Treningen har hjulpet meg gjennom alkoholisme, storrøyking, overvekt, depresjon og hjerneslag

Jeg er blitt 70 år. Jeg har levd med kols i 30 år. Men gud hvor takknemlig jeg er for livet jeg lever. For at jeg fremdeles kan løpe mila på rundt timen. For at jeg føler meg for sprek til å se meg selv som pensjonist. For at jeg om 15 dager kan feire min 31-årsdag som tørr alkoholiker. For livet jeg får leve.

På livet løs

I 1992 fikk jeg beskjed fra en av legene på sykehuset i Kristiansand, hvor jeg var innlagt for å få operert bort en prolaps i ryggen. Etter operasjonen fikk jeg lungebetennelse med feber opp til 42 grader. Vel. Jeg kom levende fra det. Men:

På vei inn på sykehusets røykerom, sto den ene legen og ventet på meg. Beskjeden var entydig: «Du må stumpe røyken for godt. Lungene dine er sterkt skadet. Prøver viser tegn til emfysem.» Noe som et par år seinere ble omgjort til diagnosen kols, kronisk obstruktiv lungesykdom.

På tross av at en yngre bror av meg ble innlagt på samme sykehus dagen etter at jeg ble skrevet ut, med langtkommende kreft i skjelett og lunger, fortsatte jeg med å røyke, Først ett år etter min brors død, stumpet jeg røyken.

Mine gutteår som sjømann

Som gammel sjømann, eller heller sjøgutt: Jeg var ikke gamle karen verken da jeg gikk om bord i min første båt og knappe 28 år da jeg gikk i land for godt. Men nok om det. Grunnen til at jeg drar inn min tid til sjøs i denne fortellingen, er for å vise alvoret i min livsstil:

Jeg ble sendt til lege i Port Walcott, Australia på grunn av at jeg spydde blod. Legen spurte meg hvor mye jeg røykte og om hvor mye alkohol jeg drakk om dagen.

– Ei flaske vodka og ei halv kasse pils. Jeg røyker tre-fire pakker Pall Mall, svarte jeg.

– Du kommer ikke til å oppleve din 30-års dag, var legens dystre svar.

Redningen

Jeg overlevde både min 30-årsdag og mer til, selv om jeg fortsatte min livsstil. Et par måneder etter at jeg hadde fylt 39 år, satt jeg på soverommet med halvfull flaske vodka og skalv av abstinenser. Kona mi tok med seg våre to små døtre en tur til byen. Hun ville gi meg ro til å komme meg igjen.

Selv da flaska var tom, red abstinensene meg noe grusomt. Jeg kom på at jeg hadde besøkt en kompis som hadde lagt seg inn ved A-klinikken et par år tidligere. Kanskje jeg skulle gjøre det samme? Jeg ringte, og fikk spørsmål om jeg hadde behov for å komme på «rusa». Jeg takket nei. Vi avtalte av jeg skulle komme over en dag til samtale. Det gjorde jeg.

Jeg hadde en sprekk i slutten av februar 1990. De hadde lovet meg plass inne i basis-behandlinga i mai måned. 2. mars 1990 tok jeg mine siste tre lange pils. Siden den gang har jeg ikke smakt én dråpe alkohol.

Motivasjon til røykestopp

Et par år seinere fikk jeg hospiteringsplass i Byredaksjonen i Fædrelandsvennen. Her møtte jeg hederskarene Harry Stokkenes og Frits Kjølsrud. Jeg var snarlært og sammen klarte vi å fylle sidene vi hadde til rådighet med spennende stoff. Jeg husker Harry sa til meg: Du er det eneste mennesket jeg har observert som ser ut som du er født med røyken mellom fingrene.

Den gang lovet jeg meg selv at jeg skulle stumpe røyken om tre måneder. Jeg trengte først å motivere meg. Jeg begynte jeg å gå fra Eventyrveien på Tinnheia til byen, framfor å ta bussen. Etter de tre månedene, hvor jeg hadde tenkt og snakket dritt om nikotinen hver gang jeg tente meg en røyk, la jeg merke til aske og tobakk mellom tastene på tastaturet. 3. november 1993 sto jeg opp klokka seks om morgenen og satt og nirøykte fram til klokka slo åtte. Så var det slutt.

Nå begynte treningen for alvor. Hospiteringstida min i avisen var over, og jeg etablerte meg som frilansjournalist, med kontor i Kirkegata. Jeg fortsatte å gå. Snart begynte jeg å løpe til jobben og gå hjem. Etter et par måneder løp jeg én time før jobb og en time etter. Jeg veide 112 kilo da jeg begynte, men de kiloene raste av meg. I dag veier jeg 84 kilo, og min idealvekt er rundt 80.

Håp for de fleste

Kols er som tidligere beskrevet en kronisk, obstruktiv lungesykdom. Fastlegen min har beskrevet sykdommen på følgende måte: Se for deg en ballong som blir blåst opp og sluppet lufta ut av flere ganger. Resultatet blir at den øverste delen mister sin elastisitet og blir helt ubrukelig, men den nederste delen vil vare, til den sprekker. Det jeg sannsynligvis har klart, er å stoppe nedbrytingen ved å utvide restlungene dine, takka være all treningen.

