Et godt arbeidsmiljø krever at ansatte som jobber sammen evner å løfte blikket fra egen navle til andre. At vi forstår at vi er ansatt sammen med flere som kan være med å gjøre oss bedre, og som vi kan være med å løfte og styrke. Dessuten kan innovasjon lettere finne sted når vi møtes og deler, enn når vi sitter alene. Men det er klart det koster litt å tenke på andre enn seg selv. Og ikke alle har oppdaget hvor mye det faktisk kan gi.

På en opplæring i menneskemøtekompetanse jeg har for kollegaer for tida, fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse i møte med en ansatt jeg er gammel nok til å være mora til.

Hun kastet seg inn i temaene i opplæringen. Så med nye blikk.

Vi seniorer tok imot.

Og hun hentet begeistret ut av våre erfaringer.

Vi ble ikke imponert over hverandre eller skrøt av hverandres prestasjoner. Vi delte, ble berørt, inspirert og ønsket å forstå hverandres faginnspill i beste mening og løftet hverandre. Sammen ble vi til noe nytt og bedre.

Det ble så inspirerende. Et praksisfellesskap som verdsatte forskjeller og alle kjente det bidro med sitt beste – fordi vi åpnet for det.

Å se og løfte hverandre og prøve å forstå den andres bidrag, er noe helt annet enn å vurdere hverandre. Vi blir synligere for hverandre når vi deler likeverdig.

Tenk på alt vi går glipp av om vi tror vi har funnet den beste måten å gjøre alt på. Om vi kapper hodet av nye ideer fordi de kommer fra noen som er tjue år yngre enn oss. Eller tilhører en annen fagtradisjon.

Jippi, tenkte jeg. Så utrolig motiverende å oppleve hvordan du tar imot det jeg kommer med og tilfører det nye dimensjoner med forslagene dine. Ida på noen og tretti år: Takk for en meningsfull, inspirerende og motiverende dag på jobb. Vi kjente at VI-et ble styrket på jobb denne dagen!

Men det er ikke alltid enkelt å få ansatte med på verdiarbeid og kulturarbeid. Kanskje nettopp fordi vi ikke har oppdaget gullet i å skape en delekultur. Vi skriver i dokumenter at vi skal samhandle, samskape og være innovative, men forutsetningen for det, er faktisk at vi kommer sammen. Før samskapingen kommer samværet. Det varierer fra yrke til yrke, men de som er en del av en arbeidskultur er jo langt fra sammen hele tida på jobb. Det meste av fordypning og skriving og forberedelser i kunnskaps- og kompetansemiljøer, for eksempel, gjør vi alene.

Noen tror ansvar for god arbeidskultur er et valgfritt merarbeid de kan koble seg fra. Jeg har ikke møtt en leder som tenker kulturen ikke har noe å si. Men det kan være lett å slippe unna med ulike begrunnelser.

«La meg få gjøre jobben min i fred. Ikke forstyrr.» Sier enkelte.

Jobben min. Hva om jobben din også innebærer at du bidrar til at andre løfter vingene og finner sin plass, får dele sin kompetanse og sin kunnskap? Det behøver ikke å ta så mye lengre tid å møte andre med anerkjennelse enn å møte dem uinteressert.

Jobben vår når vi er ansatt et sted – er også å bidra til at arbeidskulturen ikke blir giftig, at den blir en bærende kraft. At vi lever ut verdiene arbeidsplassen har bestemt å leve ut i sitt samfunnsoppdrag.

Noen sier: «Jeg er så travel. Hvorfor skal vi bruke tid på andre når jeg har mer enn nok jeg kan bruke tida på selv?»

Det forundrer meg om moderne ledere uttrykker: Du skal kun tenke på dine oppgaver, sette deg mest mulig på kontoret for deg selv og gjøre bare det som står i din arbeidsplan.

Gode ledere uttrykker: Kulturen er bærekraften i en organisasjon. Verdiene er kompasset. Ansatte ønsker autentisert. Men autentisiteten tråkker aldri på andre. Den gir deg rom til å løfte vingene og du har samtidig ansvar for at andre får gjøre det samme.

Autentisitet betyr ikke at du skal gjøre alt sånn det passer deg. Og om det som passer deg, gjør at andre krymper eller ikke får det bra – har det ingenting med autentisitet å gjøre. Den gir ingen rett til å trekke seg fra felles ansvar for arbeidskultur. Noen arbeidskulturer sliter med å akseptere og tåle forskjeller både i væremåter og måter å utføre arbeidet på. En høyere ambisjon for gode kulturer er å VERDSETTE disse forskjellene.

For seniorer kan det være fristende å bifalle dem som tenker og handler og mener som oss selv. Men det gir ikke vekst og spillerom i en kultur om ikke de som har vært lenge på en arbeidsplass åpner opp for nye krefter, nye tanker, ideer og måter å gjøre noe på. Brytninger og friksjon gir framdrift.

Det begynner med gjensidig respekt. Respekt for dem som har erfaringer.

Men også vaner og mønstre kan være dårlige og trenger fornyelse.

Det er ikke det samme som kvalitet at en har vært i en jobb lenge.

Men om yngre og nytilsatte blir møtt med interesse og anerkjennelse, får vi tilført arbeidet nye blikk. Og de yngre kan på samme måte være interessert i å hente fra seniorenes erfaringer. Det er fantastisk når en kan samles med ulike erfaringer, ulik kunnskap og i ulike aldre og dele for økt kvalitet i et felles prosjekt.

Andre sier: «Jeg har hørt det før, vært med på det før. Det skjer ikke noe nytt under sola.»

Det finnes engasjerte 80-åringer. Det finnes mennesker som aldri slutter å tørste etter å lære noe nytt, se ting fra ulike ståsteder. Det kan være givende og spennende å dele med andre.

Jeg opplever det stadig denne gleden og arbeidsgleden over å lære av studenter, lære av kollegaer i ulike aldre og lære av kunnskapsrike mennesker som også har ervervet seg en klokskap. Når det går opp for oss at det ikke handler om MEG på arbeidsplassen, men VI – da kan vi glede oss stort over at noen andre enn oss selv er geniale – fordi de gjør viet som vi er en del av BEDRE.