De vil skrive om den gangen tribunene var glisne, banene gjørmete og interessen så-som-så.De vil skrive om den gangen det ble trendy å følge norsk fotball, der nærmest samtlige arbeidere, siviløkonomer, sykepleiere og C-kjendiser «fant» sitt lokale lag og stilte opp i klubbens farger.
De vil skrive om fotballen som etter hvert ble så sikker på sin egen fortreffelighet at den solgte seg til en TV-avtale, som spredte kampene rundt i kalenderen på bekostning av de som ville møte fram på stadion. De vil skrive om hvordan fotballen gjorde seg så kostbar at fundamentet ikke orket å følge etter.
Og de vil skrive om hvordan alt tok en helt nødvendig vending, som gjorde at folk og klubb igjen fant hverandre.
Hvem er vi egentlig?
Vi, som i Supporteralliansen, er supporterne. Kjøpsutløser nummer én. I undersøkelser som spør hvorfor folk velger å gå på stadion for å se fotballkamp i Norge, er førsteplassen ubestridt; stemningen.
Stemningen skapes av supporterne. Men for at supporterne skal skape denne stemningen, må de føle personlig involvering i klubben sin, og oppleve at det blir lagt til rette for dem – hjemme og borte.For uansett hvor sterk vår kjærlighet er, har vi også andre ufravikelige ting kalenderen vil fylles med. Vi gjør så godt vi kan for å få dette til å gå opp, men hvis man blir fintet ut mange nok ganger blir man sint og lei.
Man blir sint på, og lei av, de som finter oss ut. Fotballen, som løp etter pengene og glemte sine nærmeste.
Blir vi lei, forvitrer interessen. Da kan det bli en supporter mindre på stadion. En stemme mindre til å smitte entusiasme. En stemme mindre til å skape stemningen. Og uten denne stemningen, forvitrer grunnlaget til norsk fotball. Da mister vi kjøpsutløser nummer én. Og da er det ikke noe å selge til TV-selskapene.
Skal man se på det med blårussbriller, er fotballen i Norge noe rundt 30 % av befolkningen vil ha. Det er mer enn noen annen forbruksvare.
Med en kundegruppe som har sterke meninger og mange tilbakemeldinger om hva de vil ha. Ingen annen næringsvirksomhet kan drømme om å ha et slikt kundesegment.
Det gjør også at noen kan oppleve oss som krever en del som slitsomme. Det er nok enklere å forholde seg til kunder enn supportere. Kunder som går i det stille om de ikke er fornøyde, fremfor supportere som sparker inn døra på klubbhuset når de er misfornøyde.
Hva har vi i dag?
I dag har vi som utgangspunkt seks kamptidspunkter. Fredag 19:00, lørdag 15:30, lørdag 18:00, søndag 15:30, søndag 18:00, søndag 20:00. I praksis blir det mange flere, med forskjøvede runder som følge av tettpakket sesong, cupen og mer eller mindre uforutsette hendelser.
Da Supporteralliansen satte opp terminlista i fjor og skulle markere de ulike tidspunktene med hver sin farge, gikk vi tom for farger. Folk får ikke lenger et konkret svar når de spør andre om de skal på kamp i helgen. De får et oppfølgingsspørsmål.«Når er det?»
Vålerenga har én kamp søndag kl. 18:00 i løpet av de første 9 serierundene. Start spiller alle kampene på ulike tidspunkter. Tradisjonen med fotball søndag kl. 18:00 er knust.
Vi er enige om at dette ikke funker.
Og her har «vi» gått over til å omfavne mer enn bare supporterne. «Vi» består nå av Brann, Lillestrøm, Vålerenga, Haugesund, Stabæk, Start, Strømsgodset, Sarpsborg 08 og syv andre fotballklubber. «Vi» består nå av Bataljonen, Klanen, Kanarifansen, Kjernen, Maakeberget, Vikinghordene, og 26 andre supportergrupper – og 25 alternative grupperinger med til sammen over 22 000 organiserte supportere.
Det som fra nå av omtales som «vi», har stilt seg sammen bak kampanjen som skal gjenoppbygge fotballtradisjonen.
Og vi er enige om at dette kan funke.
161. 3 kamptidspunkter. 1 kamp lørdag, 6 kamper i hovedrunden søndag 18:00, og 1 hovedkamp søndag. Bare slik kan vi gjenvinne tradisjonen der vi etter ventetid med sommerfugler i magen stimer i samme retning, gjennom småveier, gater og over torg på vei til stadion.
Fordi vi alle visste at i dag, I DAG, skal det spilles fotballkamp.
Det vil fortsatt være runder som forskyves, og så lenge vi har 16 lag og en lengde på sesongen slik vi har i dag, vil det måtte spilles midtukekamper. Men med 161 som utgangspunkt vil det bli betydelig færre flyttinger, og betydelig større forutsigbarhet for hovedrunden.