På målingene jeg har tatt sammen med fastlegen, viser det seg at jeg til tider har vært nede i 62 prosent av lungekapasitet. Som regel ligger jeg og vipper på 70 prosent. Den ene målingen viste nær 80 prosent. Det kommer an på hvor mye jeg klarer å utvide de virksomme lungene.

– Du blir aldri noen sprinter, men du holder deg godt på langløp, smilte fastlegen.

Disiplin

Tre måneder etter at jeg stumpet røyken løp jeg min første Oslo halvmaraton. Året etter meldte jeg meg på Nord-Vest maraton, som gikk fra fugleøynene Runde på Sunnmøre, over to broer hvor endte vi opp i Ulsteinvik. Men da var vi bare litt over halvveis, Med sju kilometer med en sju grader stigning begynte ferden mot Hareid. Jeg var vel mer eller mindre halvdød da vi kom fram. Noe over fire timer brukte jeg på løpet.

Vel hjemme fortsatte jeg å løpe. Jeg hadde etter hvert blitt totalt hekta, og jeg hadde disiplin. En dag etter en tur som jeg pleide å avslutte med å ta trappene opp på Dueknippen, mente jeg å kjenne et par regndråper. Farsken også, tenkte jeg. Jeg dropper trappene denne dagen og avslutter nå. Jeg så gjorde. Løp hjem, tok meg en god dusj, for deretter å legge meg på sofaen i stua. Men jeg klarte ikke å slappe av. Tanken på at jeg juksa ved å lure meg unna trappene, gnagde meg så mye at jeg ikke så annen råd enn å ta på meg de svette treningstøyet igjen. Løpe opp til Dueknippen, ta trappene for så igjen løpe hjem ta meg en ny velfortjent dusj.

Seinere innså jeg hvor nødvendig det var å irettesette meg selv. I mine aktive alkoholikerdager, jukset jeg hver eneste dag. Jeg fant snarveier og løy for det meste. Skulle jeg klare å snu, måtte jeg fullføre hver eneste gang, så sant det ikke gikk på helsa løs.

Jeg hadde behov for å ha struktur på det jeg gjorde. Hos oppdragsgiverne, Norsk Ukeblad, Hjemmet, eller de maritime redaksjonene jeg fikk oppdrag fra, skrøt de alltid over hvor ordnet og ryddige manusene mine var (det var før internett og måtte leveres via post). Jeg som bare et par år tidligere ikke engang klarte å holde orden på mitt eget liv.

Sorgen holdt på å knekke meg

Hver søndag løp jeg til Søgne og tilbake, men jeg påla meg å løpe rundt hele Tinnheia både på vei til Søgne og den samme runden hjem igjen. Jeg varierte enkelte ganger med å løpe til Flekkerøy, gjennom tunnelen, rundt den første rundkjøringen så tilbake igjen. Seks ganger løp jeg til Mandal og tok bussen hjem igjen.

Jeg gikk imidlertid personlig konkurs i denne perioden. Det skyldtes at jeg mistet det økonomiske grunnlaget mitt da jeg kom på kant med redaktøren i fagavisen Fiskaren, hvor jeg i flere år hadde vært stringer fra Rogaland til svenskegrensa. Samtidig døde min eldste bror, 50 år gammel, også han av kreft. Min mor døde like etter, 70 år gammel. Konkursen og dødsfallene til mine nærmeste satte meg helt ut. Jeg var jo blitt vant til sykdom og død i familien. I tillegg til at min yngre bror døde i 1993 av kreft, 34 år gammel, holdt min eneste søster på å dø fra oss da hun ble liggende alene hjemme med en svulst på hjernen. I samme periode døde også min far, 74 år gammel.

I samme periode holdt min datter, Natalia, på å omkomme i snøhula de hadde bygd seg i Eventyrveien i 1994. Brøytebilen kom og tømte et nytt lass med snø i haugen. Dette gikk som ved et under bra.

Gode ord til rett tid

Samboeren og jeg brøt med hverandre i denne perioden. Det eneste jeg hadde igjen var treningen.

Jeg husker ennå da jeg traff på psykologen fra tiden min på A-klinikken, under en av løpeturene til Mosby og tilbake på Sødals-siden. Han sto med sykkelen sin og ventet på grønt lys ved lyskrysset – før vi kommer til Lundsbrua. Vi ble stående og prate, hvor jeg tømte meg fullstendig for alt som hadde gått galt.

– Nå har jeg mistet alt jeg har bygd opp i løpet av mine ti år som nykter alkoholiker. Hjemmet mitt er tapt, familien, mor og bror er døde, klagde jeg min nød.

Men han svarte:

– Du har ikke mistet alt. Du har det viktigste, deg selv og dine mektige ressurser.

Jeg er denne mannen evig takknemlig! Han sa akkurat de ordene jeg hadde behov for å høre.

