelighet, er det ironisk nok noe dypt sympatisk over å si at vi alle kan bli draps- og voldtektsmenn, under de rette (eller kanskje heller gale) betingelsene. Dette nyansefattige synet på barns og menneskers psykologi, har en pussig kulturell utholdenhet og utbredelse.
Litteraturen er full av bøker som skal overbevise leserne om at hvem som helst av dem, der de sitter trygt i sine lune sofaer, kan bli sadister og overgripere. Og at det samme gjelder barna deres. Det blir helt åpenbart medrivende og leservennlige bøker av en slik misforstått humanisme, men det lærer oss ikke så mye om verken barn eller voksne.
Makt og frihet
For Golding handlet det om makt. Når han setter sine unge gutter på en øde øy, lar han de sterkeste av guttene gå etter de svake. Og ja, barn kan være onde, og de har dårlig impulskontroll, og de kan plage hverandre og opptre brutalt for å skjule sine egne usikkerheter. Kanskje var det Goldings egen erfaring som lærer som ledet ham til å skrive fram en så mørk og trasig versjon av barns frihet.
Jeg har også lang erfaring som fotballtrener for et lag som jeg har fulgt fra 7–8 årsalderen. Og jeg opplever det nesten som bemerkelsesverdig hvor omsorgsfulle, hjelpsomme og greie de unge guttene er med hverandre.
Om noen skader seg, stanser spillet, og de vil ikke fortsette før de vet at den skadede har fått hjelp, eller er kommet seg på beina. De trøster om noen blir lei seg, eller gjør en dum feil. Flere ganger i uka møtes de også på egen hånd, og de organiserer kampene og treningene selv.
Budskapet i «Fluenes herre» er at barn overlatt til seg selv – uten oppdragerens eller institusjonens kontroll – henfaller til ondskap, til utfrysing og antisosial atferd, til vold, til og med drap, simpelthen fordi de ikke har utviklet sin empati i tilstrekkelig grad. Det er ingen allmenngyldig fortelling om barnet eller mennesket.
Ja, noen av oss har gjort grusomme ting i vår barndom. Mesteparten av tida var det likevel ikke denne lagdelingen og ydmykelsen vi holdt på med. I min egen oppvekst nærmest bodde vi på den lokale fotballøkka. Hver ettermiddag løp vi opp dit, gjennom hele våren, sommeren og langt utpå høsten.
Her var vi et samfunn av unge gutter og jenter, og ja, det hendte at vi kranglet og ble uenige, men de fleste av disse problemene ble løst der på banen. Det verste du kunne gjøre som barn, var å løpe hjem til foreldrene dine og klage. Først da den voksne kom og gjorde en vurdering av hva som hadde skjedd, og den følelsen av urettferdighet eller innblanding fikk spre seg, ble fellesskapet og vennskapet løst opp.
«Fluenes herre» fortjener ikke å bli stående som en beretning om barnets egentlige natur. I alle fall ikke om vi tror at barns ondskap er noe som pipler fram i de øyeblikkene hvor foreldrene, pedagogene eller de voksnes kontroll glipper. Det er det som kanskje er det mest forstyrrende med «Fluenes herre»; at det skal være fraværet av kontroll som slipper uhyrene løs.
Den sanne historien
I det som høres ut som en utsøkt tilfeldighet, la seks unge gutter en hemmelig plan på begynnelsen av 1960-tallet. De gikk sammen på den kristne kostskolen St. Andrews i Nuku'alofa, hovedstaden i øystaten Tonga i det sørlige Stillehavet. Guttene, hvor den eldste var seksten og den yngste tretten, hadde også det til felles at de var lei av å sitte på skolen og pugge. Slik kom ideen om å oppleve mer av ver den. Og for oss som bor på en øy, innebærer det å forsøke å krysse havet. Guttene ville til Fiji, en øygruppe som lå tusen kilometer unna, eller kanskje til og med til New Zea land. Og i 1962, bare året før «Fluenes herre» fikk sin kino premiere, la de ut på en ulovlig seilas. «Mange andre barn på skolen visste om det», fortalte en av guttene senere til forfatteren Rutger Bregman, «men de trodde vi tullet.»
De pakket med seg et par sekker med bananer, noen kokosnøtter og et stormkjøkken, tyvlånte en seilbåt og satte kursen utover. Ingen av dem var erfarne seilere, og de hadde heller ikke brakt med seg kart eller kompass. Det begynte så lovende, vinden var mild og været var godt, men da kvelden kom, sovnet guttene, og midt på natten våknet de opp av at seilbåten hadde gått på grunn. Roret ble brukket, seilet flerret opp, og guttene befant seg drivende rundt på det store havet, uten vann, uten mat. I åtte dager måtte de overleve på det de klarte å fiske, og det regnvannet de klarte å samle i kokosnøttskall.
Til slutt drev strømmen og vinden dem til øya Ata. Her levde de seks guttene alene i femten måneder. Øya, som ikke er stort mer enn en bratt steinmasse i det enorme havet, var ikke rik på mat og vann, slik som i Goldings fortelling, men et kloss på ubeboelig sted. Likevel klarte de unge guttene å livnære seg. De samarbeidet om å dyrke mat, de fikk liv i et bål som de holdt levende, og de løste konfliktene som oppsto mellom dem, uten å henfalle til brutalitet eller barbari
Barna ble enige om å arbeide sammen to og to, og satte opp et stramt tidsskjema. To jobbet i kjøkkenhagen, to lagde mat og to holdt utkikk. Noen ganger kranglet de, men når det skjedde, gikk de bare hver til sitt en stund. Den ene til den ene sida av øya, den andre til den andre sida, til de fikk kjølt seg ned. «Etter cirka fire timer lot vi de som kranglet, møte hverandre», fortalte en av guttene senere. «‘Greit, og så sier dere unnskyld’, sa vi da. Og på den måten fortsatte vi å være venner.»
Historien om de seks kostskoleguttene fra Tonga er bare én historie. Men i motsetning til «Fluenes herre» er den virkelig, og skal vi tro den forskningen som faktisk finnes om barns og ungdoms atferd, er den nok også mer betegnende for hvordan en slik situasjon kunne ha utspilt seg.