Alltid noe godt fra Kvinesdal
Overskriften sto i Stavanger Aftenblad etter seriestarten i 1989. Både Alf Kåre Tveit og jeg scoret matchvinnermål for henholdsvis Viking og Vidar. Mye riktig i den overskriften, men ingen av oss var egentlig fra Kvinesdal. Vi var to av mange som på 80/90-tallet forsøkte å skyte KIL til et etterlengtet opprykk til 2. divisjon, men alle prøvde forgjeves. Jeg ble hentet av legenden Øystein Øysæd i 88, etter mine to sesonger i Start.
Faktisk er KIL den klubben jeg har flest sesonger i, men jeg er oppvokst i Giv-Akt og med MK som nåværende klubb. Kvinesdal har vel fremdeles norgesrekorden i antall 2. plasser i 3. divisjon, men i 88-sesongen var vi nærmere enn noen gang. Øystein mistet både Alf Kåre Tveit og Svein Helge Øydna, men erstattet de med undertegnede og MK-kjempen Terje Holte.
Terje gikk i trenerspann med Kjell Nilsen og hadde en stor sesong, scoret flere mål enn Trædal/Thomassen. Han var rask, sterk og umulig å komme innpå, mest på grunn av løpestilen med albuene i 90 grader rett ut fra kroppen. Men noe teknisk vidunder var han ikke, og i en hjemmekamp på våren slet han noe voldsomt. Det sto 0-0 og publikum (ca 500 i 3. divisjon på den tiden…) buet og pep hver gang Terje mistet ballen. Og det var stort sett hver gang.
Trenerkollega Kjell kalte ham ut til benken og ville bytte, men Terje svarte «ikke f…», og fortsatte under voldsom piping. Da jeg minutter før slutt spilte ham gjennom, dundret han ballen i mål, og feiret med å løpe langs hovedtribunen med den midterste fingeren høyt hevet. Vi vant 1-0 og toppet tabellen (som vanlig) helt frem til siste serierunde. Vi ledet med ett poeng på Stokke som var siste motstander borte i Vestfold. Vi taklet ikke presset og røk 0-1. Husker fremdeles at Sven Kloster misset en gigasjanse i sluttminuttene, men det ville seg bare ikke for kvindølene.
Fra angrep til forsvar
Men Sven taklet det bra og fikk senere en flott karriére i Start, som forsvarsspiller. Pussig nok ble flere av mine angrepskolleger fra Start-tida omskolert til defensive toppspillere. Pål Lydersen, Tore Løvland og Claus Eftevaag fikk jo nasjonale og internasjonale karrièrer etter å ha flyttet bakover på banen.
Jeg var ingen stor defensiv spiller. Man så liksom ikke Trædal sklitakle nede ved eget hjørneflagg. En trener jeg hadde en gang på 90-tallet hadde en fiks idé om å bruke meg som et defensivt anker på midtbanen. Jeg spurte ham om han ikke ønsket å vinne kampen og vi stilte som vanlig med meg som spiss. Vi vant 3-0 etter at jeg scoret hat trick.
Man blir liksom aldri lei av å score mål, noe av drivkraften er vel forventningene utenfra at en spiss skal score mål og det tror jeg er en følelse de fleste spisser liker. Man vil gjenskape det kamp etter kamp, år etter år. Bare laget vinner, så er det ikke viktig hvem som scorer, sier mange. Tja, de fleste spisser jeg kjenner vil helst vinne 3-2 og selv ha scoret de to siste målene.
Kvinesdal satset videre etter skuffelsen i Stokke. Litt utpå 90-tallet ansatte de kristiansanderen Arne Christian Gundersen som trener. Gundersen var en herlig type, både på og utenfor trenerbenken. Han tok toget fra Kristiansand til Store Kvina tre ganger i uka. Han ble ofte spurt om det var kjedelig å pendle så mye, men Gundersen utnyttet tida godt:
– På vei bort tenker æ alltid offensivt, og på togturen hjem er det forsvarsarbeidet æ planlegger, svarte Arne C.
