Siden forrige gang jeg skrev et innlegg i Lokalsporten, har det skjedd utrolig mye. Før påska jobbet jeg knallhardt med studiene i håp om å bli ferdig med to innleveringer som hadde frist rett etter ferien. På den måten kunne jeg fokusere på trening og jobb når jeg kom hjem. Jeg ble nesten ferdig og påsken kunne bli brukt til det jeg mener den skal brukes til; gå milevis og timevis på ski i fjellet. Store deler av de tre ukene med ferie ble brukt til nettopp det. Mesteparten ble tilbrakt på Hovden hvor jeg fikk dunket mange mil på ski.
Deretter ventet åtte uker med den hardeste eksamensperioden i mitt liv! 2. året som kiropraktorstudent regnes som det tøffeste året teoretisk. Dette er mye fordi jeg tar tre studieår på to år og dermed blir det mye pensum som må fortæres. Jeg tilbrakte 14-16 timer av dagen på studier og jeg var heldig hvis jeg klarte å skvise inn en kort økt mellom alle pensumsidene som måtte pugges. Når jeg ser tilbake på det, var dette en helt håpløs forberedelse til Norseman. På den andre siden var det slik det måtte bli.
Les også:
Heftig studiejobbing
Jeg visste med meg selv at hvis ikke jeg bestod på alle eksamener så var jeg nødt til å stå over Norseman for å ta konteeksamen i august… Dermed var det et enkelt valg. Studere ræva av meg i åtte uker slik at jeg kunne reise hjem med god samvittighet og visshet om at jeg hadde gjort alt som var i min makt for å bestå. Når jeg da var tilbake i Norge, hadde jeg åtte uker med full fokus på trening før Norseman. Heldigvis ga den knallharde studeringen gjennom hele året resultater og jeg kunne fokusere på trening når jeg kom hjem til Norge.
Normalt sett anser jeg de siste åtte ukene før en konkurranse som den siste ”finpussen” på treningsarbeidet, også kalt formtoppingsperioden på treningsspråket. Nå har det seg slik at en formtopp er umulig å fremkalle uten noen som helst grunntrening (i hvert fall ikke til en fulldistanse ironman). Med andre ord, jeg var nødt til å lage en god mengdegrunnmur i tillegg til intensive økter for å få formen til det nivået jeg ønsket. Det er utrolig risikabelt med tanke på skader og sykdom og jeg kjente at kroppen balanserte på en knivsegg de første to ukene.
Spesielt med tanke på at jeg overbelastet en muskel (Tibialis posterior) som har utspring i leggen fester i flere bein på innsiden og under foten. Den har en særdeles viktig rolle i stabilisering av fotbuen når man er oppreist, og ikke minst er det en muskel som må fungerer 100 prosent om man ønsker å gjennomføre en maraton. Da det var åtte uker igjen, hadde jeg jobbet meg opp fra 15 minutter løping til én time og 45 min og ca. 21 km uten altfor store smerter. Det er et godt stykke unna der jeg ønsket å være den 5. august. Heldigvis har toppidrettssatsingen gjennom et helt liv gjort at jeg kjenner kroppen min ganske godt og jeg vet når jeg kan pushe og ikke minst når jeg er nødt til å hvile.
Mistet bestevennen
I slutten av den andre uka med trening kom en nyhet jeg aldri i livet kunne forberedt meg på. Min beste venn siden vi delte samme døpevann forulykket på ukjent vis under sin backpackerreise i Laos. Det finnes ingen ord som kan beskrive den sorgen og de følelsene jeg sitter igjen med etterpå. Det var en helt forferdelig opplevelse. Inntil det tidspunktet i livet har jeg levd fra et idrettsarrangement til det neste. Det som ga meg mening var det å trene og finne nye mål som jeg kunne bestige. Når jeg var hjemme fra treningsleir og konkurranser, brukte jeg tiden på familie og venner.
For første gang i mitt liv tvilte jeg på det jeg drev med. Norseman ble på mange måter helt meningsløst. Et vagt mål der fremme som ikke betydde noe lenger. Det er merkelig hvordan livet kan snu. Jeg gikk fra å være mer motivert enn jeg kan huske, til å bli helt paff bare ved tanken på å trene. Jeg klarte ikke å sove og jeg vurderte å sende inn en mail om at jeg ikke kom til å delta. Dette er noe jeg aldri har sagt til noen, men hadde det ikke vært for min egen og ikke minst hans familie og våre nærmeste venner, hadde jeg hevet inn årene. Ved deres hjelp klarte jeg å bruke det til noe positivt!
