Idrettsmerkeentusiastene som aldri legger opp

Det synes uomtvistelig at det å ta idrettsmerket motvirker tidas tann og utsetter forfallet.

Publisert:

«Idrettsmerkegeneral» Jon Arvid Lie flankert av Thor Einar Hanisch (t.v.) og Jo Østvold ved innkomst sykkelprøven. Lie har 62 merker, Hanisch 40 merker og Jo Østvold jakter på statuetten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Thor Einar Hanisch

Blant idrettsfolk flest er det oftest slik at en gir seg når en har passert toppen og ikke lenger makter å nå nye høyder. Slik er det ikke med idrettsmerkeentusiastene. Å ta idrettsmerket gjør det mulig å konkurrere med seg selv og andre hele livet. Dette fordi kravene justeres hvert femte år i forhold til oppnådd alder. Å overgå seg selv fra i fjor til i år, i en eller flere øvelser som måler utholdenhet, hurtighet, styrke eller spenst, er alltid en herlig opplevelse.

Å ta idrettsmerket er å teste egen helse fra år til år. Ofte gjennom hele livet fra en er f.eks. 18. Til en engang, forhåpentlig, i en fjern framtid, må gi opp. Livets lodd er tross alt at alder og slitasje likevel til slutt krever sitt. Det synes uomtvistelig at det å ta idrettsmerket motvirker tidas tann og utsetter forfallet.

Jens Damsgaard Foto: Privat

Trofeer i fleng

Flere kristiansandere kan trekkes fram som per i dag har nådd høy alder og gjennom livet har tatt et imponerende antall merker. Fremst blant disse og fortsatt aktive i gamet, er Jon Arvid Lie og Jens Damsgaard. Nå i en alder av rundt 80, topper begge statistikken med 62 merker. Står på om enn alle trofeer så ut til å være hentet inn: Idrettsmerket i sølv etter fem år, i gull etter ni år, den flotte Idrettsmerkestatuetten etter 15 år, Kruset etter 20 år, selveste Hedersprisen etter 30 år. Deretter med diplom fra Norges idrettsforbund: 40-årsmerket, 50-årsmerket, 60-årsmerket. Og faktisk som nytt fra i år, et nesten uoppnåelig 70-årsmerke med NIF-diplom. En drøm som bare de aller heldigste blant oss idrettsmerkeentusiaster vil kunne mobilisere sin vilje og sin kropp til å peile seg inn mot.

Et ektepar fra Kristiansand som var aktive per 2019, men ikke ennå i år før krykker kastes, må berømmes: Einar Jørundland med 67 merker og Gudveig Jørundland med 62, til sammen 129! Det må vel være norsk rekord?

Ekteparet Gudveig og Einar Jørundland i aksjon på Kristiansand stadion. Foto: Kjartan Bjelland (arkivfoto fra 2018)

Gudveig og Einar Jørundland har til sammen 129 merker. Foto: Kjartan Bjelland (arkivfoto fra 2018)

Laveste alder for dem som kan nå det målet, er dermed 88 år om en startet som 18. En ekstra utfordring er da at kravene fortsatt er som for en åttiåring. Aldersrelaterte krav ved 85, 90 og 95 bør straks innføres ut fra økt levealder i befolkningen.

Felles for de fleste som idrettsmerkeentusiastene som aldri legger opp, er at vi har vært opptatt av idrett og helse hele livet. Mange er vokst opp i en tid da all skoleungdom ble utfordret til å ta merket i skoletida. Gymnastikklærere, og ofte også deres kolleger i andre fag, så betydningen og oppfordret og oppmuntret de unge. En av gymnaslektorene som gjorde det, var nettopp Jens Damsgaard, selv tidligere mangekjemper. Selv lektor på Oddernes gymnas og før det ved Mosjøen Gymnas. Han tok og tar fortsatt konsekvensen av at når en gang er begynt med å ta idrettsmerket, er det vanskelig å slutte!

Slik er det også med Jon Arvid Lie, dagens «idrettsmerkegeneral», friidrettsmann med sprint, men også løp opp til 1500 meter, og spenst som spesiale i yngre år. Å være «general» er å organisere prøvene for andre, mens en også selv står på. Prøvene foregår tre uker vår og høst på Kristiansand Stadion. Kjente kristiansandere, som har vært det før Jon Arvid Lie, er Adolf Arntsen, far til den populære UiA-musikeren Asbjørn, og Carl A. Gundersen.