Det var kanskje på en av de hjemturene han planla denne genistreken: Leif A Vinsjevik var tilbake etter langvarig skadeavbrekk. Han startet på benken i toppkampen på hjemmebane. Kampen var jevn og hard, og litt ut i andre omgang på stillingen 0-0, byttet Gundersen inn Vinsjevik for å prøve å score vinnermålet. Like etter scoret jeg 1-0 og kampen forandret karakter. Det ble en forsvarskamp tida ut. Vinsjevik var ingen utpreget forsvarsspiller og dessuten litt dårlig trent etter skaden, så Gundersen byttet han like godt ut igjen etter et kvarter for å trygge ledelsen. Vi vant kampen, men selvtilliten til Leif fikk seg en knekk. Men han taklet det bra og ble en notorisk målscorer etter hvert, både i Kvinesdal og senere i MK
Det ble to nye andreplasser, men både laget og jeg spilte nok den beste fotballen i de årene. Jeg ble etter 91-sesongen tilbudt et comeback i Start under Brede Skistad, men takket nei. Det var ingen lett avgjørelse, og det hendte jeg angret men veien til førstelaget hadde nok blitt lang med det stjernegalleriet Start stilte med utover 90-tallet.
Debut og stort lokaloppgjør
Jeg vokste opp på Vigeland og i Giv-Akt, uten utviklingsmål og trenerkonsulenter, men med mange flotte folk rundt meg i klubben og i familien. Jeg spilte fotball døgnet rundt og dunket nok daglig inn et par hundre mål i det hjemmelagde tremålet vi hadde. Giv Akt med Steinar Salvesen og Toralf Kvinen som trenere, tok et par steg opp i divisjonene og det betydde at jeg som 16-åring skulle debutere i 3.divisjon, og der spilte storebror MK.
Alt den sesongen handlet om kampen mot MK, det var 25 år siden lagene spilte i samme divisjon. Jeg har spilt i noen fantastiske lokaloppgjør – KIL mot Flekkefjord og Lyngdal og Vidar mot Viking, men alle blekner mot dette klassiske oppgjøret i Mandal. Har ingen offisielle tall, men mange mener opptil 2500 tilskuere bivånet kampen. Det var kø de 11 kilometerne mellom Mandal og Vigeland lenge etter kampen..
Det var vel den eneste kampen vi vant det året, men selvfølgelig den viktigste. Melvin Kleiven lagde 1-0 fra midtbanen, og jeg lobbet inn 2-0 slik at vi ledet til pause. Steinar fikk oss til å tro vi var verdensmestere, og selv om Terje Holte reduserte, vant vi fullt fortjent 2-1
Topp- og breddefotball
Jeg forlot moderklubben etter tre sesonger, og da overgangen til MK var i orden, var det nok noen på Vigeland som ikke likte det valget. Men for meg var det en naturlig utvikling. Min første periode i MK endte etter én sesong. Ting begynte å skje og på høsten trente jeg med Jerv, som på den tiden hadde sin forrige storhetstid med spill i den nest øverste divisjonen. Jerv-treneren var svensk og etter sigende god på spillerutvikling. Men da Start-telefonen ringte litt senere på høsten, var ikke valget veldig vanskelig.
Jeg har vært Start-fan så lenge jeg kan huske. Min far tok meg med på Kristiansand Stadion i de store sesongene med seriegull i 1978 og i 1980. Han hater kø, og i den tida var det virkelig kø på Lund etter Start kamper. I likhet med Jürgen Klopp liker vi ikke å gå fra kamp før sluttsignalet, og da passet det glimrende å ha en onkel (Kjell Nilsen, storscorer fra Donn) i Østre Ringvei. Der ble vi til sportsrevyen var over. Det ble sene søndagskvelder for en ung skolegutt, men Start gikk foran.
Ikke bare vant Start, men de spilte også en type fotball som gikk rett i hjerte på unge Trædal. Teknikere som Borkis, Thunberg og driblekongen Svein Mathisen leverte stor underholdning.
Da jeg noen år senere fikk gleden av å spille ved siden av Matta, viste han fram flere sider enn dribleraidene. Svein Mathisen kunne slå pasninger i rom som ingen andre så, ikke alltid ballmottaker heller. I en kamp mot Lillestrøm i 86 misset jeg to megasjanser etter geniale stikkere fra Matta. Jeg fikset ikke første touchen da pasningene kom veldig overraskende. Heldigvis vant vi kampen etter bl. a. en frisparkscoring av Matta. Han var en stor spiller og en fantastisk fyr.