Vissheten om at det aldri hadde vært et alternativ å trekke meg om han fortsatt var i live ga meg også stor hjelp. Han ville vært en av de som hadde ”backet” meg opp uansett motgang og prøvelser. Jeg har ikke gjennomført en økt uten at han har vært i mine tanker siden 20. juni, da han døde så brått. Tanken på dette ga en enorm motivasjon og fungerte på mange måter som rehabilitering. Etter hvert klarte jeg sakte men sikkert å bygge meg opp til der jeg ønsket å være. Denne prøvelsen har uten tvil vært den tøffeste opplevelsen i mitt liv. Tusen takk til alle som støttet meg gjennom denne tiden.
Dårlig oppladning
Mandagen 12 dager før løpet våknet jeg opp med pottetett nese og bihuler. Jeg var bekymret for at det skulle utvikle seg til en halsbetennelse og muligens ødelegge for hele konkurransen. Som nevnt tidligere balanserte jeg på en knivsegg, og det var tydelig at jeg bikket over kanten og den totale belastningen ble for stor. Det var bare å bruke tiden til hjelp og håpe at jeg klarte å hvile meg i bedre slag. Heldigvis begynte jeg å føle meg bedre på fredagen, og jeg prøvde meg med en kort svømmetur i sjøen.
Kroppen føltes forferdelig, men jeg kunne plutselig lukte med det ene neseboret og øynet håp i det fjerne. På lørdagen da det kun var sju dager igjen følte jeg meg bedre og jeg innså at dette kom til å gå bra. Vi reiste til Eidfjord på onsdagen og jeg fikk gjennomført hele svømmedelen på torsdag og begynnelsen på sykkeldelen samt litt løping på fredag. Kroppen føltes grei og jeg var klar for det som ventet. Tankene om at dette kom til å bli første gang jeg gjennomførte et ironman av typen halv eller hel distanse murret i bakhodet.
Kvelden før demret det for meg at jeg aldri tidligere har gjennomført en lengre svømmekonkurranse enn 1500 meter og jeg har aldri gjennomført et sykkelritt på lengre enn 120 kilometer og jeg har aldri løpt lengre enn 27 kilometer i konkurranse tidligere. Tankene om at jeg muligens hadde hevet meg utpå noe jeg ikke var klar for, holdt meg våken i ti ekstra minutter. Det siste jeg tenkte var at en gang må være den første også… Like greit å bare ta alt på en gang, og hvis det skulle vise seg at alt går skeis så blir det i det minste en fantastisk tur!
Jeg spratt opp da vekkerklokka ringte klokka 02 på natta. Til tross for kun fire timer søvn var jeg overraskende opplagt og klar. Jeg gjorde mine forberedelser og gikk til frokost etterfulgt av innsjekk av sykkel klokken 03. Det var en ufattelig spesiell opplevelse å se så mange mennesker tumle rundt i bekmørket på T1 for å forberede seg til den enorme kraftanstrengelsen. Vi var tidlig ute, og bilen var allerede pakket dagen før med esker til T1 og T2, og jeg følte meg veldig rolig og avslappet før jeg gikk ombord på ferga klokken 03.45. Stemningen på ferga var til å ta og føle på. Jeg har knapt opplevd en mer intens og nervøs spenning noen gang. Minuttene føltes som timer og jeg vil påstå at dette var nærmest like mentalt anstrengende som selve konkurransen. Jeg prøvde å bruke stemningen til noe positivt og jeg følte jeg lyktes med å holde nervene under kontroll. Hvis jeg kan trekke en parallell, minner dette veldig om noen av de skyteduellene jeg har hatt på skiskytterarenaen.
Endelig i gang!
Jeg hadde fått tips om å være tidlig ute i vannet og få godt med kaldt vann over kroppen før jeg begynte å ta på meg våtdrakten. Klokken 04.35 begynte jeg å forberede meg og da vi omsider fikk mulighet til å hoppe klokken 04.50, var jeg den første som stupte ut i fjorden. Vannet føltes egentlig ganske varmt, og jeg merket knapt noen forskjell fra båten. Jeg posisjonerte meg i fremre rekke på venstre side av feltet og fikk en helt ok start. Som alltid følte jeg at det var mye kaving i starten og jeg fant ikke helt flyten før det var gått ca. 500 meter. Jeg valgte bevisst å ligge alene for å jobbe med meg selv, min egen rytme og flyt og jeg merket at jeg forserte meg oppover i feltet etter hvert som løpet gikk.
Hvis jeg kan trekke en parallell, minner dette veldig om noen av de skyteduellene jeg har hatt på skiskytterarenaen.
Kroppen føltes veldig bra, og jeg hadde en fin progresjon i svømmingen. Jeg peilet meg inn på det jeg trodde var bøyen vi skulle runde, men da jeg nærmet meg innså jeg at jeg hadde siktet feil og dermed ble det 50-100 meter lenger enn nødvendig. Den siste biten merket jeg at det svarte bra (dette var kanskje mye fordi jeg var forbannet på meg selv etter at jeg svømte feil) og jeg svømte forbi sikkert 20 personer bare de siste 500 meterne. Jeg fullførte på 1.05.20 på en 47. plass. Det er jeg strålende fornøyd med!