Og får du flyttet kampen ut av runden som hovedkamp, er det jo toppkamp.
Hva er norsk fotball?
Norsk fotballs grad av suksess avhenger av hvem man spør. Noen synes norske spillereksporter til utlandet er et tegn på suksess. Andre peker på at et norsk lag gjør det bra i europeiske mesterskap. Andre peker igjen på at det er landslagets resultater som avgjør hvor gode vi er.
Fra et supporterståsted måles norsk fotballs grad av suksess i fulle tribuner. Hvor gode vi er til å engasjere og trekke interesse der vi er. På et fullsatt Marienlyst i lokaloppgjør mot Vålerenga er det få som tenker på hvor bra det ville vært om Molde gjorde det bra i Champions League. Antakelig tenker de færreste på Aker Stadion på Godset.
Hjertet i norsk fotball ligger i klubbene, ikke i ligaen. Norsk fotball som et helhetlig produkt, slik det til tider omtales, finnes egentlig ikke.
Klubbene i Norge har sitt lokale miljø. Sine skoler, sine nærbutikker, sine handlegater, sine torg, parker, samlingsplasser og lokalaviser der de kan være tilstede. Og først og fremst; de må være tilstede og tilgjengelige på stadion. Tilgjengelige for oss som elsker dem.
Norsk fotball er stadionfotball. Det er det eneste vi kan konkurrere med for å trekke publikum som ellers vil la seg underholde andre steder. En arena med lyd, lys, stemning, lukter, inntrykk og opplevelser.
Vi har ektefølt og lokal kjærlighet, som smitter. Vi kan smitte hverandre, duellere med hverandre, og skape hverdagsfester i vårt eget nabolag.
Vi kan skape gode holdninger, rollemodeller og samhold. Om vi husker på hva som står oss nærmest når det viftes med pengesedler.
Det handler om mye penger
Medieinntekter utgjør over halvparten av norsk fotballs inntekter. Mer publikum på stadion på bekostning av medieavtalen veier ikke opp i dette regnestykket, dersom man skulle gjort et grovt overslag.
Men et ufravikelig faktum er at uten publikum på stadion forsvinner enormt mye av det store kakestykket i powerpointpresentasjonene. Så ting henger sammen, om enn ikke i et enkelt regnestykke.
Klubbene må se hvordan de selv kan være gode, samlende klubber i sitt nærmiljø. For supportere, tilskuere, frivillige og partnere (som før het sponsorer). Så kan man legge rammene for hva man er villige til å selge, og sette tæring etter næring.
Den nye medieavtalen som skal forhandles frem i løpet av de to neste årene, er ikke sammenlignbar med noe vi har hatt tidligere. Det er noe annet som skal selges, det er en annen kjøper, det er andre tider.
Å legge føringer for hva man er villig til å selge vil naturlig nok få innvirkning på prisen. Men det er naturlig å anta at det vil ha mye større innflytelse på prisen at det kun er én aktør som skal by, nå som TV Norge har stilt seg på sidelinjen etter TV 2s oppkjøp av C More.
Jeg for min del er overbevist om at TV 2 kan lage et veldig bra TV-produkt av tre kamptidspunkter, FotballXtra under hovedrunden og alle kampene i hovedrunden på hver sin TV 2 Sport/Sumo.
Det er ikke der vi bør maksimere mulig profitt, på bekostning av stadionidretten. Det må være en sunn balanse mellom stadion og TV – og bra stadionfotball vil også gi bra TV-fotball.
Og når historien skal skrives.
Historiefortelleren som befinner seg noen år frem i tid har kommet frem til nåtid for oss. Det skrives om sesongen 2015, da stadig flere klubber sluttet seg til 161. Om tribuner fulle av bannere med den samme symbolbruken. Om en bred enighet om hvor kursen skal stakes ut.
Og viktigst av alt: en gryende, kollektiv entusiasme for å bygge opp det vi elsker å drive med.
Et langsiktig mål, delt av grasrot og ledere.
Og det skrives om årene som fulgte:
På hver sin spesielle plass i vårt langstrakte land gikk de. Gammel og ung, tykk og tynn. I sine respektive farger, med et hjerte innenfor stoffet som banket for deres lokale klubb. Alle hadde de kjempet på hver sin front for samme sak. Sammen hadde de gjenvunnet fotballtradisjonen. Alle andre gjøremål fant sin plass i kalenderen på hver sin side av denne ettermiddagen. Sammen beveget de seg nærmere flomlysmastene, og etterhvert skulle det kalde lyset kaste skarpe skygger blant veivende flagg, svingende skjerf og vinkende armer. Kjølig frostrøyk fra samstemte røster, som synger med den stemmen de har. For den klubben de har. For dette er oss. Dette er vår fest. Dette er VÅR fotball.