Harald Flaa Foto: Thor Einar Hanisch

Gundersen lærte flere av oss den lille vippen med fingrene som gjorde det mulig å støte kula opp til meter lenger enn en med dårligere teknikk kunne ha gjort. Halvdan Berge var også en inspirator og Harald Flaa, også han aktiv på mange felter, er det i dag. Flere aktive damer er også å nevne: Turid Christensen, Torild Iveland, Greta Kåland, Ida Markussen, Else Nystrøm, Sigrun Robstad, Bjørg Stålesen, Aase og Magnhild Tønnessen. Og i kretsadministrasjonen: Randi Bjorvand og Ellen Kaurin.

Har faren som forbilde

Som assistent for Lie i arrangørarbeidet i dag er Elin Gundersen. Hun har selv etter 40 år idrettsmerkestatuetten og hedersprisen m.m. Typisk som for flere av entusiastene, er at hun hadde sin far, Audun Stray, som forbilde. Han fikk den i 1964 høytidelig overrakt i Rådhuset i Oslo av Idrettsforbundets leder med ordføreren til stede. Unge Elin var da med og husker at de satt ved samme bord som fotballegenden Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg til hans autograf sikret Elin seg autografene til skihopperen Toralf Engan, skøyteløperen Knut «Kupper’n» Johannesen, langrennsløperen Magnar Lundemo m.fl.

Elin Gundersen med far Auduns statuett. Foto: Thor Einar Hanisch

Da Elin selv fikk statuetten overrakt av Lederen av Vest- Agder Idrettskrets, var det stor lokal stas med middag på Ernst Hotell, og med «alle» som hadde noe med idrett å gjøre i byen til stede. Den dag i dag akter hun sin far Auduns og egen statuett høyt ved alltid å la dem stå fremme på hedersplassen i familiens bolig på Gimlevang. Hun synes forresten at den statuetten kvinner får, er enklere og mindre dominerende enn den menn får. Det kan nok mange være enige med henne i. Det eneste hun som liten jente hadde imot den mannlige, var at hun syntes den trengte påkledning. Hun fikk derfor sin søster til å sy fløyelsbukser til den!

Elin Gundersen etter innkomst sykkelprøven Foto: Thor Einar Hanisch

Tidligere var det også en statuettklubb i byen. Var en medlem av en statuettklubb, kunne en assistere idrettsmerkearrangørene med tidtaking og annet under idrettsmerkeprøvene. Det var gjevt. På landsbasis tok om lag 50000 idrettsmerket i 1977. I 2017 om lag 5000. Ved årsskiftet vil antallet for 2020 være klart. Det fryktes at tallet er falt dramatisk. Det er vemodig å tenke på at så mange flere ville hatt stor glede av å ha idrettsmerket å trene for. Altfor mange hopper ut av eller blir valgt bort av konkurranseidretten og resignerer. Uten å se den åpenbare muligheten som idrettsmerket er. Også mange som tester sin utholdenhet ved å løpe eller gå Terrengkarusellen eller svømme, gå turer, eller spille ballspill, kan hanke inn idrettsmerket som en bonus.

Tilnærmet skandale!

Bare ved å ta en kveld på stadion for å løpe 60 meteren, spurtsykle banen rundt, hoppe lengde eller høyde, støte kule eller kaste ball. Nå under pandemien gjelder det mer enn før for alle ikke å henfalle til passivitet. For folkehelsens skyld bør regjeringen, konkurranseidretten, skolen og forsvaret se på saken. Det er en tilnærmet skandale at Norge i seinere år har satset så lite på det å ta idrettsmerket. En kan lure på hvem som har skylden.

Kan det være den organiserte idretten som bare tenker egen konkurranseidrett? Kan det være militæret som i 2008 tok vekk retten til at idrettsmerket kunne festes på uniformen, på linje med marsjmerket, skyttermerket mv.? Eller har skolene skylden med for ensidig fokusering på de teoretiske skolefagene? I sum, er det ikke nå på høy tid at myndighetene ser sitt ansvar, legger til rette og tar tak slik at våre skiftende regjeringers forsømmelser snarest rettes opp.

Skrevet av Thor Einar Hanisch, Rådsmedlem Agder Fylkeseldreråd, 12 år som leder av UiAs Bedriftsidrettslag og 10-årsjubilant for Hedersprisen

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Agder Idrettskrets
  2. Knut «Kupper’n» Johannesen
  3. Terrengkarusellen