T1 gikk veldig bra og jeg hadde på forhånd tatt på meg løse knær slik at det bare var armer og refleks som trengtes før jeg suste ut på en 34. plass. Følte selv at jeg åpnet veldig rolig, men syklet forbi mange allerede inn til begynnelsen av Måbødalen hvor jeg da lå på 27. plass. Opp til Dyranut var målet å jobbe jevnt og ikke komme over 160 i puls (som vil tilsvare rundt 80 prosent av makspuls). Det klarte jeg veldig fint, og på Vøringsfossen lå jeg på 22. plass. Etter Vøringsfossen hadde jeg en litt tung periode til tross for en rolig åpning. Beina virket sure selv om jeg knapt hadde pushet og det løsnet ikke før jeg var på Dyranut og fikk på meg jakke og hansker. På Dyranut lå jeg på 24. plass.
Ferden over Hardangervidda gikk veldig bra inntil jeg kom til Geilo hvor jeg merket at fredagens nydelige pastapartymiddag måtte ut. Det ble en selsom opplevelse oppover lia, men jeg følte meg 20 kilo lettere da jeg tok fatt på den siste biten av det første av fire fjell etter Geilo. Planen var å holde igjen oppover og trykke til på flatene og utfor. Jeg fortsatte å forsere meg oppover i feltet. Spesielt var jeg fornøyd med avslutningen fra Imingfjell og til T2. Jeg hadde ligget på 18.-19. plass helt siden Geilo, men ned det beryktede Imingfjellet hadde jeg ufattelig gode bein og trøkket på litt ekstra. Med en kombinasjon av litt gode/gale utfor ferdigheter lå jeg på 15. plass inn til T2.
Gode hjelpere
Fra generalprøven, fire uker tidligere, opplevde jeg å stivne noe voldsomt mellom skulderbladene og dermed var drillen på T2 planlagt til minste detalj. Det må ha vært et skue for de som stod å så på. Jeg ble sittende og spise mens Morten vasket bein og Hedvi masserte inn Voltarol på ryggen. Jeg bega meg ut på mitt første maraton noensinne med friskt mot og full mage. Det er en brutal overgang fra å sitte i tempostilling i seks timer til plutselig å løpe, og jeg følte selv at jeg løp stiv som en stokk og skikkelig tungt i begynnelsen. I tillegg merket jeg at det begynte å knytte seg på nytt mellom skuldrene og pusteproblemene fra generalprøven var et faktum. Heldigvis var Hedvi kjapt fremme med ny massasjerunde og voltarolkrem og endelig løsnet det.
Kroppen føltes bra og jeg begynte å jobbe skikkelig med teknikken. Fra 5 til 18 kilometer hadde jeg bra progresjon på løpet og følte selv at jeg løp lettere på tross av smerter i venstre fot og krampetrekninger i begge leggene. Supporten gjorde en glimrende jobb med mating og drikke. Jeg var nok en håndfull da magen etter hvert begynte å merke kjøret etter 10 kilometer. Fra 18 kilometer og til bunnen av Zombie hill hadde jeg en tung periode og jeg slet med at jeg følte meg sulten, kvalm, tørst og mett alt på en gang. Ikke rart at mating ble en utfordring. Heldigvis hjalp det litt da jeg fikk med meg Morten på vei oppover Zombie hill.
Da var jeg på 13. plass og beskjeden var klar fra Morten: «De foran er slitne og du tar innpå vi skal løpe opp hele bakken! Det er ikke lov til å gå!» Jeg skrudde på krabbegiret og begynte på de brutale siste 17 kilometerne med motbakke. Det fungerte bra og på veien oppover heiet familie og venner og jeg følte det gikk greit selv om beina var helt utslitte. For min del hadde jeg jobbet 2 km av gangen på slettene og i bakken måtte jeg virkelig begynne å jobbe med huet. Jeg telte ned serpentinsvinger og på den 2. av 5 svinger så jeg 12. plassen. Det hjalp på motivasjonen, og rett før den 4. svingen løp jeg forbi.
Saltmangel
Etterpå begynte magen å rumle noe voldsomt og jeg fikk en skikkelig knekk. Jeg prøvde å variere med sportsdrikk, vann, og gel, men det virket som jeg måtte ha i meg noe fast føde. Jeg fikk i meg en banan, men da kjentes det ut som at magen skulle eksplodere og jeg måtte krype til korset og begynne å gå. Det var en skuffelse og jeg merket at han bak tok innpå. Heldigvis gjorde Morten en glimrende jobb med å skifte fokus og jeg klarte etter litt jobbing med mat, mage og hodet å starte løpingen igjen. Og slik gikk det av og på med gåing og løping hele biten til legesjekken på 32,5 kilometer.