Telefonen begynte å ringe igjen

Etter hvert traff jeg henne som i dag er min kone. Hun og jeg flyttet til Mosby, hvor jeg leide en leilighet. Jeg hadde begynt å trene på Nautilus (i kjelleren på den gamle svømmehallen).

Dette var i år 2000, og telefonen hadde for lengst begynt å ringe igjen. Nye og gamle oppdragsgivere kom med forespørsler om jeg ville påta meg den ene jobben etter den andre. De jeg måtte si nei til, henviste jeg til andre frilansere.

All løpinga på asfalt har selvfølgelig tatt på hoftene mine. Derfor løper jeg mest i Baneheia i dag. Her blir ikke løpestegene så statiske som på asfalt, på grunn av det varierte underlaget. Dette har lindret skadene i hoftene så pass mye at jeg nok vil holde ut noen år til.

Hjerneslag

For 11 år siden ble kona mi hardt ramma av hjerneslag. Hun er min store inspirasjon. Til tross for sine handikap, droppfot og helt lam høyre hånd i tillegg til hard afasi, er smilet og humøret like varmt, og hun gir seg aldri med å trene seg opp.

For fire år siden ble også jeg rammet av det samme. Kona mi var på opptrening på Kløvertun etter et fall hvor hun brakk lårhalsen, og jeg hadde lovet å komme med noen saker hun trengte. Det var lørdag og jeg våknet klokka sju. Jeg skulle slenge beina over sengekanten og komme meg opp, men oppdaget at den høyre foten ikke virket. Da jeg skulle hjelpe til med høyre hånd, var den også lam. Jeg skjønte fort at nå var også jeg rammet av hjerneslag.

Jeg fikk ringt 113, og de skulle komme med en gang. Men det varte og rakk. Jeg kjente at jeg begynte å få førligheten tilbake både i bein og arm, sto opp og kledde på meg. Jeg gikk ut for finne dem. Og ganske riktig: De sto og lette etter navnet ved feil oppgang. Jeg sa som sant var at det nok var et kraftig drypp som hadde rammet meg, men om de hadde noe blodfortynnende jeg kunne få, så trengte jeg ikke bli med dem. Jeg skulle jo på jobb for å distribuere Klar til selgerne. De mente det var best om jeg ble meg opp på sykehuset til en sjekk.

Vel, jeg ble innlagt. Natt til mandag fant en annen pasient meg liggende utenfor toalettet. Jeg kom til meg selv da de holdt å klargjøre helikopteret for å ta meg med til Rikshospitalet. Her ble jeg liggende i 14 dager, deretter flyttet tilbake til Kristiansand for å vente på at Riksen kunne operere meg.

Depresjon

Det har gått bra meg. Jeg er litt skjev i ansiktet, og også jeg har fått et snev av afasi. Den første tiden var tung. Jeg ramlet inn i en tung depresjon som jeg ikke så noen vei ut av. Legen på Kongsgård mente jeg burde begynne med lykkepiller, noe jeg blånektet. Jeg trodde mer på å trene, løpe, padle kajakk eller sykle. Ja, alt som kan trigge fram endorfiner og dopamin. Kroppens naturlige smertestillende, beroligende og rusgivende stoffer.

Jeg hadde jo erfaringer fra trening fra den gang, så hvorfor ikke prøve det igjen? I samråd med min kone kom jeg fram til at jeg minst skulle løpe minst fem kilometer hver eneste dag på tredemølla vi har stående i stua. Og allerede etter en uke, sier kona til meg: Så godt det er å se deg smile igjen.

Jeg fortsatte å løpe på tredemølla, hver dag i to år. Nå løper jeg helst ute, i Baneheia. Tredemølla blir for statisk. Den brukes nå kun når været er ufyselig. I dag kaller jeg meg endorfinjunkie.

Jeg råder alle med psykiske-, rus- og andre helseproblemer å begynne med trening. Det er ikke nødvendig å dra det så ekstremt som det jeg har gjort. Men en timer gåtur tre ganger i uka, pluss litt gymnastikk vil bidra til at du slipper å bli avhengig av piller.

Det har i alle fall hjulpet meg.

Etablerte gatemagasinet

I 2006 starte jeg Gatemagasinet Klar, under paraplyen til Stiftelsen Klar, som jeg etablerte i 2002. De fleste i byen har blitt kjent med noen av alle de Klar-selgerne som har fått et bedre liv på grunn av jobben. Nå ser jeg i grunnen jobben for gjort. Den selgergruppa av rusavhengige som var med fra 2006 og framover, har gått lei, eller mange er døde. Bymisjonen vil imidlertid forsøke å komme med et nytt magasin som skal erstatte Klar. Jeg ønsker dem lykke til.

De 18 årene siden jeg etablerte Stiftelsen Klar og seinere gatemagasinet Klar, har vært noen av de mest meningsfulle i mitt liv. Derfor er jeg evig takknemlig for det livet jeg har levd, og ikke minst for livet jeg får lov til å leve.