Jeg var ikke den første fra «sone vest» som fikk overgang til Start. Men på den tida var det ikke veldig vanlig. Arild Tønnesen valset inn i Starthallen på ispigger, og «Tusse» var en av flere gode lyngdøler som har tatt steget oppover og østover.Klubbene vest for Kristiansand hadde utviklet og levert spillere i mange år (og gjør det fremdeles), men det spørs om ikke Lyngdal har vært flinkest i klassen.
Lokal tilhørighet er et must
Jeg tror det er enormt viktig for Start å ha et godt rekrutteringsfelt både i Aust- og Vest-Agder. Start trenger hele Sørlandet, men Sørlandet trenger også Start. Selv om både MK og nå Jerv har utfordret Start-hegemoniet, er det for meg ingen tvil om at Start er og skal være flaggskipet her i sør. Unge fotballspillere må ha et Tippeliga-lag å se opp til, men det forplikter også for klubben. IK Start må ut i breddeklubbene slik som for eksempel turneen de gjorde i fjor med besøk ute hos flere klubber i Agder. Dette var positivt, og jeg mener det er mer positivitet å høre ute i klubbene enn før.
Når mitt G14-lag fra MK skal spille mot Start, er det alltid litt ekstra tenning. slik skal det også være, Gøy og utviklende for begge lag, og seier og tap er noenlunde jevnt fordelt. Mange lokale klubber liker å vinne mot Start og det er naturlig, men da bør det være fordi man vinner mot et bra lag, og IKKE for at man misliker klubben og det den står for.
Trener- og spillerutvikling er viktig, og det er også viktig å kjenne sin besøkelsestid når det igjen stunder mot seriestart. Det er viktig å stille opp på Sør Arena for forhåpentligvis å se god toppfotball. Om spillerne er fra Feda eller Arendal, er uvesentlig, bare man greier å holde Start i eliteserien.
Min tid i Start endte med 29 kamper og fem mål og nedrykk i 1987. Det ble som regel mange mål i klubbene jeg spilte for, men veldig lite sølvtøy. Av fem klubber jeg spilte for, rykket jeg ned med tre av dem. Ingen solid statistikk, men mot slutten av 90-tallet fikk jeg med meg et opprykk da MK for alvor begynte sin opptur.
Opptur med MK
Som spillende trener med Ole Roar Larsen som sjef, tok vi laget fra bunnen av 3. divisjon til toppen av 2. på to år. MK-laget hadde en solid gjeng med svært talentfulle egenproduserte spillere som fikk sitt gjennombrudd på den tida. De var også med å prege laget i mange sesonger etterpå da MK hadde sin storhetstid med spill i 1. divisjon.
Larsen og jeg gav oss etter 99-sesongen, den endte med andreplass i 2. divisjon, bare slått av gamleklubben min, Vidar. Vi la et godt fundament i de årene, utviklet spillere og det var også gøy at vi greide å hente spillere fra Søgne og Kristiansand til Mandal. På den tida var det heller litt uvanlig. Jeg spilte 18 sesonger som seniorspiller, og de tre siste i MK husker jeg med stor glede.
Nå for tiden spiller jeg ikke aktivt, og jeg får strekk bare jeg ser et par fotballsko, men jeg trener altså MKs G14-lag. Min trenerkollega er Erik Tronstad, og da er det jo en salig blanding av langt og kort (gjelder både hår og pasninger). Det er fremdeles utrolig moro med fotball, og gøy å få jobbe med unge fotballspillere og veldig hyggelig å treffe igjen gamle med- og motspillere når vi reiser på kamper og cuper. Erik Tronstad var en av de verste midtstoppere å møte, men nå er vi et bra team med fokus på god fotball og den litt tyngre rocken.
Nå nærmer det seg seriestart, og da er det på sin plass å ønske lykke til med sesongen til lokalfotballens gamle krigere, midtstoppere og spisser i øst og vest og de gule og svarte i midten. Heia MK og Start!