På legesjekken fikk jeg noen salte sild og det var som om mage, bein og kropp fikk nytt liv, og med ett innså vi at jeg knapt hadde fått i meg noe salt. Jeg fikk i meg litt chips og nøtter som vi hadde i bakhånd og da klarte jeg omsider å slå om. Kroppen responderte bra da det begynte å slake ut og jeg klarte å få opp tempoet. Mannen bak forsvant akterut, og på vei oppover til Stavsro (37,5 kilometer) så vi at 11. plassen var innen rekkevidde. Der møtte vi Hedvi som stod klar med sekker. Vi kom kjapt i gang og selv om både bein og kropp var totalt utslitt så klarte jeg å holde et bra tempo oppover. Det var deilig å få et annet underlag!
Video av «innspurten» her:
Plutselig var 11. plassen rett foran oss og vi suste forbi oppover. 10. plassen var 9 minutter og 25 sekunder foran oss da vi startet på Stavsro, men vi så at vi sakte men sikkert nærmet oss. Jeg jobbet med hodet og prøvde å holde beina i gang. Tenkte som jeg alltid sier på alle spinning- og løpetimer på Spring Trening: ”Kjapp frekvens og små kjappe steg.” Det funket veldig bra, men leggene likte ikke tempoet og jeg slet med skikkelige krampetrekninger da det var tre kilometer igjen til toppen. Det var vanskelig å balansere og det var flere ganger jeg mistet balansen og tråkket feil og tråkket over, smerten var intens, men både målet og 10. plassen nærmet seg. Morten gjorde en fantastisk jobb med å motivere og guide meg til å ta den beste ruta oppover.
Da det var én kilometer igjen, innså jeg at jeg kom til å klare målet på under 12 timer og følelsene strømmet på og det var vanskelig å holde igjen både minner og tårer. Den siste biten ble den mest emosjonelle opplevelsen jeg har hatt på et idrettsarrangement. Det var bare et kaos av følelser. Glede, sorg, lykke, utmattelse, lettelse, trøtthet og tilfredshet, alt på en gang. Jeg klarte knapt å få ut et ord de første fem minuttene etter at jeg krabbet over mål kun ett minutt bak 10. plassen på tiden 11.52.18.
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som var med på denne fantastiske reisen. Takk til verdens beste supportteam som gjorde en utmerket jobb med langing og motivering og ikke minst at dere klarte å leve med meg i perioden før- under- og etter løpet. Takk til familie som alltid stiller opp uansett hva jeg gjør, takk til venner og kjente som har vært med på reisen og den tøffe perioden jeg har vært gjennom før konkurransen. Tusen takk til Intersport Norge som tok meg med i Team Intersport og kolleger i Intersport Skippergata, Kristiansand som har fulgt med underveis både hjemmefra og som var med og heiet underveis i løpet. Takk til Kurt Mosvold for lån av bil! Og sist men ikke minst tusen takk til alle dere tilreisende som heiet, andre support team og ikke minst crewet i Isklar Norseman Xtreme Triathlon som har gjort en helt fantastisk jobb. Maken til sportsånd skal man lete lenge etter!
Uten alle dere hadde dette aldri vært mulig. Jeg er glad for at jeg fikk dele dette minne for livet med dere! Det ble på mange måter mye mer enn bare en konkurranse for min del.
Mersmak tross alt
Det tok tre dager før jeg klarte å gå etter løpet og det føltes som jeg hadde blitt kjørt over av en lastebil i fra livet og ned i uken etterpå. På det tidspunktet fristet det særdeles lite å bli med neste år. Siden da har jeg vært syk i to uker, og det var først forrige mandag at jeg kunne begynne å trene igjen. Kroppen føles tung og jeg har fortsatt gnagsår og blå tær, men på en annen side så har denne utrolige opplevelsen gitt mersmak også!
Jeg tror ikke jeg er helt ved mine fulle fem. Jeg mener: Hvem har vel lyst til å begi seg utpå et slikt blodslit på nytt? Hvor er logikken liksom? Jeg antar jeg må ha en svakhet. Den svakheten er at jeg har en indre giv etter å pushe kroppen og finne ut hvor mye den tåler og uansett hvor hardt jeg har jobbet så er det alltids muligheter til å forbedre seg på noe. Jeg trives veldig med å trene variert og allsidig ved siden av studiene. Og det finnes vel knapt en bedre idrett enn triatlon når det kommer til variert og allsidig trening. I skrivende stund har jeg allerede begynt å planlegge for Norseman 2018.
PS! For de av dere som har fulgt med på Facebook-siden min, ligger det full racerapport med livesendinger og bilder der også.
Les også: